Til glede for nye lesere så presenterer vi her en artikkel jeg skrev om Dvergenes første plate “En Klase Bananer Og En Enkel Seng” den gang jeg jobbet i Herrreavdelingen i NRK.
I anledning at De Musikalske Dvergene fyller 30 år som band i disse tider, og dette feires med brask og bram på Logen i Bergen lørdag 16. oktober, åv erklærer jeg derfor denne uken for å være “Dvergeuken 2010”. Musikkbloggen vil i den anledning presentere ymse snusk og fanteri – samt antikvariske lydfiler og videoer fra mitt superhemmelige arkiv utover hele uken.
Men først ut er altså min like antikvariske anmeldelse av “En Klase Bananer Og En Enkel Seng”:
De Musikalske Dvergene – En Klase Bananer Og En Enkel Seng.
De påstår selv at de er et skikkelig skrangleorkester, men blir alltid avslørt live. Det viser seg at Dvergene består av en rekke dyktige musikere. Samme hva de prøver å innbille både seg selv og andre.
Dvergene ble kjent for undertegnede da singelen “Tempo Corvette” en gang på 80-tallet ble spilt i demohjørnet i Ungdommens Radioavis. I 1989 kom omsider platen “En Klase Bananer og en Enkel Seng” ut.
Kontakten mellom Bergen og østlandet var ikke den beste i pre-internett-tider, så misunnelsen var stor når en kamerat fikk tak i LPen på Rockestuggu på Otta.
Etter lengre tids mas fikk jeg mine klamme hender på en nylaget kassettkopi.
Og du store VERDEN for en plate!!
Den er så spekket med innertiere at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne.
Det som ligger i bunnen av det hele er Helge Grønhaugs fantastiske tekster. Grønhaug skriver om ting alle opplever hver ENESTE dag, uten å bli svulstig, patetisk eller måtte ty til nødrim. Han ser dessuten ting vi andre slettes ikke hadde fått med oss, og har ofte en underfundig vri på de mest utsøkte problemstillinger. Stort sett må man vel innrømme at mye av det handler om jenter, og det å slettes IKKE ha draget på dem… Marianne går jo igjen, og exgitarist Allert Bøkenes har uttalt at alle andre jentenavn Grønhaug bruker i sangene sine EGENTLIG er dekknavn. De handler egentlig om Marianne…
Men tilbake til platen. Låtene handler om hverdagen vår.
”Torsdagsfisken” forteller om traumene ved en fast dag med fisk til middag. Den handler dessuten litt om den (ganske) kalde krigen mellom ungdom og foreldre som pågår i heimen når man vokser opp. Også synger de masse om fårikål.
Dvergene råkker også i låter som ”Sinte Gamle Menn”, med stjernerefrenget ”La gå! Spell ’an igjen. Du må reise deg på bussen for sinte gamle menn!”, og ”Faen ikkje løst te gå hem”, som handler litt om å være ensom, og litt om å være sulten.
Platen har også fantastiske ballader som ”Tomgodsets Dronning” og ”Ved siden av kjøkkenbordet”. Disse handler trolig om Marianne.
Men å være fra Bergen, og ha sin storhetstid på norsk radio 10-15 år FØR den såkalte Bergensbølgen garanterte suksess er ikke lett. Når man i tillegg spiller i band fordi det er gøy istedenfor å tenke på store penger og internasjonal berømmelse, så blir man fort oversett.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen (og nå hører dere pokker meg etter): Dvergene er Norges beste band!
(Tidligere publisert på nrk.no/herreavdelingen, i akkurat denne formen)
