Ryan Bingham fikk enorm oppmerksomhet etter låten “The Weary Kind” fra suksessfilmen “Crazy Heart”.
Etter en genial plate (Mescalito) og en helt ok plate (Roadhouse Sun) laget han sammen med legendariske T-Bone Burnett musikk til Crazy Heart, og Bingham skjønte tydeligvis at DET var et samarbeid han måtte høste fruktene av umiddelbart. Den tidligere rodeorytteren hadde snippsekken full av gode låter, og sammen med Burnett har han pusset og polert på dem og laget noe av det beste jeg har hørt på lang lang LANG tid.
Og takk og pris for at Bingham har valgt som han har gjort. Det hadde vært lett å slenge seg på Nashvillepopen etter suksessen med Crazy Heart, og tilbudene har garantert stått i kø fra både plateselskaper og filmselskaper. Men Bingham har ikke latt seg friste av glattpolering og røde løpere i Hollywood. Han gir ut plata på Lost Highway og videreutvikler sin egen sound istedenfor å gå kommers.
“Junky Star” skulle slippes 7. september men release ble plutselig fremskyndet til 31. august på mp3 i USA – men merkelig nok fortsatt 6/9 for cd og vinyl.
Bingham tar med alt det som fungerte på “Mescalito” og “Roadhouse Sun”, har strippet vekk det som IKKE fungerte, og sammen med Burnett så er soundet hans finpusset til det gnistrer av hvert sekund av hver enkelt låt.
Det lengtende, såre munnspillet som innleder platen på låten “The Poet”, setter stemingen perfekt – før den røffe stemmen til Bingham starter med historiefortellingen. Livserfaringen bare fosser ut av platerillene, og vi kan nærmest se det tørre ørkenlandskapet fra grenseområdet mellom USA og Mexico, hvor Bingham har tilbrakt så mye tid. Dette er lyden fra alle Cormac McCarthys bøker, og jeg håper inderlig den neste som skal filmatisere en av bøkene hans vet å hente musikken hos Bingham.
Som alltid er det stemmen til Bingham som er det bærende, men munnspillet er blitt et viktig element der slidegitaren var det på Mescalito. Bandet hans, The Dead Horses, er tight som alltid og bygger hele veien opp under stemmen til Bingham, istedenfor å overdøve på et eneste punkt. Noe som er viktig, siden det er historiefortelleren Bingham som er i fokus på denne platen. Det hele er tilnærmet akustisk, uten at det blir påtatt eller merkbart. Det er bare helt riktig i lydbildet. El-gitarer blir i hovedsak brukt til solopartier, og er stort sett fraværende på resten av låten. Men når de først dukker opp så er det brilliant og perfekt produsert, og balanserer perfekt med de akustiske partiene.
Høydepunktene står i kø på denne plata, det er nesten urettferdig å peke på spesielle låter, Bingham og Burnett har tydeligvis brukt tid på å lage en plate som høres ut som en helhet, en reise i Binghams tekstunivers. Men likevel må spesiell omtale gies til låter som “Junky Star” – som forteller om en drapsmanns flukt fra loven og seg selv, den brilliante “Depression” – som tar utgangspunkt i nedgangen USA opplever, og hvordan kjærlighet er det eneste som vil få folket gjennom den. Og selvsagt også “Hallelujah”, som handler om en mann som nettopp har dødd, og hvordan han opplever den første tiden i “the afterlife”.
Men alt i alt, og totalt sett så er det PLATEN som er det viktige her. Helheten i lyden og historiene, Bingham har jo en kraftig forkjærlighet for det mørke og dystre og mennesker som overlever på skyggesiden. Og her er den perfekte presentasjon av låtene hans.
Som han sier i låten “All Choked Up”, som Johnny Cash i sin “American”-periode hadde hoppet på med liv og lyst;
“With these two hands, and the rage I’m in
I think I just killed a man.
I think it was my old man.
I hadn’t seen him in years, and now he’s bleeding tears
and his head is in the palm of my hand”
“Den Vanskelige Tredjeplata” ble plutselig den plata resten av karrieren hans vil sammenlignes mot… vi gleder oss til fortsettelsen!
Jeg lurer jaggu meg på om ikke Drunk On Crutches har fått en utfordrer til årets plate…
Liker du Johnny Cash, Bob Dylan, Neil Young eller Steve Earle – da bør du gi Bingham en sjanse…
Kjøpes på Platekompaniet eller hos Bingham selv (der får du vinylen)
