Det kan umulig være enkelt å hete Dylan til etternavn og starte solokarriere som låtskriver og artist. Men Jakob Dylan håndterer alt med elegant og imponerende kontroll på sin andre soloplate.
Etter flere år “gjemt” i bandet The Wallflowers solodebuterte Dylan med den nydelige akustiske plata “Seeing Things” i 2008. Både kritikere og et samlet musikkmiljø hyllet plata, og på mange måter er det tydelig at han er sin fars sønn, men samtidig er han fullt ut i stand til å stå 100% på egne ben – uten å falle for fristelsen det må være å skrive låter sammen med sin far, og spille dem inn i Bobs hjemmestudio.
Jakob har tydeligvis bestemt seg for å bli kjent som Jakob Dylan, ikke “Han Derre Sønnen til Bob Dylan”. Og klarer det med glans.
Stemmen hans er selvsagt lett gjenkjennelig Dylansk og utseende og ikke minst grimasene når han konsentrerer seg og synger er skremmende like. Men han skriver en helt annen type låter. Der Bob bygger sine låter lagvis i brilliante lag med høyder og dybder ingen andre låtskrivere engang kan drømme om å nå, så er Jakob rett frem og skriver det han ser og opplever. Det er nok helt bevvist i måten han har bygget karriere på, og det funker!
På sin nye plate “Women And Country” er han gjenforent med T-Bone Burnett, som produserte den mest kjente Wallflowersplata “Bringing Down The Horse”. Burnett er i vinden om dagen, og er å regne som en av de aller største produsentene på Alt. Country og Americana. Blant hans siste store suksesser kan vi nevne plata til Alison Krauss & Robert Plant – og ikke minst låta “The Weary Kind”, tittellåta til filmen Crazy Heart – der Burnett har skrevet flere av låtene (blant annet nevnte “The Weary Kind”) sammen med Ryan Bingham. Og selvsagt produsert.
Dylan har også fått med seg to av de aller største kvinnelige stemmene i Alt.Country og Americana-genren; Kelly Hogan og min store favoritt Neko Case.
For det første blir det ALDRI feil med Neko Case, dernest så fungerer Dylans stemme utrolig godt i duetter med de litt skjøre stemmene til Neko og Kelly Hogan. Geniale valg, og fantastisk nydelig utført. Bare sjekk ut “Everybody’s Hurting” nederst i artikkelen her.
Her kommer låtene som perler på en snor, og den neste er bedre enn den forrige. Lydbildet fra plater Burnett har laget med Krauss/Plant og Ryan Bingham er på plass, i et slags smeltepunkt mellom Americana, Rock og skikkelig SwampBlues. Vi har rufsete gitarer, seig pedalsteel, og tunge trommer. Det hele koker sammen til en sound som passer stemmen til Dylan perfekt.
Dette er aldeles fantastisk, og Jakob Dylan beviser at førsteplata ikke var en tilfeldighet – og at han er Jakob Dylan, ikke bare sønnen til Bob, men en artist som står helt på egne ben og må regnes med blant de nye, kommende Americana-artistene fremover. Plata er faktisk så bra at jeg velger å overse blåsertullet på den siste låten “Standing Eight Count”. Og det sier ikke lite!
Dylan drar ut på turné med Hogan, Neko Case og Nekos band i sommer – vi kan bare krysse fingrene for at de finner veien til Norge…
Hør “Everybody’s Hurting”:
Besøk Jakob Dylan, og kjøp plata.
www.jakobdylan.com
