Canada produserer til stadighet glitrende musikere, og Kathleen Edwards er en av de mer spennende men dessverre mer oversette som har kommet derfra de siste årene.
Med bakgrunn som klassisk fiolinist hørte hun mye på Bob Dylan, Neil Young og Tom Petty i oppveksten. Og inspirert av Whiskeytown og Ryan Adams begynte hun å skrive låter selv.
Hun debuterte med EPen “Building 55” i 1999, og den aldeles glitrende platen “Failer” i 2003. I 2005 kom platen “Back To Me”, som ble meget godt mottatt og blant annet førte til at Jim Cuddy fra legendariske Blue Rodeo hentet henne inn for å gjør en duett på sin soloplate “The Light That Guides You Home”.
På “Back To Me” har hun forsterket turnébandet sitt med legendariske Benmont Tench på tangenter, og Richard Bell fra Janis Joplins Full Tilt Boogie Band og The Band anno 1990-tallet på trekkspill. De låter utrolig tight på platen, og selv om det er en rekke glitrende instrumentalister her, så ligger de hele veien og bygger oppunder Kathleen – og understreker teksten hennes og fremhever enkelte og viktige tekstlinjer.
Kathleen skriver låtene sine selv, og bare de to første låtene “In State” og “Back To Me” alene er verdt hele plata. Begge tar et ganske så bastant oppgjør med mannfolk som på forskjellig vis ser ut til å vært mer enn “vanlig” grad av drittsekk;
“I can spot your kind a million miles away
Buckle down boots and a bloodshot gaze
You talk so sweet until the going gets tough
The last job you pulled was never big enough
Don’t say you’ll change after the next time
You wouldn’t even be yourself if you weren’t telling a lie”
Og i “Back To Me” sier hun:
“I’ve got ways to make you sorry
start my life with someone else
I’ve got ways to make you fall
I’ll tell you all the things that I lied about
I’ve got ways to make you mad
Laughing at the girl sitting on your lap
I’ve got ways to make you sing my songs
Ones I ain’t written yet”
Selvopplevd eller ikke, hun får det i hvertfall til å høres troverdig ut – noe den lett hese stemmen hjelper til med. Lett hese damer høres liksom ut som de har levd gjennom det de synger om…
For hennes del håper jeg virkelig ikke hun har opplevd en brøkdel av det hun lar oss ta del i gjennom de tre platene hun har gitt ut. For her er det knust kjærlighet, noen svin av noen mannfolk – men 0gså låter om ikke fullt så knust kjærlighet, og mannfolk som ikke er fullt så jævlige… men likevel er halvparten av et litt turbulent forhold, som hun for eksempel forteller om i “Old Times Sake”:
“So I called you up from god knows where
Would you lie in bed if I were there
Speak soft, just talk I will listen
Don’t you dare leave ’till the morning
Like you always do”
Hun skriver steikandes gode låter, og det finnes ikke en svak låt på hele plata. Og tar du deg tiden til å lytte litt på tekstene så blir du dobbelt belønnet.
Edwards har som nevnt gitt ut en tidligere plate, “Failer” og en nyere “Asking For Flowers”. Begge er intet mindre enn utsøkt americana, alt. country, folkrock… hva man nå vil kalle det. Og de to andre havner vel i Frem Fra Glemselen-bunken her etterhvert – grunnen til at denne er den første, og min favoritt fra frk. Edwards er rett og slett fordi den var den første jeg hørte, og inneholder låten “In State”.
Men uansett hvilken av platene hennes du kjøper, så er ingen av dem feil… og ikke minst så er de essensielle plater i denne sjangeren.
Hos meg havner Kathleen Edwards HØYT oppe på listen over favoritter, og på samme liste som kremdamer som Lucinda Williams, Kasey Chambers, Tift Merrit, Neko Case og Alison Moorer.
Hør “In State”, bli overbevist – og kjøp plata på Platekompaniet. Lytt på Spotify.
[media id=75 width=650 height=20]