Jack Ingram – Midnight Motel (Rounder Records)
«Well, I’m a beat-up Ford, you’re a Cadillac, there ain’t nothing wrong with that!» Slik klarte Jack Ingram å få innpass hos meg. Jeg var hektet fra første linje. Så har vi to, Jack og jeg, i løpet av de neste sytten årene vært litt uenige om hva som er bra og hva som ikke er så bra, men Ingram har hele tiden hatt den texanske staheten og kreativiteten i behold. Det har bare ikke alltid funket like bra som første gangen. Til akkurat nå.
Midnight Motel er på mange måter Ingrams stafettpinne her i livet. Tidligere i år ebbet livet ut for en av Ingrams store mentorer, Guy Clark, og det loddet i livet som texansk låtskriver og historieforteller har definitivt kommet til overflaten på dette albumet. Ingram bærer rakrygget en stolt tradisjon videre på vegne av alle hans forgjengere, men også næværende kolleger.
Låtene er utstuderte og er skrevet like omhyggelig som de han gjorde i starten av karrieren på 90-tallet. Forskjellen fra den gang er selvsagt at Ingram har levd noen år lengre, han har fått erfaring, livserfaring. Og han har ting å fortelle, noe han gjør på en like overbevisende måte som mange av sine medsammensvorne innen bransjen og nesten like skarpt som de aller største i faget.
Midnight Motel er hans åttende studioalbum og hans første på sju år, siden den kritikerroste Big Dreams & High Hopes fra 2009. Et album jeg har i samlingen, men som har blitt fullstendig oversett av meg siden den gang. Det er heller ikke tilgjengelig på streaming, så det kan være verdt å merke seg om man skulle komme over et eksemplar av dette et eller annet sted. Forskjellen på Ingrams tidligere album fra første tiår av 2000-tallet og Midnight Motel er imidlertid tydelig. Tidligere har det nok hele tiden ligget et håp og et ønske om kommersiell suksess for låtskrivingen og utgivelsene hans. Denne gangen har han latt sin egen kreative flyt styre butikken. En av hans tidligere produsenter, Frank Liddell, gav han et råd som skulle bli hans livsmotto gjennom hele perioden før studiotiden.
‘Go away and do something great while no one’s looking.’
Da Ingram gikk i studio denne var det både med en bunke låter han enten hadde skrevet på et eller annet motelrom midt på natten etter en gig og en del låter som han har samarbeidet med andre låtskrivere han liker å jobbe sammen med. Grammyvinnende låtskrivere som Liz Rose og Lori McKenna, og Grammynominerte Nathalie Hemby har alle delt av sin låtskriverkunnskap, men også to fine fyrer ved navn Ellis Paul og Mando Saenz har bidratt til å gjøre Ingrams debut på Rounder Records best mulig.
Låtene på albumet bærer alle preg av at de er blitt til fordi Ingram har skrevet av sin egen bestemte vilje og lyst når han har hatt mulighet. Det er dønn ærlig og kompromissløst det han skriver om, enten det er unger, kjærlighet, alkohol eller musikkindustrien, som i all hovedsak er temaene som låtene på albumet omhandler. Ingram skriver for øvrig like emosjonelt som han til tider synger. Han har en egen evne til å treffe en nerve i musikken med vokalen i de mest følelsesladede melodiene sine. Av og til høres han like upolert ut som Todd Snider eller Steve Earle kan være, men når Ingram legger på sitt eget filter og roer alt ned, så synger han som mann vakrere og mer intenst enn de aller fleste.
Med seg i studio til Midnight Motel hadde Ingram med seg selveste Charlie Sexton på gitar, Chad Cromwell på trommer (Neil Young, Dire Straits), bassist Robert Kearns og Bukka Allen på tangenter. De to sistnevnte fra Ingrams eget faste Beat Up Ford Band som hovedsaklig følger Ingram på veien når de er på tur. For et band! Større musikalsk kompetanse enn det denne gjengen innehar, samlet i et studio, ser man ikke veldig ofte. Bukka Allen er selvsagt sønn til låtskriverlegenden Terry Allen, som igjen var en av Guy Clarks nærmeste venner, så da ble på en måte den sirkelen også sluttet.
Albumet kommer i to versjoner, en med prat og dialog mellom låtene og et uten tilsvarende. Jeg vet ikke helt om helheten blir noe større med dialogene, men Ingram får i det minste vist seg som en solid historieforteller. Prosessen i studio står i stil med ærligheten i tekstene og den bunnløse yrkesstoltheten som ble utøvd i forbindelse med selve låtskrivingen. Selv forteller Ingram om studioprosessen;
We made this record playing music together all in one room. We could all hear each other without headphones on. We could all see each other without looking through walls of glass or borders of any kind.
“Old Motel” heter låten som åpner plata. Den er en av to låter på plata som ikke Ingram har skrevet selv. Låtskriveren heter Blu Sanders og Ingram har tidligere brukt et par av hans låter med delvis kommersielt hell. Siden de låtene Ingram har skrevet selv til denne plata i all hovedsak har blitt til på motellrom rundtforbi, var det sikkert naturlig å starte med denne. Den setter en god stemning for plata og det som skal komme.
“It’s Always Gonna Rain” har han skrevet sammen med Lori McKenna, en av de mest respekterte kvinnelige låtskriverne i både country- og americanaleirene. Den handler om den Texanske bondens stahet og vilje til å holde ut selv om tørken i nordlige deler av staten var kritisk for 3-4 år siden. Det går bra til slutt, men historien forteller en del om hvordan det er å være texaner og alltid være optimist, aldri gi opp.
“Don’t give up on the sky…”
Så havner vi fullstendig på countrykjøret med “I Feel Like Drinking Tonight”. En seig og fuktig ballade om livet og om hvordan man kan løse problemer enkelte dager med en tur på den lokale puben. Man kan ikke unngå å la seg imponere over finessene og graden av kompleksitet i en tekst over et så velbrukt og lettfattelig emne. Men Ingram skriver bedre enn de aller fleste, noe han også beviser til det fulle i den sanne historien om konsertpromotor Blaine fra San Angelo som ble tatt for fyllekjøring for fjerde gang og hvordan han gjorde opp for seg. Du verden for en historie!
Kvaliteten på låtene videre utover plata er like upåklagelig. Kanskje man ikke helt finner ut av det på første avspilling, men når det åpner seg opp etter et par runder og gjenkjennelseseffekten setter inn, da dukker også godfølelsen opp. Selv om albumet er sterkt preget av tradisjonell texansk og amerikansk country og rock, så tilfører Sexton og resten av bandet noe utenom det vanlige til arrangementene. Det er en spesiell atmosfære over det samarbeidet som ble gjort i studio av denne gjengen.
Ingram presterer en coverversjon av Will Kimbrough sin “Champion Of The World” med en deilig lyd av slide gitar som kryper dypt inn under alle harde hudlag og med en vokal som Kimbrough bare må innse er langt bedre enn hans egen originalversjon. “I’m Drinking Through It”, som er skrevet sammen med de Grammyvinnende damene jeg nevnte innledningsvis, er en musikalsk miks av Heartland, Texas og New York musikalsk, geografisk er imidlertid Ingram på hjemmebane i hvert eneste vers og refreng.
Skal du først gjøre det med stil og følelse, med åpne kunstneriske kanaler og blottet for nødrim og kommersielle snarveier, så lar det seg nesten ikke gjøre å lage noe som er bedre enn Midnight Motel. Det emosjonelle har vært viktig for Ingram, han er hele tiden ute etter å nå fram til folk som både lytter og tenker over det de hører. Det er mye trøst og kunnskap å finne i egne svar.
Skal man finne noe å sette fingeren på her, så må det være at det kanskje mangler en eller to type episke låter, låter som blir stående for all fremtid som påler i mannens karriere. Når det er sagt så er dette nettopp det, en bunke låter som varer i mange år, de er breddfulle av slitestyrke måten de er laget på. Akkurat som en beat-up Ford.
