Det Bergenske konsertpublikum slutter aldri å overraske meg.
Den ene dagen møter det opp snaue 50 personer for å se Jay Farrar på Madam Felle, mens en kald onsdagskveld i september så fyller det jeg trodde var et forholdsvis obskurt orkester Teglverket til randen og enda litt til.
Jeg hadde i utgangspunktet ikke store forventninger, da jeg synes platene til Calexico er ganske kjedelige. Pent, for all del, men veldig kjedelig i lengden. Men flere uavhengige kilder på andre siden av dammen har nødet meg til å få med meg konserten, da disse gutta skulle være kuler og krutt live. Samarbeidet de har hatt med Neko Case opp igjennom årene kan vel heller sies å være det som trakk meg til Kvarteret denne kvelden. Vel, også Paul Niehaus da.
Og for all del altså, Calexico på plate og Calexico på scenen er to fullstendig forskjellige band.
Det de ikke klarer å formidle på plate tar de igjen live med fullt monn. Først og fremst, et band som spiller BÅDE xylofon og pedalsteel skal man slettes ikke kimse av. Når de så fyller oppunder med trompeter, keyboard, trommer, plystring, maraccas og ymse vrangstemte gitarer så blir det et fyrverkeri av en lydbatalje.
Calexico spiller en blanding av Americana, Tex-mex, indierock og latinomusikk som naturlig hører hjemme i grenseområdene mellom USA og Mexico, derav også navnet “Calexico” – som er en grenseby i California. Bandets originalmedlemmer stammer fra Tuscon i Arizona, som blir en naturlig smeltedigel for tradisjonell amerikansk musikk og tradisjonell meksikansk musikk.
Derfor får vi alt fra latinorytmer og spanske tekster til saftige rockere denne kvelden. Calexico leverte instrumentale låter, og improviserte teksten på et par av låtene når de likevel var godt i gang. Calexico er et band som lager mye lyd. Variert lyd i flerfoldige lag. Tekstene er aldri i sentrum, det er kanskje derfor jeg finner platene såpass kjedelig.
Lyden og melodiene er derimot det viktigste, og bandet utfolder seg på eksepsjonelt vis hele veien. Jakob Valenzuela og Martin Wenk spiller alt fra heftige meksikanske rytmer på trompet, til xylofon, valthorn, gitar, ymse perkusjon til trekkspill og ufo-lyder på keyboard. Greit nok at bassist Volker Zander stort sett så ut som han holdt på å sovne, og kjedet seg flett ihjel – for spillegleden tok de to nevnte seg av, sammen med en dypt konsentrert Niehaus, som ser ut som en miks mellom Hans Løkken og Hans Graasvold – og ikke minst vokalist Joey Burns, som så ut til å kose seg glugg ihjel i varmen på Kvarteret. Kanskje han trodde han var hjemme i varmen i Arizona…
Publikum var velvilligst med på tonene, og svette bergensere i alle aldere ga bandet en fantastisk mottagelse hele veien. En hjemmelaget piñata ble levert opp på scenen fra en søt ung pike i publikum, og denne (piñataen, ikke piken) ble behørig slått i filler på slutten av konserten. Små grep som gjør en kveld ekstra minneverdig.
Hvis det skal være noe å sette fingeren på, så var det lyden i Teglverket som ikke helt klarer å formidle alle lagene i lyden til Calexico. Det ble til tider litt tamt, og vokalen var ikke alltid lett å høre. Xylofonen var også litt frem og tilbake, mens trompetene til tider var skjærende høye.
Personlig funker det best når de tar frem rockefoten og drar på med fullt elektrisk øs, i mine ører så ble det litt mye latinorytmer, men totalt sett var det slettes ingen dårlig måte å tilbringe en traurig onsdagskveld i Bergen på…
En fantastisk versjon av Bob Dylans “Silvio” var nok det som for min del toppen kvelden. Også er jeg litt sur fordi jeg ikke fikk noe av snopet fra piñataen.
Og så må noen ta et alvorlig oppgjør med den forbaskede lysmannen på Kvarteret. De like forbaskede lyskanonene i hvert hjørne og midt over scenen som på alle konserter til stadighet blir vridd rundt for å blende publikum med det intense lyset skulle vært introdusert opp der lyskanoner aldri før har lyst opp lysmannens helligste kroppsåpninger.
Uansett, jeg forstår ikke hvordan Calexico klarte å fylle Teglverket. All ære til dem for at de gjorde det – men når man ser oppmøtet på en rekke andre konserter her i byen så nekter jeg å tro at det er så mange kvalitetsbevisste folk i denne byen at de faktisk visste hva de gikk til. Et par samtaler på veien ut kunne tyde på at det var tilfellet:
Tilfeldig dame i køen ut, til tilfeldig dame ved siden av: “Eg e skuffet ovar at di spilte så lite tango”.
Tilfeldig dame svarer: “Ja, eg åg. Eg hadde trodd det var mye mer sånn flamænco og sånn”.
I think that pretty much sums it up.
