Lost Highway jobbet med å få unna en del av back-katalogen til Ryan Adams, og ga som tidligere nevnt ut “Demolition“.
Men noen uker før den platen kom på gaten så gikk Ryan i studio i New York og spilte inn 11 låter mellom 2. og 6. september.
Ryan sa selv om innspillingen: “I can’t even listen to it yet because it’s so spooky. It sounds like someone possessed. It’s like someone on the edge of a nervous breakdown. Or on the verge of a nervous breakthrough. The minute it was done I felt better. It’s definitely the most intense record I’ve ever done.”
Ingenting skjedde i forhold til plateselskapet, som mente han måtte vente litt siden Demolition nettopp var gitt ut – så i februar 2003 gikk han nok en gang i studio – denne gangen i New Orleans og spilte inn flere låter til det som skulle bli “Love Is Hell”. Denne gangen 22 låter, der han hele tiden oppdaterte fansen om fremgangen via forumet på hjemmesiden sin.
Fortsatt strittet plateselskapet imot, og i fortvilelse og forbannelse over å ikke få gi ut en plate som han selv mente var det beste han hadde gjort – med låter som betydde enormt for Ryan selv, så gikk han NOK en gang i studio og spilte i drittsinne inn 80-talls plata “Rock’n’Roll”. Smekkfull av tekster han selv omtaler som barnslige, og det er tydelig at dette er Ryans måte å si “Fuck You” til plateselskapet på.
Han spilte inn 23 låter på sensommeren 2003, der 16 havnet på “Rock’n’Roll”. En plate vi strengt tatt kan forbigå i stillhet. Den samme øredøvende stillheten Ryan selv nok skulle ønske fylte den plata idag.
Men Ryan Adams gir seg aldri, og han klarte å argumentere gjennom utgivelsen av “Love Is Hell”. Dog i et litt annet format enn han ønsket.
Samtidig med Rock’n’Roll kom da EPen “Love Is Hell vol.1” ut – bestående av låter fra innspillingene i “Love Is Hell Sessions” i New York. Noen uker etter var “Love Is Hell vol.2″ på gaten – med låtene fra New Orleans, før platen kom på dobbel 10” vinyl i desember. I mai 2004 kom den komplette platen omsider ut som han hadde planlagt. Noen låter kortere enn vol1 + vol2, men en mye mer sammenhengende opplevelse enn de to EPene.
I perioden mellom september 2003 og sommeren 2005 ga også Lost Highway ut en rekke singler og EPer med bonusspor fra alskens innspillinger, samtidig som Ryan stiftet sitt eget plateselskap “PaxAm” og dessuten ga han selv ut et par promosingler på vinyl.
Tilgangen på uutgitt materiale fra innspillinger tørket også opp i denne perioden, både fordi Ryan var kraftig ute å kjøre både mentalt og fysisk etter årevis med alkohol og mye dop, delvis også fordi det lille han spilte inn ble holdt tett til brystet – med tanke på fremtidige utgivelser. Han ønsket heller ikke gå i samme felle som under Lost Highway-perioden, der han hele tiden måtte slåss mot plateselskapet.
Men i september 2003 var det altså “Love Is Hell” som gjaldt både for Ryan og fansen.
Og fra de dystre, tunge pianotonene starter på “vol.1” så er det tydelig at Ryan var på et veldig mørkt sted.
“So now she is crawling on her hands and her knees
She is dirtying her jeans choking on her own perfume
With a pen she writes below the sink in someone’s restaurant
This place is inconvenient for my name
She forgets to write it anyway
She forgets to write it anyway
The government supplies the cocaine
Political scientists
There’s no guarantees”
Og dette er tunge og dystre låter, men det som er tydelig på begge platene og ALLE låtene er at du HØRER Ryan synger så hjerte og sjel er i ferd med å revne. Han har det vondt, og dette er hans egen terapi. Han har flere ganger uttalt at han har hatt det beintøft, og så gått i studio og skrevet og spilt alt UT. Hør f.eks på “Love Is Hell”:
“I could be serious but I’m just kiddin’ around
I could be anything, anything but sticking around
Love is hell
Love is hell”
Lurt innimellom har han også fått inn tidenes beste versjon av “Wonderwall”, som viser at det også kunne vært håp for Oasis.
Tydelig er det også at Ryans lydbilde har endret seg. Borte er stort sett countryreferansene og Ryan styrer mer og mer mot å spille i band igjen.
“Love Is Hell vol.1” er en tung plate, men samtidig en av de beste og mest fantastiske platene som noen sinne er utgitt. Og innimellom de dystre, tunge tekstene Ryan må få ut – så er det optimistiske lyspunkter i f.eks “Halloween” som avslutter vol.1 i en mer optimistisk måte.
Og der vol.1 starter dystert og lysner etterhvert, så starter vol.2 på et mye lysere sted. Og her er countryreferansene tilbake, pedalsteel er atter på plass – og låtene har et mye fyldigere lydbilde.
Håpet er atter tilbake hos Ryan, som vi kan merke i den fantastiske “Don’t Let Me Go”:
“I’m all alone now; I can do as I please
I don’t feel like doing much of anything
True love ain’t that hard to find
Not that you will ever know
Would you leave for awhile?
Please do not let me go”
Og ikke minst i den nydelige “I See Monsters”, der Ryan fortsetter egenterapien:
“Oh, oh but when she comes
I that know she’s the one
Makes me want it harder
Makes me want to be a little stronger
Still I see monsters”
Totalt sett er “Love Is Hell” tilnærmet en schizofren plate, med den urmørke vol.1 med sine dystre toner og tekster, og den mye mer åpne og optimistiske vol.2. Hver for seg er dette muligens for spesielt interesserte. Samlet er det noe av det beste som noen sinne er utgitt.
Hvis jeg skal anbefale “Love Is Hell”, så vil jeg anbefale å FØRST høre de to originalutgivelsene i vol.1 og vol.2, for deretter å høre platen slik Ryan til slutt ga den ut – som èn plate – rett og slett for å verdsette platen i alle dens aspekter – og fordi vol1. og vol.2 er så forskjellige. Uansett, tar du deg tiden til å sitte ned og lytte gjennom denne her, så kommer du aldri til å angre. Låter som “English Girls Aproximately” og ikke minst den fantastiske “Hotel Chelsea Nights” er verdt hele plata aleine, og avslutter vol.2.
Bonuslåtene på cdversjonen av vol.2. – “Fuck The Universe” og “Twice As Bad As Love” er nettopp det – bonuslåter, som egentlig bare senker det totale nivået.
Hør “This House Is Not For Sale”:
[media id=54 width=650 height=20]
Hør “Love Is Hell”:
[media id=55 width=650 height=20]
Hør “Halloween”:
[media id=56 width=650 height=20]
Hør “Please Don’t Let Me Go”:
[media id=57 width=650 height=20]
Hør “Hotel Chelsea Nights”:
[media id=58 width=650 height=20]