
Jesse Malin har en egen evne til å gjenskape seg selv i forskjellige skikkelser. Etter flere år som punkrocker og etterhvert frontfigur i glam-rock bandet D Generation laget han platen “We Are Fuck You” under navnet The Finger sammen med Ryan Adams. Etter sigende i drittfylla.
Det var etterhvert tydelig at “We Are..” kun var en måte å blåse ut litt trøkk på mens han og selvsamme Ryan Adams lagde den fantastiske platen “The Fine Art Of Self Destruction”, der Malin solodebuterte med et brak. Han fremstod som en glitrende låtskriver med et øre for gode melodier.
Etter omfattende turnering ble platen fulgt opp av “The Heat” i 2004, før Jesse møtte veggen økonomisk og musikalsk på “The Glitter In The Gutter” – til tross for bistand fra Ryan Adams, Jakob Dylan og Bruce Springsteen.
Malin var blakk, kunne ikke betale bandet sitt – og bodde på søsterens sofa i New York. Det var på tide å samles i bunnen og gjøre en liten oppsummering. Han lagde platen “On The Sleeve” i 2008 – som var en samling coverlåter gjort på hans måte. Gode versjoner, men med et slik låtskrivertalent så virker det unektelig litt bortkastet å samle en bunke coverlåter. Det har jo etterhvert vist seg at det var mer et grep for å få inn litt penger enn noe annet.
Malin sluttet å spille, han jobbet som DJ i brylluper og på private arrangementer og dro rundt på såkalte “Spoken Word” arrangementer. På godt norsk diktlesing, eller diktmøte – som Elling ville sagt.
Samtidig drev han puben Niagara, gikk konkurs med nattklubben sin, og åpnet etterhvert en pizzarestaurant. Og enda en bar. Det er vel ikke så vanskelig å forstå hvor pengene forsvant i såfall. Pr. idag sier ryktene at både puber og restaurant går bra, så vi får håpe Malin gjør det litt bedre økonomisk.
For i fjor ble det nok en gang tid for å gjenskape seg selv enda en gang. Etter lengre diskusjoner med seg selv der Malin vurderte å “finne seg en ordentlig jobb”, så begynte han å spille igjen. Og så begynte han å skrive låter igjen. Og plutselig var både musikeren og låtskriveren Jesse Malin gjenfødt.
Resultatet av utstrakt jamming i en kjeller i New York, med en stor gruppe musikere han har døpt “The St. Mars Social” er blitt til platen “Love It To Life”.
En slags konseptplate der Malin har skrevet låter med New York som lerret, og brukt personer og hendelser fra sitt eget liv og de siste årenes vandring fra musikertilværelse og søsterens sofa til der han er i dag som innhold og uttrykk.
Lydbildet er mer Neil Young enn noen gang, men ispedd både litt Springsteen, glam, (sein) Ryan Adams og ikke minst toppet med Jesse Malins umiskjennelige, såre stemme.
Det er få vokalister som kan synge slike låter og få det til å høres ekte ut på samme måten som Malin. Han forsøker å lage en historie som strekker seg over hele platen, men der låtene likevel fungerer som selvstendige låter. Som han selv sier:
“I wanted to make a record that had a nod to some kind of phoenix act, like a resurrection of coming back to New York and finding a way back in.”
Platen er variert og går fra gitarøs på rockeren “Burning The Bowery” via rolige låter som “The Archer” og “St. Mark’s Sunset” til balladen “Lonely At Heart”.
Ikke like lett tilgjengelig som Malins første plate, men den er vel verdt å bruke litt tid på. Platen er laget med LP-formatet som grunnlag, så det anbefales å sette seg ned og høre på tekster og lytte til Malin.
Platen er på gaten 27/4.
Forhåndsbestilles her.
Jesse Malin besøker du på www.jessemalin.com
Hør “Burning The Bowery”:
[media id=20 width=700 height=60]
Hør “St. Mark’s Sunset”:
[media id=21 width=700 height=60]