Mitt musikalske kjærlighetsforhold til Ryan Adams er omtrent like mangslungent som hans mange musikalske ansikter. Alt fra Whiskeytown og de første soloplatene, via DJ Reggie og The Finger, til Orion og 7″-serien som fortsatt pågår er ting han har latt oss ta del i. Med vekslende hell og tilsvarende vekslende engasjement fra undertegnede.
Livekonsertene jeg har sett har vært alt fra brilliante til fatale, og det var med bekymring jeg hørte rapportene fra de siste dagers konserter i København og Stockholm – om en Ryan som slettes ikke stilte på scenen med det humøret og den spillegleden han hadde vist overfor et overstrømmende britisk publikum de siste ukene.
Skulle jeg nok en gang få servert en Ryan Adams som egentlig ville være et helt annet sted? Som i 2002 på Rockefeller. Rapportene etter Paradiso i Amsterdam kvelden før kunne fortelle om en Ryan som aldri sluttet å spille, og blåste gjennom 33 låter på nesten 4 timer, deriblant en nesten 15 minutter lang “Tina Toledo’s Street Walking Blues”. I Oslo var bandet matforgiftet, humpet seg usikkert gjennom 16 låter (mens gitaristen jevnlig spydde i en bøtte ved siden av scena), og mest tydelig ville hjem og legge seg.
Rapporter fra backstage kunne fortelle om en Ryan i godt humør, og når han snek seg på scenen iført Freddie Kruger-genseren sin, for å spille gitar med supportact Natalie Prass, så var det tydelig at han var spillesugen.
Settlisten har variert lite på turneen, men det har alltid vært plass til noen rotasjoner og overraskelser. Etter planen fyrte han “Gimme Something Good”, før en aldeles utsøkt versjon av “Let It Ride” satte stemningen for kvelden. Jeg hadde ventet en litt mer rocka Ryan, men det var en voksen, moden og stemningsfull Ryan Adams som tok plass på scenen. Et neddempet scenelys tar hensyn til Ryans sykdom, det går mest i blåtoner – og ingen følgespot på kveldens hovedattraksjon.
Et publikum som hadde tatt advarslene om blitzbruk alvorlig oppførte seg eksemplarisk, selv om det tok nesten en time før han i det hele tatt snakket til oss. Da var det uforståelig mumling, før det gikk nok en halvtime før han plutselig tødde opp.
En irritert publikummer hadde fått nok av folk som sparket og tråkket på plastglass – og ropte høyt og tydelig, og den skal han ha – at han hadde en imponerende stemmeprakt, at vi ikke hørte en dritt av hva han sa fordi folk tråkket på plastglass. Gjentatte ganger ble det ropt, før et samstemt publikum svarte “HYSJ!”. Det ble likevel en gjennomgående vits, og det ga Ryan en mulighet til å kommunisere litt – slik vi vet han kan.
Lyden på Verftet er utsøkt, og konsertlokalet der nede er blant landets aller aller beste. I kveld var nesten alt perfekt, med unntak av en liten murring fra noe som virket å ikke være helt riktig jordet – og brummet bestemt og overdøvende på de akustiske låtene.
Settet til Ryan er imponerende balansert, og han griper gjerne til den akustiske gitaren for å gi en av sine gamle låter ekstra oppmerksomhet. I tillegg briljerer han virkelig på elektrisk gitar, og bandet The Shining er et av de aller beste bandene han har hatt i ryggen.
Heldigvis styrte han stort sett unna låtene fra den ubrukelige nye platen, men han plukket mye annet snop fra sine hundrevis av komposisjoner. “Magnolia Mountain” var ett av mine høydepunkter, der Ryan og The Shining bygget en majestetisk låt som bare vokste og vokste og fylte hele Verftet før den eksploderte i et hav av instrumenter på en måte som ville gjort Jerry Garcia stolt.
“Winding Wheel” var like nydelig som den gang han spilte den på Ricks i 2001, og “Everybody Knows”, der han trekker med Viola og Clarke bort til mikrofonen sin, og gjør en nydelig akustisk versjon med tre stemmer, kassegitar og Clarkes håndholdte mikropiano.
Hans versjon av Natalie Prass’ “My Baby Don’t Understand Me” var nok et høydepunkt, før frk. Prass inntok scenen og gjorde “My Sweet Carolina” sammen med Ryan og Shining. Rett og slett magisk!
Plutselig forteller Ryan om katten han møtte tidligere på dagen. Han ba først alle være særdeles forsiktige når de skulle starte bilene sine, slik at katten han så gjemme seg i motorrommet på bilene på Verftet ikke ble skadet – og katteelsker Adams forteller så om den svarte, myke katten som er den fineste katten han noen sinne har sett. Og han som snakker kattsk forstod godt hva katten sa, der de satt ute på Verftet og nøt vårsolen i Bergen.
“Dear Chicago”, blir for kvelden omdøpt til “Dear Cats”, og er bare en av flere som tilegnes Den Svarte Katten På Verftet.
En diskusjon med en i publikum som Ryan et øyeblikk trodde kjente katten ender opp med en flere minutter lang låt som Ryan skriver på flekken, som fort kan bli hetende “The Cat Is Still Unknown”.
I thought you knew the cat
why did you have to lie to me like that[media id=928 width=500 height=20]
Mot slutten får vi naturligvis “La Cienega Just Smiled” og “I Still See Monsters” før konserten ebber ut med en monumental versjon av “Come Pick Me Up”.
Oslo kan glede seg, Ryan er i storslag – og jeg kan knapt huske å ha hørt ham så gjennomført fokusert og bra tidligere.
(edit) På Instagram lå bildet av Ryan og katten, tatt av Roger Solvang:
Se bilder fra konserten på Verftet:
(mobilfoto: Rune Letrud, Jan Eiesland, Ørn Akselsen)