Dessverre er det ikke så ofte at vi i Dust of Daylight har muligheten til å dra over fjellet for å gå på en midtukekonsert i hovedstaden. Heldigvis kjenner vi en del flotte folk der borte som er villig til å bruke en kveld av livet sitt på en konsert som de på toppen av alt sier seg villig til å omtale for oss. Vi takker og bukker og gir ordet til vår gode venn Ole Morten Wilhelmsen som møtte opp på John Dee tidligere i uken for å se Deer Tick.
Vi låste døra hjemme og danset så lettbent inn på T-banen retning sentrum. For første gang dro jeg og min kjære på konsert i lag etter å ha vært sammen i cirka tre år. Det var på høy tid vil jeg påstå. Og ikke minst stor stas. Vi fant oss lett et bord å sitte ved da vi ankom John Dee. Rett ved miksebordet. Det var kanskje 40 andre sjeler i lokalet og stemningen var deretter. Litt usikker. Eller var det bare meg?
Jeg kjenner ikke godt til dette bandet fra Providence, Rhode Island med sanger og låtskriver John McCauley i spissen, men har hørt de nå og da på både Spotify og You Tube i løpet av noen år nå. Jeg har dessuten det siste albumet – Negativity, på LP. Dobbel vinyl – 45 rpm.
Da jeg kom hjem med skiva en drøy uke før konserten, må jeg innrømme at jeg var litt skuffa. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet meg, men inntrykket jeg satt tilbake med etter én runde var en følelse av litt barnslige tekster og en litt ujevn rekke med låter. Jeg tenkte at det nok kom til å ta seg opp etterhvert som jeg ga skiva spilletid, for jeg har jo hørt fra sikre kilder at dette er tørt krutt. Ekte rock`n`roll. Folk jeg stoler på har sagt nok godt om dette gjenget.
Men som sagt… Jeg var en smule skuffet. Etter både første, andre og tredje runde. Jeg bestemte meg for å vente til konserten med å lytte mer.
Da ettermiddagen før kvelden kom, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg åpnet en pils, laget verdens beste espresso, og fyrte i gang sisteskiva. Jeg tenkte; “Ok, dette er kanskje ikke så jævla dumt”. Noe hadde skjedd, og en spenning meldte seg momentant. En spenning uten de helt store forventningene. En temmelig rar følelse.
Så da satt vi der ved bordet min kjære og jeg. Litt kaffe, litt pils i et heller småtomt John Dee. Det var trivelig å bare sitte der å vente mens vi småpratet om alt mellom himmel og jord. Det var en fin start på kvelden.
I det klokka var på slaget 2100, kom en gjeng med typer ut på scena. En heller introvert gjeng med sine nystemte instrumenter. Først trodde vi at det var Deer Tick (og tenkte – hmm), men etterhver skjønte vi at det var Far From Tellus. De gutta var så innadvente og i sin egen verden, at de fikk en fyr som Miles Davis til å virke som en jublende predikant. Sjelden har jeg sett et band med et mer passende bandnavn. Så langt fra oss… Men det var fine folk. De kunne spille.
De fjerne gutta hadde forlengst forlatt scena da en dyp bass begynte å buldre. Den var så dyp og heftig at magen snudde seg noen ganger. Både på undertegnede og hans kjære. Jeg kastet et blikk mot dassdøra. Spenningen steg mange hakk.
Første låt “The Rock” kom smygende mot oss der vi satt. Jeg kjente at ansiktet revna i et stort smil. Faen for en strøken lyd!
Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig eksploderte Deer Tick. En fyr med skinnlue sang som en gud. Med Herregud for en stemme!
Jeg var ikke særlig usikker lengere. Bandet kjørte oss full av adrenalin og deilig tilstedeværelse fra første sekund. Tight som et nytt lokomotiv. Tøffere enn et hvert tog.
På skiva synger John McCauley jævla bra. Det er ingen tvil om det. Men sett mannen på en scene med gitar og BF (skinnlue)… Det er da han kommer til sin rett. Mannen er en frontfigur. Han er en rockestjerne. Jeg kan huske at jeg tenkte at det egentlig var Paul Westerberg og The Replacements som stod der på John Dee`s heller slitte scene. Men det var det ikke. Det var Deer Tick. Deer helvetes Tick.
Hele gjengen var 100%. Gitarist Ian O`Neill, bassisten Chris Ryan, tangentmannen Rob Crowell og ikke minst mannen bak trommene – Dennis Ryan. Men først og fremst var det John. John McCauley.
Det er sjelden folk synger bedre “live” enn de gjør på plate. Men det gjør John McCauley. Det er som om han får den ekstra høyoktanbensinen han trenger i det han kommer ut foran publikum. Selv om det “bare” er 172 mennesker der. Det tar fyr i hans sjel og han dusjer oss som er tilstede i et regn av rock`n`roll og dynamikk. Han brenner diesel – han brenner dinosaurer. Han må ha spist små atombomber til frokost.
Konserten bare fortsetter, og vi kan ikke slippe Deer Tick med blikket. Det er rett og slett umulig. Musikken kommer i flodbølger mot oss der vi sitter eller står og alt er en evig nytelse. Jeg vet ikke hvilken låt som spilles, men jeg har hørt alt før. Bare ikke så intenst og bra. Ikke på langt nær. Det som tar form der fremme på scenen er et øyeblikk i min musikkhistorikk. Et stort øyeblikk. Musikk handler om formidling i øyeblikket. Magien som tar form mellom musikanter og publikum. Det er godt å bli påminnet om sånt. Og jeg som var så helvetes skeptisk. Jeg som ikke trodde.
Så smeller gutta til med Buddy Holly`s Oh Boy… Jeg ser både Buddy og alle andre store rockabillier der fremme. Stray Cats og fanden vet. Det er artig. Jævla artig. Eller morsomt om du heller vil det. Hele sjappa blir et hav. En konstant bevegelse.
Når jeg endelig finner et lite hull (rett etter Oh Boy) for å ta turen på toalettet, ser jeg at John står på scena i undertøy. Lang underbukse og trøye med lange armer. Det er bare å le. Hvor er de fancy dressene fra `50-tallet? De er en saga blott. Dette er ikke Buddy og hans Crickets. Det er en gjeng fra Providence, Rhode Island. Det er uten tvil Deer Tick. En fin blanding mellom Hank Williams og Nirvana. En kryssning mellom The Replacements og Buddy Holly. Et resultat av en utmerket låtskriver og sanger. Hans kompiser og medmusikanter. Det er bare Deer Tick. En heller ukjent gjeng. Og det… Det er en skam. Det er sånn det er. Det er sånn det er.
Vi bare sitter og/eller står der gjennom konserten. Jeg vet ikke hvor lenge den varer eller hvor mange pils jeg drikker. Jeg vet ingenting. Jeg er låst i øyeblikket. Eller fri. Fri for alle tanker. Fri. Kun en fyr som står der å tar imot en jævla bra konsert. En liten mann midt i musikken. Uten tvil den beste jeg har opplevd siden The Waterboys stod på scena i Bukta 2007.
Gutta takker for seg. men blir jublet tilbake på perrongen. De kjører videre med sitt nysmidde jernlokomotiv. Stål tvers i gjennom (og litt eik til pynt). Og vi to turtleduene bare smiler til hverandre mens Deer Tick viser at de er et liveband med stor L. De suser avsted.
Konserten er ferdig. Gikk det fem minutter? Gikk det fem timer. Jeg har ikke den minste idé om tid. Alt jeg vet er at jeg skal tilbake så snart sjansen byr seg. Jeg har gått fra en tvilende til en troende. Dere kan regne meg som en fast fyr i menigheta heretter. DEER TICK for faen!
– Ole Morten Wilhelmsen
[youtube]http://youtu.be/j3ZISXGpG90[/youtube]
[youtube]http://youtu.be/MNnxdLY4Dss[/youtube]
[…] skal plukke ut for seg selv. Som han selv sa – aldri mer stadiumkonsert. flere som var fornøyde: Deer Tick – John Dee, 29.januar 2014 | Dust of Daylight Keep the red flag flying high Svar med […]