The Trust of Crows. Hva legger han i det egentlig? De av oss som følger Otis på YouTube og/eller Patreon har jo opplevd hvordan alle ekorn i nabolaget samler seg i hagen hans, fordi de vet at der er det mat, og trygt å spise. Men kråker? Joda, det er der denne historien starter. For mens Otis og Amy bodde i East Nashville, på toppen av bakken de kalte Mount Renraw, så ble kråkene i bakhagen stadig mer komfortable med Otis. Og begynte etterhvert å stole på at den rolige, beskjeggete herren som tuslet rundt der, spilte litt gitar og malte litt i det lille uthuset bakerst i hagen, var en fyr til å stole på.
Akkurat som den følelsen vi alle sitter med, vi som har fulgt Otis over en årrekke, og vet at et nytt album fra Otis Gibbs er en gave, og noe som vil feste seg i både bevissthet og underbevissthet.
Mannen med utallige prosjekter har de siste årene fokusert på YouTube-kanalen sin, som er en videreutvikling av den overlegent gode podcastserien “Thanks for Giving a Damn”. Og sidesporet han kjører på Patreon (som jeg ikke kan få anbefalt NOK!). Denne platen er som alltid et skikkelig DIY-prosjekt, og nederst finner du en link til Kickstarteren, der du kan kjøpe plate OG maleri (og mye mer).
Men så tok han altså frem skriveboken sin, mens han satt og tenkte på kråkene bak det gamle huset sitt i Nashville. Og skrev ned setningen “the trust of crows”. Og derfra fløt det ut en rekke låter som har havnet på denne platen. Flere av dem omhandler tiden i Nashville, og er veldig personlige låter for Otis.
Foran denne innspillingen samlet Otis sammen Thomm Jutz på gitar, Dave Jacques på bass, Finn Goodwin-Bain på orgel og Lynn Williams på trommer. Foruten seg selv på gitar og vokal. Sammen med Thomm Jutz har Otis produsert, og innspillingen gjorde de like godt på hellig grunn i Nashville. I Columbias Studio A, der Dylan spilte inn Blonde on Blonde og Nashville Skyline. Et studio som har vært stengt for allmennheten i en årrekke, men Otis kjenner noen som kjenner noen, og vips – så satt de der og lagde The Trust of Crows.
The Trust of Crows har blitt en skikkelig rockeskive, og på mange måter en hilsen til tiden i Nashville og Tennesse. Fra “Holy River Blues” som handler om usikkerheten alle føler på i disse dager, og følelsen av hjelpeløshet ved å stå midt oppe i en situasjon som konstant forverrer seg. Og ønsket om å få kjenne følelsen av positivitet. Det er noen kruttsterke setninger som sier alt: “The world is burning, but our hearts are growing cold”. “There’s a stain on this land that never fades”. Og setningen “Wise is the man who earns the trust of crows” forteller egentlig alt om hvor fokuset BURDE ligge. Bandet går all-in her, og orgelet… aaah, det orgelet er overjordisk.
“Raze” henger tett sammen med neste låt, og handler om gentrifiseringen av Nashville, og opplevelsen Otis selv hadde da de kom til nabolaget hans og rev alt det som var fint og bygget leilighetsbygg som kan leies ut på AirBnB. En situasjon som foregår overalt i Nashville i disse dager. Det er den mørke siden av Nashville og utvikling, mens neste låt forklarer hvorfor de i det hele tatt bryr seg.
“Eastside” er en av mine favoritter på denne platen. På overflaten forteller den historien om den gang Otis og Amy flyttet til Nashville. Og om tiden de hadde der. For de av oss som har fått oppleve East Nashville slik det var for 8-10 år siden, og følelsen av samhold og “det er oss mot Dem”, så er det gjenkjennbart. Men under den overflaten så er dette en låt for alle oss som er vokst opp uten frykten for formuesskatten. Fordi vi ikke har noen formue å beskatte, utover en bakgrunn med ærlig arbeid og solide vennskap til solide mennesker. Østsida lever i mange av oss, og “Eastside” er en hymne for alle som tok valgene de gjorde for glede, og ikke for penger. Jeg elsker denne låta.
Vi må trekke frem “Ditchweed”. Den låter som et outtake fra Rolling Stones’ “Sticky Fingers”. Stonesgroovet er perfekt. Og Otis hyller vekstene som får tyn fordi de ikke er like pene som allmenn oppfatning har bestemt at de skal være.
Litt som bøyde agurker, for små løk og de av oss som ikke har et utsøkt kjeveparti, sixpack og piquegenser. For det er ikke utsiden som teller.
Ditchweed is just an unloved flower
Den nydelige kjærlighetsballaden “Maybe in Memphis” må nytes med lukkede øyne. Den flyter rett inn i like nydelige “Tennessee”. Jeg elsker bassen til Jacques på denne. I “Mountains” kobler han sammen låtene som minnes tiden i Nashville, og linjen “Too many people, not enough mountains” kan leses både bokstavelig og billedlig.
Dykk litt ned i “Unlovded Flower”, om du liker tekster med dobbel (og trolig trippel) bunn. Det samme anbefaler jeg når det gjelder “Empty Spaces”. Otis skriver så gnistrende godt på denne platen, og bandet følger ham så perfekt med hver tone at det er en fryd. Vi avslutter naturligvis med en av mine favoritter fra platen. “Drawn To Darkness” er en sugende rocker som på mange måter samler trådene fra alle låtene, og hyller kråkene. Du finner naturligvis en dybde i teksten, og kan nyte linjen
“I spent my aging days earning the trust of crows”, og skjønner plutselig hva det hele handler om før orgelet koker over av spilleglede og det hele toner ut.
Otis har en Kickstarter i gang på Indiegogo, der du kan kjøpe platen på vinyl og/eller cd. Du kan også kjøpe malerier (over halvparten er forlengst solgt). Stup inn i den her.
