Det dukker stadig opp plater fra 2010 som jeg med skam må innrømme at det er flaut å ha gått glipp av, og som samtidig er så bra at de ville gjort det skarpt på topplisten for 2010.
Otis Gibbs plate Joe Hill’s Ashes er så definitivt en av disse. Denne ble anbefalt meg av selveste T-Bone Klausen, og som så mye som anbefales fra den kanten så traff dette blink.
Jeg sliter litt med å finne en dekkende beskrivelse på dette, men har vel kommet til at “ekte” er det som være mest korrekt.
Otis Gibbs har en stemme som til tider kan minne om Seasick Steve, eller en litt mindre hes versjon av Tom Waits. Og man hører at mannen legger alt han har i fremførelsen av tekstene sine.
Gibbs synger om det han selv sier er “an America that you don’t see on the evening news, but it is the America most of us see at our doorsteps.” og etter å ha hørt de to siste platene hans, Grandpa Walked The Picket Line fra 2009 og Joe Hill’s Ashes, så kan jeg skrive under på at det er sant.
Etter sigende så har Gibbs levd et ganske så stritt liv der han har forfulgt sin egen drøm om å kunne leve av musikken – og overlevd på under 30.000 kr i året – men samtidig så har han funnet inspirasjonen til alle disse tekstene som gir oss litt innsikt i hvordan ekte amerikanere lever.
Ikke de som vi ser på tv, i glorifiserte tv-serier og realityshow, men mennesker fra det som må kunne betegnes som landsbygda. Småbyer der arbeidsledigheten er skyhøy og innavlen trolig er minst like stor. Uten jobb, uten håp og fremtidsutsikter i et USA som er i ferd med å råtne på rot.
Som han sier i “Something More”:
I’m trying to believe that there’s something more
to this world besides keeping score
but frankly, I’m losing faith
Det kan høres mørkt ut, men det er en slags oppgitt optimisme i låtene til Gibbs – hvis det kan høres fornuftig ut. Låtene er form for hyllest til disse menneskene som han har møtt i løpet av sin omflakkende tilværelse. Og du får aldri trangen til å gå ut i skogen med en taukveil etter å ha hørt disse låtene.
Det JEG derimot får, er gåsehud over hele kroppen. Intensiteten i stemmen til Gibbs, og de rett og slett fantastiske tekstene gjør at jeg faktisk sliter med å skrive noe fornuftig som samtidig yter platen rettferdighet, her jeg sitter og lytter til låtene samtidig som jeg forsøker å få noen tanker ned på skjermen.
Jeg forstår ikke helt hvordan Otis Gibbs har klart å komme seg under radaren min så lenge, han har gitt ut 5 plater til, og ligget i månedsvis på Americanalistene i USA og England.
Jeg er også litt rystet over at en plate jeg et øyeblikk trodde ville være en smule deprimerende er så absolutt alt annet enn det – og istedenfor lar meg sitte igjen med en nesegrus beundring og en følelse i kroppen som om jeg skal ha vært vitne til noe fullstendig magisk og unikt.
Platen starter tittelsporet “Joe Hill’s Ashes”, en form for “hva har skjedd i Utah” siden svensk-amerikanske Joe Hill ble henrettet etter en lang kamp som fagforeningsaktivist – og samtidig en hyllest til både Joe Hill og de hardarbeidene fabrikkarbeiderne som kom etter ham.
(saken fortsetter under videoen)
Låter som “Where Only The Graves Are Real” gir oss en klar formening om hvordan Gibbs ser på det amerikanske plastikksamfunnet;
I’m so tired of the beautiful people
I’m so tired of the elegant games
I’m so tired of being normal
and treated strangeI don’t need the late night parties
or their plastic perfect world
where only the graves are real
Den aldeles nydelige “Kansas City” er et annet av mange høydepunkter på platen, og er så nærme vi kommer en kjærlighetssang under disse omstendighetene.
(saken fortsetter under videoen)
“The Town That Killed Kennedy” er en streng sak med en bitende tekst om Amerikas fattigdom gjennom observasjoner fra et bussvindu.
I woke up, in the town that killed Kennedy
staring out the window of a Grayhound bus.
…..
No-one who chooses to ride in a Grayhound,
the only reason you’re here is you’re too broke to fly.
There’s a devil named poverty that has brought us together,
now the devil’s taken us for a ride
Og dette er bare NOEN av høydepunktene fra platen, som står fjellstøtt som et komplett album der den ene kanonlåten avløser den andre.
Dette er på mange måter en enkel og veldig tradisjonell produksjon. Stort sett får vi stemmen til Gibbs akkompagnert av kassegitaren hans. Av og til fletter det seg inn en fele, og litt taktfast tramping. Men samtidig er det så utrolig effektiv.
Stemmen får så mye plass at tekstene kommer frem, som jo er hele poenget med disse sangene.
Helt alvorlig talt, dette er noe av det beste jeg noen gang har hørt, og jeg sliter rett og slett med å finne nok superlativer. Det er en stund siden en plate har truffet så inderlig og effektivt, og jeg anbefaler denne på det aller aller sterkeste!
Kjøp! Last ned! Lytt! Lytt igjen! Og treffer ikke dette… så er det kanskje på tide å levere inn sin musikk-lytte-lisens.
Kjøp digitalt på Bandcamp, eller på cd hos Otis Gibbs.
Og du – Otis Gibbs spiller på Bergenfest den 30. april. Det er INGEN unnskyldninger for å droppe denne konserten, da Drive-By Truckers ikke starter Europaturneen sin før dagen etter…
