Bergenhus festning var en bakerovn. Stemningen var eksepsjonelt høy, og to av festivalens aller fineste øyeblikk fant sted denne kvelden.
Vi som bedriver musikkmisjonering på dugnad i fritiden hadde noen familiære prosjekter som krevde tilstedeværelse, så ankomst Bergenfest var litt utpå ettermiddagen. Der hadde altså folket tatt ansvar i vårt fravær, og bøttet innpå for å unngå heteslag. På kort tid ble opptil flere som var i overkant godt humør høflig men bestemt eskortert ut fra festivalområdet. Senere på kvelden skulle man ønske at enda flere ble oppfordret til å ta festen et annet sted, men mer om det om litt.
Det var nok en gang tid for å dele seg, undertegnede tok ansvar for konserten med Michelle Ullestad, Arnulf tok turen til Hjertebankteltet for å se Pokey LaFarge. Underveis hadde vi allerede fått rapporter om at marokkansk-franske Bab L’ Bluz leverte et fyrverkeri av en konsert.
På Bastionen var Michelle Ullestad klar, med ny scenerigg og nye drakter til Ullestad United. Noen glemte å rute mikrofonen ut på første låt, så det første verset på bangeren “Mozell” var bare hørbar for de på scenen. Det la heldigvis ingen demper på noe som helst, og Bastionen som har stapphakkende full av folk var med fra første tone. De hoppet, sang og koste seg – og det var tydelig at Ullestad United også gjorde. På “Tåpelig” fikk hun besøk av Lasse Sliten, behørig ikledd en Ullestad United gjestedrakt. Michelle Ullestad selv var som vanlig supersjarmerende og leverte sine glitrende låter slik vi kjenner det – og skal man dømme etter responsen fra fans og publikum så er ikke veien lang til Plenen neste gang Ullestad skal spille på Bergenfest…
Fra teltet kom det meldinger om at Pokey LaFarge var on FIRE, så turen gikk bort dit, og det var akkurat som forventet. Foran scenen var det en elektrisk stemning fra et publikum som hoppet, danset og sang. Greit nok at alle ble overgått av Lene (?) som stod midt foran og sang med på ALLE låtene. Hun ble lagt merke til fra scenen, og Pokey klatret nesten over gjerdet for å spørre hva hun het. Det demper ikke akkurat stemningen når man har slik kontakt med publikum.
Hvis du har sett video fra Mardi Gras i New Orleans, der det er kollektiv dansing og bare en elektrisk musikalsk stemning – så var det slik det føltes i Hjertebankteltet i går.
Sist jeg så Pokey, i Nashville i 2015 med et ca 15-16 personer stort band, så hadde han litt av en jobb med å få et meget treigt publikum over på sin side. Det tok ham 4-5 låter, så var det akkurat det samme som skjedde i går. Komplett og total overgivelse til Pokeys musikalske univers – og selv om han ikke trengte så mye tid på lørdag, så fikk han hele teltet over på sin side med god margin.
Bandet hans er så tight og velspilt at det er en fryd. Rytmeseksjonen er overlegne, og keyboardist og gitarist fyller ut lydbildet. Pokey selv er bare et stort smil, og leverer et sett som har mye nytt, men naturligvis også noen klassikere. Og jeg tar meg selv i å lure hvor DISSE menneskene er til vanlig, de som kan alle tekstene til Pokey og synger med. Som tydeligvis elsker denne musikken, men som vi aldri har sett på Dust of Daylights huskonserter, der mange fra samme sjanger er innom. Så en oppfordring til dere er å dukke opp, for vi har mer sånt til dere! Omtrent hver måned, faktisk…
Pokey sjarmerer og leverer, og på slutten av settet finner han tre roser fra forsterkeren sin og gir til vår helt, Lene (!? Lena?) som egenhendig hevet stemningen i publikum. Vel fortjent. Jeg har vel også sjelden sett Torbjørn i vakthjørnet smile så fett på en konsert. For han gikk nemlig glipp av Pokey i Nashville i 2015, for han var på en annen konsert i en annen etasje på Cannery. I går var han på rett sted til rett tid. Vi oppfordrer på det sterkeste Bergen Live til å hente Pokey tilbake for å spille en full konsert. Når som helst! Helst snart! Veldig snart! Personlig var dette årets konsert på Bergenfest.
Fra Magic Mirrors mottar jeg rapporter om at Donny Benét samtidig leverer et fullstendig forrykende show, så dette er virkelig dagen da kollisjoner krøller det til for oss.
Etter konserten er det noen minutter til å trekke frisk luft, så er det stormløp til Plenen for å se Aurora. Jeg hadde ikke sett Aurora live på mange år, så jeg må innrømme at jeg gledet meg litt i overkant mye. Foran scenen er stemingen høyere enn noen gang. Det snakkes på et uttal språk, og det er tydelig at Aurora har besøk fra nesten hele kloden når hun skal headline festivalen i egen by.
Vi får ta bilder på de tre første låtene, til noen av jentene på første rad sin fortvilelse. Vi er jo i veien når de skal filme konserten til Snapchat. Aurora entrer scenen, og stemningen er umiddelbart elektrisk. Aurora fanger sitt publikum umiddelbart, og derifra og ut så er hun som en symbiose med musikken og fansen som er helt oppslukt foran scenen.
Normalt, når jeg er “på jobb” for Dust of Daylight og skal ta bilder, så er fokuset nettopp der. Gjennom linsen, for å få bildene. Og de to første låtene er enkle å knipse. Men så stopper hun litt opp, og vi får en varm og personlig innledning til en aldeles monumental versjon av “Through the Eyes of a Child”. Og jeg må innrømme at jeg rett og slett glemte å ta bilder. Først helt på slutten kom jeg litt til meg selv og tenkte “du står faktisk her for å ta bilder”.
Personlig så var nok de tre første låtene et av høydepunktene, for etterpå måtte vi ta turen inn blant de andre i publikum. Det er naturligvis umulig å komme seg frem dit fansen står. Og 2/3 av Plenen er full av folk som har brukt dagen på å drikke seg opp til kveldens headlinerkonsert, som om det skulle være Kjartan Lauritzen dag2. Det er altså så mye skravling og jabbing at det er en skam. At folk flest har en så total mangel på respekt for kunst og andres arbeidsrom det er meg en gåte. Jeg har vært på konserter i en rekke land, og INGEN land jeg har oppsøkt. INGEN. INGEN! har et så respektløst publikum som Det Norske Festivalpublikum. Og det blir bare verre og verre for hvert år som går.
Det er se og bli sett, og høylydte samtaler om ting som ingen fåkkings bryr seg om. I hvert fall ikke når en av verdens største popstjerner forsøker å dele sin kunst med dere, forbanna bortskjemte rævhåll. Det er nesten så man skulle tro dagspasset er for billig, siden folk har råd til å betale tusenvis av kroner for å jabbe og tjatre. Føler du deg truffet? Bra! Skjerp deg.
HELDIGVIS så var stemningen helt annerledes når man kom betraktelig lengre frem. Der var folk kommet for musikken, så fra midten, i midten – var det mulig å ikke bli rasende, og å nyte musikken.
For det vi får fra scenen er en maktdemonstrasjon. Og det blir jo sånn at når man hører utenlandsk popmusikk, så kan vi med rette si at “Det der er ok det. Nesten på høyde med det beste fra Os.” For Aurora er, med rette, en verdensstjerne. Vi forstår vel egentlig ikke HVOR bra hun er, og hvor stor hun er der ute. Låtvalgene er utsøkt, vi får alt vi kunne håpet på, og når hun avslutter med trolig den beste versjonen jeg noen sinne har hørt av “Running With The Wolves” så måtte vel til og med skravlekompaniet holde kjeft. De som ikke var gått før ekstranumrene, naturligvis.
Underveis i konserten får vi en sjarmerende hyllest til noen av hennes bestevenner, søsken, onkel og tante OG alle på plenen synger bursdagssangen til Aurora, som har bursdag i dag. Hun er så overlegent god på scenen, og jeg tror aldri jeg har opplevd en artist som så tydelig elsker å stå på scenen og få dele musikken sin med de som har kommet. Jeg vet jeg snakker mye om spilleglede, men Wikipedia bør ha en enkel link og bare et bilde. “Spilleglede. Se: Aurora.”. For hun gir alt, lever seg inn i musikken, og løftes av energien fra sitt publikum. Hun virker så genuin, ekte og så gjennomført fri og lykkelig inne i musikken sin at det er en fryd å oppleve.
Jeg må også ta av meg hatten for de som har laget scenografien og koreografien på alt fra scenelys til filmene som vises bak på scenen. Og ikke minst til Paul Inge Vikingstad som skrudde den aller beste lyden jeg noen sinne har hørt på Plenen. Det var krystallklart overalt hvor jeg stod. Selv om det ikke klarte å overdøve skravlerne på de rolige partiene, så var det en fryd å lytte til.
Etter konserten var det et stormløp til Magic Mirrors for å se brenn. Men jeg måtte av andre årsaker oppsøke et toalett (som nok en gang var gullende rent), og fikk aldri sett brenn. Jeg vil dessuten sutre litt over at alt vannet var avstengt, og det var umulig å vaske seg etter toalettbesøket.
Før vi ruller inn for i år, så må vi få berømme Bergen Live for nok en flott festival. Det meste har gått på skinner, og jeg vil spesielt berømme alle de hyggelige frivillige som gjør det til en fryd å være tilstede. OG ta av meg hatten for sikkerhetsgjengen som virkelig vet hva de driver med. Foran scenen jobber de utrettelig med å passe på, og før konserten med Aurora snakker de med folkene på de første radene og gir beskjed om at “trenger dere hjelp, så gi beskjed”. Og allerede på 4. låt må de trå til. Konserten stopper brått, noen trenger hjelp foran scenen. Situasjonen håndteres, alt er ok, og Aurora er igang igjen etter noen få minutter. Dønn profesjonelt, og full kontroll. Det er like imponerende hver gang.
Takk for i år! Vi sees vel neste år.
