Jeg så virkelig ikke denne komme, det skal jeg ærlig innrømme. Jeg var superfan av Anders Wyller da han slo igjennom med monsterhiten “Bicycle Riding” i 1990. Debutalbumet One Of These Days hadde sine øyeblikk, men “Bicycle Riding” er noe av det mest fengende levert i norsk pophistorie.

Når så min søster (som om mulig var enda større fan) plutselig viste seg å være naboen til Anders Wyller da hun bodde på hybel i Holmenkollen på midten av 90-tallet, så så jeg Wyller i hagen flere ganger når jeg var på besøk. Men jeg turte aldri stoppe og si hei. For han var tross alt popstjerne.
Men så flyttet min søster til Majorstuen, og våre veier skiltes, uten aldri egentlig å ha møttes. Jeg har likevel holdt et øre med Wyller, i håp om noe like vanedannende. Men foreløpig har ingenting truffet meg – til tross for gode låter på flere av platene. Han har vekslet litt mellom engelsk og norsk, og fjorårets God dag mitt barn – Strindbergs brev til Anne-Marie er på svensk – og fikk solide anmeldelser.

Men så kom plutselig Hjemferd dinglende ned i epostkassen min, og du store allverden som den traff ørene mine. Legende og strengevirtuos Geir Sundstøl har produsert denne godbiten av en plate – der han har plassert Wyller i et Americanalandskap med et snev av jazz, som kler stemmen hans (og tekstene) aldeles utmerket. Han spiller naturligvis også på den, sammen med David Wallumrød, Erland Dahlen og Håkon Brunborg. Det er med andre ord plukket fra øverste hylle til dette prosjektet.
Åpningssporet “Røa Kino” er noe av det tøffeste jeg har hørt på norsk på mange år. Wyller synger om en viktig institusjon i sin oppvekst, Røa Kino – som brant ned i 1981. Og han forteller i intervjuer om hvordan filmene han så satte preg på ungdomstiden – og at de tøffeste gutta som satt på første rad, endte opp som medlemmer i Raga Rockers med tiden…
Alle veit
at det var Jan og Viggo
som brant ned
Røa Kino
Alle veit,
men ingen sa no’
….
Og Raga Rockers
satt på første rad.
Og du og jeg,
satt lengre bak
“Ikke hent meg nå” må også nevnes. Kledd i småskitne ørkengitarer fra Sundstøls hånd, en tekst om å ikke være helt klar enda. Følelsen av at det er litt igjen å gjøre før man drar. Velskrevet, og særdels velspilt.

Jeg må også trekke frem “Indianersommer”, som er en luftlig liten godbit der Sundstøl viser frem strengeferdighetene sine igjen. Hele låten har klart å gjenskape stemningen fra en varm sommerkveld, du er 14 år gammel, og hele verden ligger foran deg. Men først skal du nyte friheten og varmen. Og mulighetene.
“En bedrøvet røver” er enda et høydepunkt. Et herlig groove. En god tekst med dobbel (minst) bunn. Og et snedig ordspill på tittelen i teksten.
Avslutningslåten “Ditt landskap” har også blitt en favoritt. Her er vi nesten i Anne Grete Preus sitt musikalske landskap, og måten Wyller frasérer vokalen på henter også inspirasjon derfra. Vidunderlig dystert, andeles nydelig vakkert om letingen etter seg selv.
Kjøp plata på vinyl hos Big Dipper.