Denne anmeldelsen har tatt alt for lang tid. For Jeff Wassermans nye plate We Shall Dance Again er en perle som fortjener oppmerksomhet. Den fikk et såkalt “soft release”, der videosingler av låtene ble sluppet opp mot release, og anmeldelsen kom liksom aldri.

Jeff Wasserman er kjent for alle av oss. Bevisst eller ubevisst. Hvis du har hørt på musikk de siste 25 årene, så har du hørt minst en – men mest trolig mange mange av Jeff Wassermans låter.
Hvis vi ser på bunken med norske hitlåter som kommer fra hans penn, enten alene eller i samarbeid artistene – så er det en liste som er fullstendig overveldende.
Og artister så forskjellige som Dance With a Stranger og Banana Airlines, De Press og Creation, Jan Werner og Knut Reidersrud, Andrew Strong (han fra Commitments vet du) og Big Bang – og de er bare en liten brøkdel av artistene som han har samarbeidet med eller skrevet for. Og listen bare fortsetter. Lava, Unit5, Respatexans, Sanne Salomonsen, Jørun Bøgeberg, Karin Wright… vel, dere skjønner. Det skal være over 300 Tono-registrerte sanger med hans navn på.
Men når han lager sine egne ting, så har Jeffrey’s Reverie vært verktøyet han har brukt for å lage sin egen musikk. Og bandet er en smeltedigel av amerikansk og norsk tradisjonsmusikk, der han blander banjo, mandolin, trekkspill og fele og lager ekte norskamerikansk folkemusikk av det hele.
Platen åpner med den vakre “Onward to Avalon”, som er en hilsen til Levon Helm. Og første gang jeg så Jeff Wasserman live, har jeg funnet ut i etterkant, var på Sentrum Scene i Oslo, da Gone at Last varmet opp for The Band. Den gang var nemlig Jeff Wasserman turnémanager for The Band i Europa, og hadde også med seg bandet sitt som support i Norge. På denne turen ble han godt kjent med bandet, og spesielt hedersmann Levon Helm. Og i presseksrivet forteller han om samtalene de hadde, og påvirkningen det hadde på Wasserman selv.
Låten ble skrevet den kvelden han hørte om Levons bortgang, og den har blitt en deilig gåsehudfremkallende perle for alle som er glade i The Band, Levon Helm og musikk generelt.
Guess it all flashed by as you floated out
To Rick and Richard waiting on the other side,
Guess you had a lot of fine times to talk about
with angels by your side
En av mine all time favorittlåter, er Eriksens “Movin’ Time”, som de spilte inn med Delbert McClinton og ga ut på Two Blue i 1992. En plate som solgte titusenvis av eksemplarer. I dag føler man seg råflott om man trykker opp 1000 eksemplarer av en plate. Vi snakker megahit, og låten som Wasserman skrev sammen med Torstein Flakne var et av høydepunktene da Rita Eriksen dukket opp på scena på Kalvøya det året for å synge hiten deres. Og så ble hun bare værende på scenen fordi det var så gøy.

Nå har han “tatt den tilbake”, og gir oss en jug band versjon som er ganske så gøy. En flott duett mellom Jeff Wasserman og Anne Marit Bergheim. Bandet på platen består av Jeff selv på vokal, gitar, fele og skje, Jeff Davies på fele og banjo, Anne Marit Bergheim på vokal, tenorgitar, trekkspill, autoharpe, mandolin og mandocello, Marius Graff på vokal, gitar, banjo, resonatorgitar, mandocello og mandolin, Gideon Andersson på akustisk bass, mandolin og djembe og Olav Christer Rossebø på fele og banjo.
Vi snakker musikalitet, med andre ord. Og de får virkelig vist seg frem gjennom hele denne platen. Og ekstra når de leverer en instrumental medley av felelåter, skrevet av Jeff Davies – i “Army Street/Lincoln Street Medley”.

“The Last Defender” er en kraftfull tekst om det fullstendig nytteløse ved krig, fulgt av irske folketoner.
(Now) Here We Stand
The Last Defenders
Of a plan
We can’t remember
Was it then
To break or mend a human heart?

En ganske unik og historisk spennende låt er “They Only Asked for Love / We Had The Whole World in Our Hands”. Wasserman forteller i presseskrivet at han har vært klimaaktivist siden tenårene, og skrev “They Only Asked For Love” sammen med Knut Reiersrud. Og der synger han blant annet:
It’s high time we all stand up
For this miracle on Earth
Everybody’s gotto lookup
And prove that we deserve these gifts from above
Is that so hard ?
They only ask for love
Men så transformerer låten inn i “He’s got the whole world in his hands”, bare at den nå heter “We Had The Whole World in Our Hands”, og her forteller Wasserman at han var nabo med Frank og Anne Werner, som var ekteparet som samlet blant annet denne og en mengde andre tradisjonelle låter som stod i fare for å forsvinne. Andre låter var Toom Dooley og “Gillgarrah Mountain” – som de fleste kjenner bedre som “Whiskey in the Jar”. Slik setter naturligvis spor, og Wasserman har oppdatert teksten til å stemme med sin egen låt, og det totale kollapset i verdens klima. Sterkt, og virkningsfullt.
We had all the living things in our hands
we had the whole world in our hands
En av låtene jeg husker best fra mitt første møte med Jeffrey’s Reverie live, var Salvador Amador, en tekst om den kriminelle casanovaen Salvador som stjal Wassermans første kone i 1979. Teksten har han skrevet sammen med Brennen Leigh, og den er virkelig en godbit. Bergnheim fremfører denne med bravour, og historien rundt er jo tragisk, men for en låt som kom ut av dette.
Det er imponerende av Wasserman å kunne ta en slik hendelse og lage en fortelling ut av det. For det er det det har blitt, han bygger en hel fortelling rundt sin egen tragedie, og så får den en avslutning som vi kanskje ikke forventet – men som viser styrken i Wassermans låtskriverkunst. Denne teksten bør være pensum i enhver låtskriverklasse, for dette er historiefortelling på meget høyt nivå.
I gave up the love of a good faithful man
My friends and relations don’t know where I am
Abandoned my children, I’d do it once more
To be in the arms of Salvador Amador
Hvem har ikke hørt LAVA og deres monumentale “Aquilo Blow”? En majestetisk produksjon, stort lydbilde og en gigantisk vokalprestasjon av Egil Eldøen. En av LAVAs mange store hits, og naturligvis skrevet av Jeff Wasserman. Og som han sier – inne i hodet sitt, så hørtes den helt annerledes ut.
Han har skrevet den om litt, spesielt i refrenget, og tatt den over i et folkemusikklandskap – der den presenteres som “We Shall Dance Again”. Og ikke bare er det gøy å høre hvor en slik megahit startet, men måten de bygger låten på gir den en helt ny mening og et annet liv.

Platen avslutter med den nydelige “Light as a Feather”. Og i presseskrivet, forteller han om en roadtrip han tok i 1979, og samtalen med en veteran fra andre verdenskrig som han plukket opp på veien. Veteranen var tilstede midt i kampene ved Guadalcanal – og nå som fantastiske “The Pacific” dukker opp på Netflix, så kan du ta en titt på den og se hva han gjennomgikk. Han fortalte om hvordan han reiste seg fra skyttergraven, med lykkefjæren sin i hånden, og på mirakuløst vis unngikk å bli skutt.
Wasserman har tatt livsvisdommen fra denne samtalen, og laget teksten som en liten sammenfatning av gode råd, basert på faktisk livserfaring.
Dette er tekstforfatting i verdensklasse, og det har blitt en tekst som ikke etterlater deg uberørt med mindre du er død innvendig og utvendig. I tillegg inneholder den noen linjer av den beste livsvisdom du noen sinne kan ønske deg.
‘Cause it ain’t that far to travel
if you ain’t scared to fall
Light as a feather
And it’s worth it all
We Shall Dance Again har blitt en plate som presenterer Jeff Wassermans musikk slik han hører den inne i hodet sitt når den skrives, men også av det råskinnet av et band som Jeffrey’s Reverie faktisk er. Hele bandet bobler over av musikalitet, og med Wassermans ufattelige katalog i bunn, så er denne platen en fryd å dukke ned i. Vi anbefaler at du bruker litt tid sammen med den, det er platen virkelig verdt.
Denne uken kan du se Jeff Wasserman live i Bergen.
Torsdag spiller han på Art Themis.
Fredag og lørdag kan du delta på Låtskriverkurs med Jeff Wasserman i Bergen, arrangert av Bergen Viseforum. Det foregår på Manufakturhuset.
Og 13. desember spiller han på Påfyll i Stavanger, hos Stavanger Vise & Lyrikklubb.