Det er nesten akkurat to år siden Steve Earle ga ut sitt fjortende studioalbum I’ll Never Get Out of This World Alive – ei plate jeg er veldig glad i. Det skal nevnes at fire av låtene var skrevet til andre prosjekter, men jevnt over passet de fint sammen med de andre sangene Earle hadde skrevet til plata. Men det var nok uansett de nye låtene som gjorde sterkest inntrykk – spesielt fin var “Gulf of Mexico”, en av de beste historiesangene Earle har skrevet på veldig lenge.
2011 var generelt sett et travelt år for Earle. Ikke bare ga han ut sin beste studioplate siden Transcendental Blues fra 2001, men han rakk også å skrive sin første roman og medvirket, som skuespiller og komponist, i HBO-serien “Treme” (David Simon). Earles første roman, også titulert “I’ll Never Get out of This World Alive”, foreligger også som lydbok – lest av Earle sjøl.
Earle er et fast innslag på norske musikkscener, spesielt Rockefeller i Oslo, og etter utgivelsen av forrige plate inntok han Rockefeller 18. oktober 2011, og ga oss i publikum en fantastisk konsert. Med seg hadde han sitt nye band, “The Dukes and Duchesses”, som består av den gamle rytmeseksjonen i The Dukes (Will Rigby på trommer og Kelley Looney på bass), hans kone Allison Moorer, samt Chris Masterson på gitar/mandolin og Eleanor Whitmore på fele. Dette ble også Earle sitt backingband når han gikk i studio for å spille inn sitt femtende studioalbum, The Low Highway, som kommer ut på New West Records 16. april. Earle kommer også til Norge for å promotere plata og er booket på Rockefeller onsdag 12. juni og på Bergenfest dagen etter.
“I’ve been on every interstate highway in the lower forty-eight states by now and I never get tired of the view“, skriver Earle i linernotene til The Low Highway.
“I’ve seen a pretty good chunk of the world and my well-worn passport is one of my most prized possessions, but for me, there’s still nothing like the first night of a North American tour; everybody, band and crew, crowded up in the front lounge, eating Nashville hot chicken and Betty Herbert’s homemade pimento cheese, swapping the same tired old war stories half shouted over the rattle and hum of the highway. And I’m always the last one to holler good night to Charlie Quick, the driver, and climb in my bunk because to me it feels like Christmas Eve long ago when I still believed in Santa Claus. God I love this.”
Dette høres jo trivelig ut, men åpningsporet, som også er tittellåta på plata, “The Low Highway”, er langt fra trivelig. Sangen er en Townes Van Zandt-aktig sørgesang over et forkrøplet, nesten dødende Amerika. Det Steve Earle ser langs veien er ikke noe nytt. Det Earle synger om i “The Low Highway” kan minne om det Woody Guthrie sang om, og så på veien fra Oklahoma til Texas – videre til California, og senere, New York; fattigdom, desperasjon, undertrykkelse og frykt. “I saw empty houses on dead end streets. People linin’ up for something to eat. And the ghost of America watching me, through the broken windows of the factories“, synger Earle, mens den akustiske gitaren blander seg med fele og pedal steel. Låta har et godt driv, og jeg hadde nok håpet at vi skulle få flere låter som dette, men The Low Highway viser seg til å være ei ganske sprikende plate, både i lydbilde og i låtkvalitet.
Neste låt ut er “Calico County”, ei røff rockelåt som til tider minnet meg litt om James McMurtry. Earle synger om fattigdom og methproduksjon i Calico County, og fordi om låta er tøff, så har den veldig lite nytt å komme med – og når “truck” rimes med “fuck” slår det meg at dette ikke er veldig gjennomarbeidet.
“Burnin’ it Down” tar for seg Walmart og hvordan deres inntog i lokalsamfunn, men også i store byer, har tendens til å ta livet av det meste av små lokale bedrifter som ikke kan konkurrere med denne monsterkjeden. Jeg pleier å si som Howard Zinn, nemlig at jeg er “til venstre for Mao”, derfor er jeg alltid stort sett enig i Earle sine politiske utsagn, men et sunt politisk budskap redder ikke en dårlig tekst, noe sangene på The Revolution Starts Now var et godt bevis på. Plata kom ut et par måneder før presidentvalget i USA i 2004, og Earle innrømte at innspillingen av plata hadde gått raskt siden han ville ha plata ut før valget. Nå er “Burnin’ It Down” en bedre låt enn det meste som befinner seg på The Revolution Starts Now, men den er fortsatt langt fra spennende og jeg føler ikke at den er hverken provoserende eller trist nok. En god protestlåt bør i det minste gi deg lyst til å ta til gatene i protest, og kanskje til og med plukke opp en murstein – det gjør jeg ikke her. Jeg får en følelse av at mannen i sangen har gitt opp, og det er kanskje det som er poenget? Han kommer aldri til å gjennomføre det – å brenne ned Walmart er bare dagdrømmen til en knust mann.
Etter “Burnin’ It Down” følger “That All You Got?”, nok en låt Earle har skrevet til HBO produksjonen “Treme”. En serie som tar for seg livet i New Orleans etter orkanen Katrina, og spesielt livet til folka i Treme-nabolaget – spesielt musikere av forskjellig status – plateartister, studiomusikere og gatemusikanter. I første og andre sesong spiller Steve Earle en av de sistnevnte, en gatemusiker med navn Harley Watt som, i følge Earle, er en versjon av han, om han ikke hadde fått platekontrakt. “That All You Got?” svinger! Jeg skulle likt å ha hørt Earle sin stemme høyere i lydmixen, men uansett, resultatet er en veldig fornøyelig affære og en hyllest til alle som sto i mot både naturkrefter og dårlig statlig behandling etter at dikene brast, og store deler av New Orleans ble lagt under vann i 2005.
“Love’s Gonna Blow My Way” er ei old-timey liten folklåt, med flott felespill og en fengende melodi. Det er vanskelig å ikke la seg forføre, eller å bli på godt humør av denne lille snutten av ei låt, som tar slutt etter under tre minutter. “After Mardi Gras”, som var å høre i andre sesong av “Treme”, fortsetter i stødig tempo uten å hverken trekke opp eller ned den gode stemninga. “Pockets Full Of Rain” gjør for “The Low Highway” det “Meet Me In The Alleyway” gjorde for “I’ll Never Get Out Of This World Alive” – den overrasker og virker frisk og inspirert. “Invisible”, platas singel, er neste låt ut. I musikkvideoen ser vi en uteligger drive gatelangs i New York City. For seg sjøl gjorde ikke låten allverdens for meg, men kombinert med musikkvideoen ble det hele en sterk opplevelse. Låten er drevet av akustisk gitar, og fint produsert med fele og steel gitar.
“Warren Hellman’s Banjo” refererer til folklåter som “Shady Grove”, “Soldiers Joy” og”Boil Them Cabbage Down”. Dette er “The Low Highways” mest nedstrippede øyeblikk – kun banjo, fele og Steve Earles skingrende røst. Warren Hellman var, for de av dere som ikke vet det, rikingen som grunnla og finansierte Hardly Strictly Bluegrass festivalen, som har blitt holdt i San Franciscos Golden Gate Park hvert å siden 2001. Hellman gikk bort i 2011, men har sørget for at festivalen fortsetter i minst 15 år fremover i tid, uten reklame og som et gratis tilbud til alle som vil komme å høre på.
“Down The Road Pt II” må, så vidt jeg kan forstå, være ment som andre del av avslutningsnummeret på Earles debutalbum Guitar Town (1986), nemlig “Down The Road”. På del to har Earle valgt å øke tempoet en del, “Down The Road” på Guitar Town starter med at Earle synger det første verset acapella-style, men her dras det hele i gang med et uptempo mandolin og tromme-komp. Dette er ei låt som sikkert gjør seg godt i bil. Vi er tilbake til veien igjen – “The Low Highway”. Her tar ikke Earle seg tid til å sørge, her skal vi bare videre og det langt fra kjedelig, fordi om det ikke akkurat er orginalt – men det er ikke alltid påkrevd å finne opp kruttet, dette er gøy, og det holder lenge!
For min del daler det hele mange hakk med “21st Century Blues”, men så blir det en del mer rørende på platas siste låt, den vakre “Remember Me”, som er en sang til Earles tre år gamle sønn, Joe Henry. Earle, som alt har rukket å bli 58 år, forteller sin sønn at han ikke alltid kommer til å være der for han – han har blitt far seint i livet, og tida de har igjen sammen kommer ikke til å være lang, men Earle ønsker å bli huska – i både gode og tunge stunder. “Remember Me” avslutter altså et til tider ujevnt album, men helt klart holdbart, på en veldig sterk måte.
The Low Highway er ikke Steve Earles mesterverk, ikke er den like god som I’ll Never Get out Of This World Alive, men den er helt klart, for min del, bedre enn Jerusalem, The Revolution Starts Now og Washington Square Seranade. For oss som falt for Earle sin første roman, er det også gode nyheter; Earle jobber på to nye bøker, en roman og en selvbiografi – så hvordan det går videre med musikken er det ikke godt å si, men som den trofaste Steve Earle fan jeg er, kommer jeg til å lytte til alt han måtte finne på å gi ut, mesterverk eller ikke.
Red.anm: Plata er tilgjengelig som cd og vinyl i flere av Platekompaniets butikker fra og med i dag. På streamingtjenestene og digital nedlastning vil den være tilgjengelig over helgen.
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=w_AZmBT4wWI[/youtube_video]
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=LwFW_DRB5vw[/youtube_video]
