
Signe Marie Rustads nye album Particles Of Faith deiset ned i innboksen til redaksjonen i Dust Of Daylight og har gått på tung rotasjon siden. Før jeg avslører mer om denne utgivelsen må vi ta oss en tur tilbake til Den forvitnelege countryfestivalen på Voss under pandemien i 2021. I et lite pusterom mellom Covid-bygene i september fikk vi nærkontakt med Rustad og hennes band live.
Vi ble regelrett bergtatt av tilstedeværelsen og omsetting av albumet When Words Flew Freely til liveformatet. Mye av æren for dette skal Rustad ha selv, men bandet hennes ledet an av Bjørge Verbaan på tangenter overbeviste så til de grader at konserten siden har blitt en snakkis i Dust Of Daylight. Rustad og og hennes band ligger fremdeles på min topp tre live liste over det jeg har sett live de siste årene.Hun er også en av de artistene jeg gleder meg aller mest til å se live i 2023.
Overgangen mellom innspillinger og liveopptredener har vært et tema vi i redaksjonen har debattert jevnlig. Vi har ofte opplevd at plettfrie studioinnspillinger kanskje mangler den siste nerven vi får presentert live. På Rustads nye album kan det for meg virke som om om hun, bandet og produsent Kennth Isahk har klart å ta med seg denne live-magien inn i studio og festet dette til tape.

Ikke det at hennes tidligere album ikke har innfridd, men denne utgivelsen setter en ny standard. Produksjonen, som er et tett samarbeid mellom Rustad og Isahk, oser av kreativitet, liv, nerve og godlyd. Det er rett og slett imponerende lekkert utført uten at nærheten og råheten i musikalsk uttrykk og stemme forsvinner. Produksjonen er litt mer alternativ, eksperimenterende og dirty enn sist og kler låtene svært godt.
Dagen før utgivelsen bekrefter bassist Njål Uhre Kiese mistanken om dette på Facebook, når han poster følgende:
“På dette albumet bestemte Signe Marie seg for å gjøre en det jeg vil beskrive som en mer “old school” tilnærming. Hun med Kenneth og oss i bandet, møttes med jevne mellomrom over noen uker, arrangerte ut låtene kollektivt som et band og spilte inn størsteparten i studio over tre dager. I et himmelsk og nydelig – naturlig belyst rom, ytterst sjeldent i verden av musikk-studioer.“
Sjanger? Ikke at det er viktig i møte med en plate som treffer slik Particles of Faith gjør, men Rustad sorterte i starten under americana, singer-songwriter, alt. country, alt. rock, men fremstår i dag mer og mer som sin egen sjanger uavhengig av båssetting. Jeg kan like gjerne si det med en gang. Hun er der oppe blant de helt store tidløse nasjonale og internasjonale artistene. Stemmeprakt, meloditeft og originalitet kan sammenliknes Joni Mitchell, Kate Bush, Tori Amos og Susan Vega på sitt beste for å nevne noen veldig få. Her er og noe alternativt besnærende som minner om REM og Crowded House. Dette ubeskrivelig unike og samtidig gjenkjennelige favner også om Rustad.

At det heller ikke virker som at Rustad og bandet hennes prøver så hardt, gir en selvsikker trygghet. Det høres naturlig, organisk og lett ut. Plata virker i tillegg nær, nesten skisseaktig, personlig, og er innhyllet i et nydelig sound. Låtene varierer i temperament og lengde og bryter flere ganger 3-4 minutters regelen i forhold til et radiovennlig popformat. For meg beveger vi oss ut og inn av konsept- eller progland som jeg tidligere har fremhevet når det gjelder Rustad. Hun kompromisser tydeligvis ikke i forhold til det kunstneriske.
“Welcome Back” åpner skiva som et litt forsiktig takk for sist med et lett ustemt piano / keyboard, blås, nydelig akustisk gitar og denne totalt tilstedeværende vokalen til Rustad. Vokalen er så totalt i kontroll av tekst, melodi og rytme at man skulle ønske seg mer med en gang. En introlåt som bærer bud om det som skal komme.
På andrelåta “I Loved You From Before” åpnes de musikalske dørene på vidt gap og den poetisk insisterende vokalen røsker tak i deg. Her avsløres en massiv 7 min og 2 sek. nydelig roadmovieaktig låt med drivende beat og gitarvellyd. Dette er en låt Aimee Mann hadde ønsket hun hadde begått i sine velmaktsdager. Bandet briljerer med dynamikk og hypnotisk kraft. Vi kan like godt rette honør til bandet med en gang. Alexander Lindbäck (trommer), Njål Uhre Kiese (bass), Sander Eriksen Nordahl (gitar), Bjørge Verbaan (tangenter) og Kenneth Ishak (backing vokal), vi aner og at flere andre har bidratt på innspillingen.
Det bandet er mer enn et grunnfjell, det er hennes sound. Rustad lar bandet og lydene trille tilsynelatende fritt, men og nydelig orkestrert rundt i et kaleidoskop av en låt. At strukturen nærmest løses totalt opp til slutt er regelrett deilig! Styrken i låta ut over tekstlinjene ligger i den vanvittige dynamikken som utøves. Dette er er prog, pop og jazz i en salig blanding med alt fra distansert til svært nær vokal. Sjelevandrende mystisk og likevel så gjenkjennelig vakkert at det er vanskelig å beskrive. Min absolutte favorittlåt på skiva.

“Hello It’s Me” er en liten perle av en poplåt vi kjenner igjen fra hennes tidligere utgivelser. Det er enkelt å forstå at denne er gitt ut som singel. Mellom “I Loved You From Before” og “Bark Up Someone Else’s Tree” kommer den imidlertid litt til kort. “Bark Up Someone Else’s Tree” er rett og slett en majestetisk poplåt der alt stemmer. Når låta dras i gang med en trommelyd og et keyboard som hentet ut fra øverste svenske pop og produksjonshylle er jeg hekta i løpet av et sekund. Jeg kan ikke si annet enn dette er en låt jeg har fått totalt på hjernen. Med et pre-chorus og en vokalprestasjon på refrenget ingen gjør så uanstrengt selvsikkert som Rustad. En kjærlighetsfortelling, erkjennelse og melding som setter skapet så til de grader på plass: “Go Bark Up Someone Else’s Tree”. Dette er skivas crescendo.
På femtelåta “Waiting” blir vi invitert inn i en rolig og jazza låt med smektende og nydelig vokal. Dette er en shuffle der bandet og særlig gitararbeidet til Nordahl virkelig kommer til sin rett. Teksten er ikke helt umiddelbart tilgjengelig. Dette er etter min mening beskrivende for Rustads poetiske bruk av fraser, toner og melodi. Det er først når det hele smelter sammen at det gir høyere mening.
Waiting
something fell into my lap
This is the right colour, the right side
Really have to send her (it) back
Waiting
Would you look at that
I’ll let it die, let it fly
Pass on right through me
Can’t ever say that I knew it …
“Carrickalinga” er en tilbakeskuende drømmende rolig låt med en avsluttende og helt nydelig saksofonsolo, knirkende stol og akustisk gitar mellom luftig pumpeorgel(?). Avslutningen og prioritering av musikalske elementer slik som saksofonsoloen her og gitarsoloen på “Waiting” viser igjen denne totalt kompromissløse prioriteringen av at det er låta og kunsten som bestemmer, ikke de vanlige musikalske strukturene vers og refreng. Befriende.
Den nydelige tittellåta “Particles of Faith” avslutter albumet. Naken vokal og akustisk gitar. Hva kan man egentlig si om noe som bør lyttes intenst til? Jeg lar det ligge, men dette viser så til grader hvor langt låtskriveren og artisten Rustad har kommet.

Dersom dette ikke blir kåret til et av årets desidert beste album uavhengig av sjanger er verden et svært urettferdig sted. Hvis vi skal ha noe å pirke på, så er det rett og slett at vi skulle ønske plata var lengre. Når dette også trilles ut live på spillesteder rundt i landet, og forhåpentligvis i utlandet, er det oppmøteplikt. Jeg håper også at albumet framføres i sin helhet uten et eneste lite avbrudd live. Jeg kan glatt vente med å bestille ny drikke. Dette er helhet og pur magi. Kjøp skiva og billetter før det blir utsolgt. Du er herved advart for ikke å gå glipp av noe stort!
Kjøp på Big Dipper (Ltd. edition er tilgjengelig)