Ganske nøyaktig en time brukte bergensbandet Empty Bottles Broken Hearts på å gjøre unna sin releasekonsert for sitt andre album, Too Little Too Late. Albumet kom på fredag, men vi har dessverre ikke mottatt albumet fra plateselskapet eller bandet i forkant av utgivelsen og har derfor ikke hatt muligheten til å hverken høre eller skrive noe om det. Så da får vi bruke den timen i går til en liten omtale, for det fortjener bandet.
Nesten fem år tok det fra første til andre album for Empty Bottles Broken Hearts, litt for lenge sett med kommersielle øyne, men akkurat passe for bandet selv som har måtte ta hensyn til familie og privatliv før de kunne prioritere et nytt studioalbum. Bandet har en tidløs og klassisk sound og de låter slik som honky-tonk og countrymusikk gjorde for 40-50-60 år siden, og da av artister som Kitty Wells, The Louvin Brothers, Hank Williams og Merle Haggard. Referanselisten er uendelig lang.
Empty Bottles Broken Hearts lager sine egne låter og det handler stort sett om de klassiske temaene til countrymusikken slik som ensomhet, mislykket kjærlighet og knuste hjerter, i tillegg til at hovedpersonene i historiene ofte har en forkjærlighet for alkohol. Men, bandet stjeler ideer og riff som ravner fra de gamle heltene innen sjangeren. Det er allikevel fullt akseptert, de bringer stolte tradisjoner videre og presenterer det til en generasjon som ikke hadde hørt på denne musikken om ikke det hadde vært for Empty Bottle Broken Hearts.
Agnes Maria Rokkan sang med hjertet utenpå skjorta hele kvelden i går, hun har utviklet seg formidabelt som vokalist siden debutalbumet fra 2011. Timingen var superb og engelskuttalen som har vært et ankepunkt tidligere var nå nærmest perfekt. Vi fikk se en frontfigur med et smittende smil og humør under hele konserten, masser av trøkk i stemmen og en tilstedeværelse og et brennende ønske om å levere en bra konsert. Sammen med gitarist Lars Arne Lindland var hun en av de to de som overbeviste aller mest i går kveld. Lindland er en imponerende dyktig gitarist, han briljerer på alt det han gjør, i hver eneste låt, enten det er på lapsteelen eller telecasteren. Man kan gjerne stille seg spørsmålet om hva dette bandet hadde vært uten Lindland. I konsertsammenheng hadde det i hvert fall vært en langt bleikere opplevelse.
Det er ganske sjelden at det er felespilling nede på Garage og da var det ekstra hyggelig at felespiller Helene Lund Johansen også gjorde jobben sin helt utmerket. Bassist Yngve Oma og gitarist Vegard Skorpen gjør også det de skal, men er de to mest anonyme på scenen. De som da ikke er nevnt er de to gutta som surrer og vimser rundt på scenen, drikker litt, mumlesynger litt, bytter instrumenter fram og tilbake, faller av scenen et par ganger på slutten og masse, masse andre rare små tegn og lyder og påfunn. Hei, det er fest og alt, slippfest til og med, så ikke noe galt i å ha det litt ekstra moro, men man må vel kunne stille seg spørsmålet om ikke konsertopplevelsen hadde vært enda bedre med et litt klarere fokus. Men, kanskje hadde også konsertene til Empty Bottles Broken Hearts vært bleikere uten fargeklattene og nøkkelpersonene Vegard Urne og Helge Tveit?
En gnistrende åpning med låten “How Can You Be So Close (And So Far Away)” satte tonen for konserten. “Don’t Hide Your Tears”, “The Other Side Of Love” og avslutningen der de covret Merle Haggards “Sing Me Back Home”, må nevnes som soleklare personlige favorittlåter fra gårsdagens konsert, som for øvrig samlet et anseelig antall publikum på Garage. Trolig var det et sted rundt 150-200 unge og kjekke honky-tonk fans som hadde tatt turen ned i kjelleren på Bergens mest kjente rockebule.
Det er god plass til et band som Empty Bottles Broken Hearts på den norske countryscenen og det finnes mange mennesker i det langstrakte landet som liker honky-tonk, men som ikke har oppdaget dette bandet enda. Bandet drar videre til Stavanger og spiller på Cementen neste helg og Internasjonalen i Oslo om tre uker. For å si det enkelt, liker du honky-tonk, da anbefaler ikke vi at man sitter hjemme.