Tirsdag kveld stod The Northern Belle på scenen i den store salen på Ole Bull Scene. Bergen Live inviterte til Bergen Live Sessions, som er et perfekt konsept for musikkelskere som er glade i god musikk, variasjon og overraskelser.
Og det er etterhvert slik at det både en bekreftelse og et kvalitetsstempel å bli invitert til å spille hos Bergen Live Sessions. Men veien dit var lang og krokete for The Northern Belle. Den første spillejobben bandet hadde i Bergen var på Kvarteret, der de to oppmøtte (som begge var venner av Bjørnar på gitar) ikke helt klarte å løfte taket.
På høsten i 2018 fikk jeg en lett fortvilet melding fra Stine i The Northern Belle. De hadde planlagt slippefest på Chagall, og så ble Chagall lagt ned. Og dermed stod de uten spillested. På det tidspunktet var det ikke flere spillesteder i Bergen der man kunne komme inn og spille for døra. Produksjonskostnadene var så høye at et (den gang) relativt ukjent band ville tapt penger på å lage konsert. Det har heldigvis endret seg, og tilbudet for små ukjente band er i ferd med å bedre seg.
Vi tilbød Torbjørns Konserthall, og The Northern Belle takket heldigvis ja.
Bandet var den gangen fortsatt ganske ukjente utenfor Oslo, Tromsø, Voss og Jordalen – og billettsalget gikk veldig trått. Noen uker før konserten stod jeg på en flyplass i Hellas, på vei hjem etter høstferie. Jeg sjekket billettsalget, og det stod fortsatt stille. Grunnen til at jeg sjekket billettsalget var at Aftenposten den formiddagen trillet en sekser til den nye platen.
Da flyet landet i Bergen 3 timer seinere, så var konserten utsolgt. Og ventelisten var etterhvert så lang at vi klemte 40 personer inn i den 25 plasser store stua til Torbjørn.
Og publikum fikk servert en konsert det fortsatt går gjetord om.
Mandag kveld inviterte vi Stine inn i Torbjørns Konserthall for å spille en eksklusiv intimkonsert for våre faste konsertgjester, og hun leverte en konsert som frembrakte både latter og tårer hos de fremmøtte. Settlisten var helt annerledes enn med band i ryggen, og vi fikk et par coverlåter hun ikke får spille ofte nok. Intimkonserter åpner opp for lengre introduksjoner, og vi fikk høre om bakgrunnen for de fleste låtene og hadde en aldeles praktfull stund på den første konserten i Konserthallen siden februar 2020.
Tirsdag kveld var det et spillesugent band som stod på scenen i Ole Bull. Med (relativt) ny trommeslager siden sist, vikarbassist og uten Johanne Flottorp så var de likevel seks personer på scenen, og Marie Tveiten hadde tatt med hardingfela til Bergen så lydbildet var intakt.
Og la meg si det først som sist – hvis ikke dette bandet er vår neste store utenlandseksport når verden åpner opp for fullt, så forstår jeg ingenting.
De har vært på veien for å promotere platen The Women In Me, og er så tighte og samspilte at selv reservebassisten som spilte sin første konsert med bandet hørtes ut som om han hadde vært med i årevis. Og hvis man kombinerer låtene til Stine, vokalen og de himmelske harmoniene og så gir amerikanerne americana med hardingfele, så tror jeg det krysser av i alle boksene. Når man i tillegg har en av landets aller beste gitarister på gitar og pedal steel så er dette oppskriften på suksess.
Jeg har hørt noen hundre gitarister på scener i Nashville de siste årene, og kan med hånden på hjertet si at Bjørnar Ekse Brandseth går utenpå de fleste av dem – og det med den ene armen på ryggen. Talentet den mannen besitter er så eksepsjonelt at det er en fryd.
Og harmoniene som bygges opp mellom Stine, Marie, Ole-Andre (og Johanne) er akkurat slik som gjør amerikanerne mo i knærne. Og gårsdagens konsert var intet unntak.
Vi fikk låt etter låt fra et etterhvert imponerende repertoar. Det er et godt tegn når man selv med et sett på godt over en time kunne listet opp minst en halv time til med låter de gjerne kunne spilt. Og alle låtene vi fikk uten unntak er kanonlåter som sitter som et skudd. Noen har blitt rearrangert siden vi fikk dem på plate, og det til det bedre.
Noen av favorittene mine denne kvelden var (som alltid) “Pink Skies”, “Late Bloomer”, den nye “The Women in Me”, nydelige “Two Rythms”, den filleristende “Remember It” og ikke minst “Mother In Me” – som Stine avslørte hadde fått ny mening – og viste frem kulen på magen. Og avslutningen med Gemini var intenst bra. Nevnes må også coverversjonen av John Prines “Summer’s End” – som jeg sverger ville gitt Prine tårer i øynene i ren glede over at noen kan tolke låten hans så overjordisk vakkert og respektfullt som dette bandet.
The Northern Belle er et av landets beste liveband akkurat nå, de flommer over av spilleglede, energi og genuin glede over å stå foran mennesker på en scene. Gjør deg selv den tjenesten å se dette bandet live ved hver eneste anledning du har.
(Alle foto: Rune Letrud)