Nytt album fra den nye mesteren. Renewal er oppfølgeren til Billy Strings’ Grammy-vinnende album Home fra 2019. William Apostol har tatt navnet Billy Strings som sitt artistnavn, og sjelden har noen hatt mer lov til å utgi seg for å være noe de mestrer til det fulle. Innen bluegrassens verden er han den nye mesteren. Han har hatt sitt store gjennombrudd i ung nok alder og han har et image og en fremtoning som mange unge voksne og ungdom i den amerikanske befolkningen trykker til sitt bryst.
I “Heartbeat of America” synger han om hvor vanskelig det har vært å være artist det siste halvannet året. Ingen fester, ingen konserter, ingen festivaler, ingen ting som kan skape inntekter eller underholdning. Billy har allikevel latt seg inspirere og har brukt tiden til å skrive ny musikk. Teksten kan tyde på at han har hatt sine fargerike, kreative øyeblikk, selv i denne kulturelle mørketiden det siste halvannet året.
Now I’m seeing music that nobody else can see
With all the colors like a symphony surrounding me
Jonathan Wilson har produsert Renewal og i motsetning til Home, der Strings lot melodiene få lov til å eksperimentere, er det her selve bluegrassounden og instrumenteringen som får et nytt landskap å leke seg i. Wilson sørger for at selve melodiene til Strings er mer på plass og tilgjengelig for folk flest. I bakgrunnen får man allikevel lov til å leke seg litt, slik som når Spencer Cullum viser med pedal steelen hvor familiært countryrock og bluegrass egentlig er i «Show Me The Door».
Det er selvsagt ingenting å sette fingeren på rent teknisk og musikalsk, Billy Strings er fortsatt en gudbenådet gitarist med sin helt unike teknikk og en fart som kan ta pusten fra de fleste. Men det er melodiene Billy Strings har laget til dette albumet som virkelig skinner. De står ikke noe tilbake for det som skapes av bransjens andre ledende utøvere for tiden. Sjekk ut «Hellbender», «In The Morning Light» og «This Old World» , som gode eksempler på akkurat dette.
Som vokalist har Billy Strings en mer begrenset rekkevidde enn det han har som gitarist. Men han har allikevel funnet sin måte å gjøre vokaljobben på og har et uttrykk som passer fint til sjangeren. Noen ganger låter det sågar virkelig, virkelig bra, slik som i albumets aller mest tradisjonelle låt, «Red Daisy», og i den allerede nevnt «Hellbender».
Mot slutten av albumet får vi et par instrumentale låter som viser fram bandets musikalske kapasiteter. Bluegrass uten vokal er en vanskelig øvelse. Billy og bandet kommer helt greit i fra det, uten at det er disse sporene som vil stå igjen i musikkhistorien fra dette albumet.
“Renewal” er en passende tittel på et bluegrassalbum i disse tider. Billy sier selv at han ser på tilbakekomsten av livemusikk som en mulighet for å fornye seg også musikalsk, samt å gripe de mulighetene som man kanskje ikke tok forrige gang de var rundt. I tillegg har selvsagt Billy en drøm om å fornye bluegrassens kjernepublikum. Skal sjangeren overleve, trenger man unike talenter, virtuoser og ekvilibrister som klarer å treffe et stort nok publikum med det de gjør. Billy Strings har heldigvis litt av alt som skal til.
