Mens resten av gjengen fikk kose seg med Ida Jenshus på gamlekinoen, var Arnulf og jeg opptatt med etterarbeid etter forrige sessions og rigging før vi skulle få besøk av Ila Auto.
Etter konserten kunne gutta rapportere om et samspilt og gnistrende band som leverte varene. Kenneth var førstereis på Ida Jenshus-konsert, og var mildt sagt i ekstase etterpå. Som tung gitarfetisjist så var han meget imponert over gitararbeidet og utstrålingen fra scenen.
I mellomtiden rigget vi leiligheten klar for storinnrykk. Ila Auto bar inn strenger nok til en kvart bataljon, og det var ikke fritt for at man gledet seg til det som skulle skje.
Bandet rigget seg til, og det tok dem under 30 sekunder å demonstrere hvorfor de ikke bare er landets aller best Bluegrassband, men et av landets beste liveband uansett sjanger.

Vi fikk tre låter på teip, før vokalist Matias Hilmar Iversen spilte to låter fra soloprosjektet sitt. Vi kan love dere mye gull utover høsten, for å si det veldig mildt.
Noen timer seinere stilte de seg opp på scenen på Park Hotel og filleristet både rockefoten og lattermusklene.
Isolert sett, som bluegrassband og liveband så er Ila Auto i en klasse for seg. De er så strengeferdige, musikalsk dyktige, velspilte og samspilte at det er en fryd å både se og høre. Bluegrass og norske tekster fungerer aldeles utmerket, og tekstene har en egen snert og store mengder humor. Og der ligger den andre store kvaliteten i dette bandet; humoren. Jeg lo så jeg grein og hikstet underveis av bandet og vokalist Iversens påfunn og fortellinger.

En konsert med Ila Auto har enkelt og greit alt du trenger for å leve lengre. Live musikk av eksepsjonell klasse, og humor som forlenger livet. Jeg vil tippe på at gårsdagens konsert kjøpte meg minst 2-4 år ekstra i andre enden. Som de sier i Bergen, det var jæla vittig.
Høydepunktene var mange, men fortellinger fra turer til utlandet for spille på festivaler, de som kommer bort etter konserten og forteller at “jeg liker ikke country, men DETTE var bra” og det faktum at tre av deltakerne i bandet møttes for første gang nettopp på Park Hotell på Voss var noen av de historiene som satt godt. Musikalsk så vekslet de mellom det klassiske bluegrassoppsettet, og noen låter der de tøffer seg litt ekstra med trommer og el-gitar. Mest for å provosere Tsjekkiske bluegrasspurister.

De plukket låter fra hele platekarrieren, der alt traff godt. Jeg er et særdeles enkelt mål når man blander harmonier med litt banjo og mandolin – så hos meg var det hjemmebane uten keeper. I går satt låter som “Irene”, “Gaffa og strips”, “Oppmann” og “Piknik med døden” ekstra godt.
Humoren til Iversen speiler seg både i historiene mellom låtene, og i tekstene. Spillegleden og musikaliteten til bandet gir det hele en dimensjon utover den reine underholdningsverdien – og hvis du går fra en konsert med Ila Auto uten å ha smilt, hatt lyst til å danse og hygget deg så er du dessverre død. For det er ikke menneskelig mulig å motstå sjarmen og talentet til dette bandet. Jeg forstår veldig godt hvorfor voksne mannfolk med en frykt for å innrømme at de egentlig liker country kommer bort og sier det de selv synger om – “jeg liker ikke country, men dette var bra”…
For saftige skinn dette var bra. Sjelden har jeg følt meg så gjennomført gjennomledd og lykkelig etter en konsert. Ila Auto for president!
(Alle foto: Arnulf Østerdal)
