Kathleen Edwards var på høyden av karrieren sin. Kritikere og publikum elsket henne, Justin Vernon fra Bon Iver elsket henne også – og ble både kjæreste og produsent for platen Voyageur.

Men Kathleen elsket ikke livet og forventningene alle hadde til henne. En skilsmisse fra gitaristen Colin Cripps, og Vernons suksess kombinert med hennes følelse av det motsatte sendte henne etterhvert ut i en klinisk depresjon. Hun fant ikke lengre glede i musikken, og presset seg gjennom konserter der hun følte seg helt svart og tom invendig, gråt på scenen, stemmen sprakk og hun følte seg rett og slett forferdelig. Men hun fortsatte kun på grunn av forventningene alle andre hadde til henne. Managementet. Bookingagentene. Bandet. Foreldrene.

En lege ga etterhvert beskjed om at hun måtte ta en pause og ta sangtimer for å ikke ødelegge stemmen enda mer. En turné i Norge ble avlyst. Så resten av

Etterhvert ble det tydelig for de rundt henne at det ikke var noe glede å finne, og forslaget «finn på noe annet å gjøre?» kom fra en venn akkurat når det passet best.

Kathleen gjorde nettopp det. Hun sluttet som musiker, flyttet hjem til Ottawa og åpnet kaféen «Quitter». Faste kunder, ansvar og en fast rutine har gitt henne en følelse av å være voksen. Og det tok flere uker før hun oppdaget at noen hadde brutt seg inn og stjålet gitaren hennes. Et katastrofalt forhold til en svindler holdt på å knekke henne på nytt, men gode venner og en kafé med faste gjester reddet henne etter eget utsagn på nytt.

Det var forsiktige forsøk fra velmenende musikervenner om å «gjøre noe igjen», men hun var ikke klar før Maren Morris i 2017 spurte henne om å skrive en låt sammen. («Good Woman» fra Girl som Morris slapp i 2019). Følelsen av å skrive igjen gjorde at hun fant frem gitaren og begynte å komponere litt for sin egen del.

Og at hun har kalt platen Total Freedom er både passende og en komplett hyllest til sin egen prosess for å komme dit hun er idag.

Platen er særdeles vellykket. Det låter friskt og du kan HØRE smilet hennes gjennom hele platen. Det er tydelig at dette er noe hun gjør for sin egen del, og er et rent overskuddprosjekt.

Platen er spekket med gode tekster, og Kathleen Edwards typiske «no nonsense» direkte beskjeder til alle situasjoner. Hun går ikke rundt grøten i tekstene sine, og det er noe av styrken hennes – og grunnen til at vi er så glad i platene hennes.

Total Freedom er på mange måter et skråblikk på reisen hun har vært gjennom. En låt som «Simple Math» er en slags «coming of age» låt, der glimt fra oppveksten blandes med fokus på viktigheten av godt vennskap.

Den herlige åpningslåten «Glenfern» er et et annet godt eksempel på vennskap – den handler om starten av karrieren, og mye om henne og ex-mann Cripps, men på en veldig sjarmerende og hyggelig måte. Hun snakker om turnélivet, helter de fikk møte og hvor fint de hadde det. Og oppsummerer hvordan hun forandret seg, mens han ikke gjorde det.

And I’m sorry,
for everything

Det er tydelig at de to har et ok forhold fortsatt, hun har fortalt at han er var den første som fikk høre den nye platen. Og i låten snakker hun om den tidlige perioden i karrieren og hvordan forholdet til Cripps tok form.

We bought a rock and roll dream it was total crap
We toured the world and we played on tv.
We met some of our heroes,
it almost killed me.

«Feelings Fade» er en typisk Edwards-låt, der hun rett ut gir beskjed «I don’t love you anymore». Kombinerer vi den med «Fools Ride», som er en helt tydelig beskjed til svindleren som stakk av med både penger og store deler av livet hennes. Jeg har en mistanke om at «Hard on Everyone» henter inspirasjon fra samme fyr. Det er en sterk historie om psykisk mishandling, og til tross for at Kathleens myke stemme setter stemningen i låten noen knepp under innholdet – så hører vi på teksten at dette virkelig ikke var en god periode i livet hennes.

Låtene spenner over alt et liv kan oppleve. Fra venner som dør i «Ashes to Ashes», til forhold som går i stykker og nye som oppstår i «Options Open». Hyllesten til den avdøde hunden i «Who Rescued Who» er hjerteskjærende vakker. Noen av låtene er nok litt overprodusert, og som helhet så kunne platen tjent på litt mer variasjon – det blir litt mye likt – men totalt sett så er det et friskt comeback og en god plate vi får servert.

Kathleen Edwards er tilbake. Jeg håper hun har funnet en god balanse mellom kaféeierlivet og artistlivet som gjør at hun gir oss mer musikk i fremtiden.

I natt spiller hun releasekonsert på kaféen sin, og streamen blir tilgjengelig på Facebook og YouTube i noen dager i etterkant. Info vil finnes i Facebookeventet.

Platen finnes naturligvis på vinyl, og du får den naturligvis hos Big Dipper.
Ymse limited editions og testpressinger er tilgjengelig på Kathleens hjemmeside, for de som liker sånt.
Du kan kjøpe albumet digitalt på Bandcampen hennes.

Forrige artikkelDoD Sessions: Eliot Bronson (2019)
Neste artikkelVi minnes Kongen
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here