Så reiste han til slutt da, for godt. Det jeg og mange andre har vært redd for i mange år, skjedde på lørdag. Jason Molina er ikke lenger blant oss. Og det er så forbannet trist.
Jeg hørte Molina første gang i 1998, fikk «Songs: Ohia» i burdsagsgave av en eks. Det kunne fremstå som en merkelig gave, spesielt fordi hun hadde skrevet en liten hilsen også. «Denne skiva beskriver bruddet». Og jeg lurte lenge på om jeg skulle spille den skiva. Den ble liggende i flere uker. Men så tok jeg mot til meg, og for en skive min eks hadde gravd opp. «Blue Jay», «Crab Orchard» og «Tenskwatawa». Herregud, dette traff så for jævlig og så sårt. Molina og en kassegitar, stort sett. Og hans stemme, ganske pint, som hørtes ut som sorgen straks ville overvelde ham fullstendig. Men det ble for personlig. Musikken til Molina gjorde fysisk vondt å høre på, og jeg la bort albumet etter noen gjennomhøringer. Først to år senere plukket jeg opp tråden igjen. Molina gjorde et samarbeid med Arab Strap, mine skotske helter, og da hadde jeg intet valg. Jeg ble den stolte eier av «The Lioness», en skive som har fulgt meg gjennom tykt og tynt siden. Jada, Molina har gjort bra ting etter dette, mer enn bra, men det er og blir «The Lioness» som er min Molina-skive. Fra første anslag i «The Black Crow» til det siste anslaget fra «Just A Spark». En vegg av tristesse, et svart hull som allikevel rommer mer enn tomhet.
Man blir nok ikke særlig oppstemt av denne skiva. Molina skrev ikke så mange gladlåter. Men han vrengte sjelen, valgte å fremstå nesten naken både i det musikalske uttrykket og tekstmessig. «The Lioness» er ikke en plate som man tilfeldigvis spiller. Den krever sin lytter. Og helst foretrekker jeg å høre hele skiva på en gang. Forsvinne inn i Molinas melankolske og såre univers. Være der litt lenger enn noen minutter. Øretelefoner, opptatt-plakat på døra, et glass vin. Bare meg og Molina.
Selv om Arab Strap er med her, og spiller en viktig rolle, klarer jeg aldri å tenke på musikken som noe som helst annet enn bare Jason Molinas musikk. Det er for personlig til at jeg har lyst til å blande andre inn. Lo-Fi ble det kalt, musikkstilen. Lo-Fi er forøvrig en dustete betegnelse, spør du meg. Sier meg absolutt ingenting. Omtrent like dumt som Slow-core. Musikken til Molina er nesten umulig å sette en merkelapp på. Den må oppleves. Og jeg ville startet med tittelsporet fra «The Lioness». Seks og et halvt minutt, der han på mange måter summerer opp sin egen sinnstilstand, på mystisk vis. Finere enn det blir det nesten ikke. Og ikke særlig tristere.
Wanna feel my heart break if it must break in your jaws
Want you to lick my blood off your paws
You can’t get her fast enough
Jeg var, og er, utrolig glad i Songs:Ohia-perioden til Jason Molina, men for all del, han gjorde bra ting litt utover i det nye milleniumet også. Men etter hvert tok alkoholmisbruket hans fullstendig overhånd, og selv om det virket som han hadde karret seg på beina i fjor, så viste det seg altså at han hadde brent litt for mange lys.
Det er en forbannet trist dag, og en dag jeg gjerne skulle ha vært foruten. Men for å bruke en slitt klisjé. Vi har heldigvis musikken. Takk for det, Jason Molina. De ordene som hans gode venn venn, Henry Owings skrev som en siste hilsen, låner jeg til slutt.
God’s speed, Jason Molina, God’s speed.
Hør «Lioness»:
Hør «The Black Crow»:
