Jason Isbell And The 400 Unit – Sentrum Scene, Oslo 10.11.17

Jason Isbell – King of Americana

Dette hendte en sen fredag ettermiddag, en tidlig vinterdag i november. Vinterens første helvete av et vær raste over Oslo og Østlandet. Togene hanglet, bilene sto i kø, og folk gikk med blikket vendt ned i beksvart våt asfalt. Utenfor Sentrum Scene kvelden 10 november, var køen med folk som ville sikre seg de beste plassene innenfor, lang og klissvåt. Under paraplyer og tildekkede hoder så jeg smil hele veien gjennom køen, der den strakte seg som en regnbue i uværet over Arbeidersamfunnets plass. Det er nemlig dette Jason Isbell og musikkens hans gjør med folk. Du glemmer tid og sted for en stund, du smiler og du har det sabla fint.

Tift Merritt hadde fått det ærefulle oppdraget med å varme opp for Isbell denne gangen. Merritt er et godt kjent navn for de fleste musikkinteresserte, men det forundrer meg ikke om opptredenen hennes fredag kveld også skaffet henne en del nye fans. Hun leverte et godt sett med låter, alene med gitarer og piano. Tift har en stemme som er full av perfekt twang, og som samtidig streifer innom den klokkeklare signaturen du finner i stemmen til Emmylou Harris. På scenen fremsto hun som lun, tøff, og samtidig full av humor. En erfaren artist med en personlighet som det er umulig å mislike. Tift Merritt har også gitt ut plate i 2017 og vår redaktør Rune omtalte Stitch Of The World i svært gode ordelag da den kom.

Så var det endelig klart for å se Jason Isbell med sitt 400 Unit igjen. En konsert vi hadde ventet på siden februar, da billettene ble revet bort på kort tid. Etter å ha entret scenen til øredøvende jubel, gikk Jason Isbell and the 400 Unit i gang med en av sine beste arbeidsøkter noensinne. Etter åpningen med «Hope The High Road» og «24 Frames», kjente jeg på den gode følelsen som krøp gjennom marg og bein. Jeg så min bedre halvdel glise bredt med stjerner i øya og jeg hørte publikum rope av pur glede. Litt ut i settet hang Jason på seg sin gamle makker – den gullfarga Gibson Les Paul gitaren, og dro i gang sin signaturlåt nr.1 – «Decoration Day». Denne gamle låta fra tida i Drive-By Truckers kan han bare ikke la være å spille på konsert, og takk og pris for det.

Utover kvelden sto høydepunktene i kø. Vi fikk servert ei gullrekke av låter. For undertegnede ble høydepunktene mange, men av låter som traff skikkelig godt kan jeg nevne, «Speed Trap Town», «Tupelo», «Tour of Duty» og «White Man’s World». Da jeg så hørte hele salen synge med på «Last of My Kind» kjente jeg blodet bruse og busta reiste seg. Dette var ren og skjær magi.

Foto: Jørn Erik Johansen

Låtene var hovedsakelig hentet fra de fire siste platene hans, men det er tydelig at albumet Southeastern fortsatt betyr noe ekstra for Isbell selv også. Han spilte mange låter fra denne plata i løpet kvelden. Blant annet fikk vi en utenomjordisk versjon av «Cover Me Up», låta som kanskje er den ærligste og en av de vakreste, beste kjærlighetslåter jeg vet om. Jeg var sikker på at Jason skulle gjøre denne helt alene og akustisk. Han sto der alene i mørket på scenen og gjorde det han kan best – formidle en sår, sterk tekst. Så hørte jeg en gitar til komme inn i lydbildet. Det var Sadler Vaden som kom inn fra skyggene og la på noen himmelske Ry Cooderske gitarlyder. Jason sang så taket løftet seg på Sentrum Scene, og før låta var omme så var hele 400 Unit på scenen og de leverte det som er den råeste versjonen av «Cover Me Up» jeg noensinne har hørt. Den var verdt reise, uvær, og billettprisen alene.

The 400 Unit! Hvilket band de har blitt! Jason var tydelig stolt av soldatene sine, han presenterte de flere ganger i løpet av kvelden. Det var lett å se at han digger å spille i og med dette bandet. Han føk rundt på scenen, stilte seg opp foran Derry deBorja og jammet litt med pianisten. Han var stadig vekk bak hos trommisen Chad Gamble og lekte litt. Bassist Jimbo Hart er fjellet Isbell lente seg mot, og Sadler Vaden var mer fremtredende i lydbildet enn noen gang. De var virkelig store nå. Noe de beviste så til gangs på den gamle låta «Never Gonna Change» som Isbell skrev til Drive-By Truckers plata Dirty South fra 2004. Og fredag kveld låt The 400 Unit like tøft og røft som Truckers.

På første ekstranummer kom Isbells hyllest til Tom Petty i form av en fantastisk versjon av Pettys «You Got Lucky» fra albumet «Long After Dark» fra – 82. Kveldens andre ekstranummer og konsertens siste låt var «Super 8» fra Southeastern. Endelig fikk jeg høre denne låta live. Det var på tide!

Jeg har sett og hørt Isbell noen ganger nå, både med og uten band. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har hørt ham så god som han var fredag kveld. Han entret scenen med en autoritet og integritet som er bygd opp gjennom flere strålende album og en årelang karriere som hardtarbeidende liveartist. Han har vokst seg frem til å bli en virkelig stor artist. Han er i ferd med å bli en av de største vi har, og jeg priser meg lykkelig for å kunne følge han her og nå. Det er nå han bygger sitt revir av en størrelse som kun er noen få artister forunt. Dette ble en kveld for minneboka.

Jason Isbell er bedre enn noensinne! Han er kongen av Americana!

Forrige artikkelSpilleliste – Oktober 2017
Neste artikkelAnders Dahlberg med ny single, klar for Bergen og Odda
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here