Bob Wayne & The Outlaws Carnies, Buckleys – Oslo 15.08.16
Det er ikke ofte jeg går på konsert på en mandag. De gangene det har skjedd, har det som regel vært type stillferdig akustisk konsert med en artist jeg bare må ha med meg. Denne mandagen var det annerledes. Denne mandagen skulle det komme en kar med et band jeg ikke hadde kjennskap til på forhånd. Årsaken til at jeg dro til Buckleys denne mandagen, var rett og slett fordi folk jeg kjenner i forskjellige musikkmiljøer ropte høyt og tydelig – Bob Wayne og bandet hans må du få med deg!
Men badass hardcore outlaw country på en mandag. Jeg var i tvil, men lot tvilen komme mine musikkvenner til gode.
Klokka er så vidt bikka 22.00 da Bob Wayne & The Outlaw Carnies entrer scenen på Buckleys. Ti sekunder etter at Bob har grepet mikrofonen, er mandagen blåst vekk. Han uler i mikken som et godstog, mandagskvelden har blitt til lørdagsnatt. Fra første sekund er det helt Texas på Buckleys. Publikum er altfor få i antall, men de svarer på tiltale fra scenen. Publikum roper, danser og hyler, Bob Wayne banner og synger så det står etter. Jeg forstår kjapt at det er et fandenivoldsk haraball jeg skal få oppleve.
Bandet øser ut beinhard outlaw country, og hellbillien Bob er den fødte frontmann. Med lyden fra banjo, ståbass, trommer og gitarer i ryggen pøser Bob Wayne ut lovløse og til tider rimelige vulgære låter. Låter som handler om at absolutt alt er lov i Alabama, eller at det ikke finnes diesel trucks i himmelen. Det er det fandenivoldske og lovløse som er i fokus. Det er fuck the law for alle penga. Men det blir aldri kleint, det blir bare tøft og rått. Bob har et solid glimt i øyet, og jeg kjenner det på meg at fyren er full av både humor og ironi. Brorparten av repertoaret består av egne låter, men det vanker også et par coverlåter. Rolling Stones låta «Sympathy For The Devil», avfyres på beste Bob Wayne vis. Litt senere kommer Led Zeppelins «Rock and Roll». For som Bob sier, jeg kan ikke spille en Stones låt uten å spille en låt av Zeppelin også.
Hele kvelden utspiller seg tilsynelatende under parolen Fuck The Law. Bob spør publikum om hvordan Fuck the Law kan oversettes til norsk. Forslagene hagler mot scenen. I løpet av et halvt minutt har Bob lært seg replikken «Gi faen i snuten», så drar han i gang låta «Fuck The Law», og synger refrenget på norsk. Det er første gang jeg har hørt Gi faen i snuten synges som allsang på noe i nærheten av cowpunk vis. Publikumet får skikkelig valuta for penga, og er i ekstase når kvelden avsluttes etter mange ekstranummer. Bob Wayne gir klar beskjed i form av den siste låta, at når han en dag er ferdig med bråket på denne kloden, så skal asken hans spres utover highwayen.
Jeg angrer ikke et sekund på at jeg hørte på mine musikkvenner og tok turen til Buckleys denne mandagskvelden. Jeg hørte spor av mange gamle helter i stemmen og musikken til Bob Wayne.
Når jeg fikk møte han etter konserten, og fortalte han at jeg syntes han hørtes ut som en bastard son of Charlie Daniels som har hørt mye på The Beat Farmers, så lo han godt og utbrøt et høylytt –
HELL YEAH!
