Tidligere i sommer slapp Doug Seegers sitt andre album –  Walking On The Edge Of The World. Riktignok er dette den fjerde plata som bærer Doug sitt navn, men ettersom to av disse gjelder en duett-plate sammen med Jill Johnson og en juleplate, anser jeg årets album for å være hans andre soloalbum.

Han gjorde braksuksess da han platedebuterte i en alder av 62 med albumet Going Down To The River. I motsetning til mange andre som frykter at plate nummer to ikke vil leve opp til forventningene, tror jeg ikke at Doug har reflektert så mye over dette. Hans ønske er at musikken når ut til folk, og at folk liker den. En mann som Doug Seegers, som har levd mesteparten av sitt liv på gata og som en landeveiens hobo, har et helt annet syn på samfunnet og et helt annet forhold til statusjag, enn hva folk flest har. Nok sagt om det. Jeg har ikke tenkt å fylle disse linjene med historien om Doug Seegers. Den kjenner de aller fleste til, og de som ikke gjør det har mer enn nok av lesestoff på nettet å boltre seg i.

Jeg møtte og intervjuet Doug Seegers i sommer, og jeg må si det var en særdeles hyggelig kar å sitte ned og snakke med. Det var ingen primadonnanykker å spore hos han. Derimot fikk jeg et godt inntrykk av en musiker og låtskriver, som ikke hadde andre ønsker enn å spille musikken sin for folk.  

La meg heller forsøke å si noen ord om musikeren Doug Seegers, musikken hans og den nye plata. Jeg liker nemlig musikken til Doug godt, jeg liker låtene han skriver, og jeg elsker stemmen. Doug er en god låtskriver. Han har historier å fortelle. For det er her, når det kommer til musikken, jeg vil si at Doug Seegers er en mann for sin hatt. Han er og blir en countrymann, som bærer sin cowboyhatt med stolthet. Selv sier han, «Bruce Springsteen og Bob Dylan er låtskrivere, jeg er bare en som liker å skrive låter.»

Doug-Seegers_Walking-On-The-Edge-Of-The-World

Walking On The Edge Of The World er, som sin forgjenger, spilt inn i Nashville. Produsent er Will Kimbrough. Han produserte også debutplata. Kjernen av musikerne er også den samme som sist. Foruten Doug selv på vokal og gitar, finner vi, produsent Will Kimbrough på gitar, Chris Donohue på bass, Bryan Orwings trommer, Phil Madeiras piano, og Al Perkins på pedal og lapsteel. I tillegg til disse spiller Bobby Williams gitar gjennom hele plata. Elizabeth Cook bidrar sterkt med sin vokal på de fleste av låtene. Som på debutplata har Doug også denne gang fått besøk av Buddy Miller og Emmylou Harris. De bidrar med vokal på hver sin låt. Emmylou dukker opp på Terry Smith låta, «Far Side Banks Of Jordan», og Buddy synger med på «If I Were You» som er skrevet av Jim Lauderdale.

Walking On The Edge Of The World inneholder 12 låter, hvor av 9 er skrevet av Doug selv. Åpningssporet og tittellåta blir i mine ører dessverre noe overprodusert. Lydbildet blir for stort og virker som et forsøk på å tilpasse seg de store amerikanske hitlistene. Synd, fordi dette gjør noe med førsteinntrykket til lytteren. Heldigvis retter det seg opp allerede på låt nummer to, «From Here To The Blues». Her kommer stemmen til Doug mye mer til sin rett. En finfin klassisk countrylåt med mye piano, steelgitar og harmonier mellom Doug og Elizabeth Cook.

«Zombie» er en av mine klare favoritter på plata. Her beviser Doug at han også fint kan bevege seg i jazzterrenget. Som så mange av Doug sine låter, så handler også denne om sjeler som har tapt og gått til grunne på grunn av alkoholen. Den handler om liv som druknes i whisky, om folk med blikk som zombies på vei mot neste drink.

Doug byr videre på en fengende country-gospellåt, «Will You Take The Hand Of Jesus». Det er ingen hemmelighet at Doug har funnet sin gud på veien mot et bedre liv. Plata snurrer videre med låter som kan plasseres i forskjellige sjangre. Doug Seegers er først og fremst en countrymann, men han leker seg lett gjennom noen rockere og blueslåter. På låta «How Long Must I Roll» minner han meg litt om den godeste Rodney Crowell der han svinger av gårde.

«Far Side Banks Of Jordan» tar meg rett tilbake til countryland. Det er her Doug Seegers hører hjemme. Som han selv sier på konserter – this ain’t americana, this is hardcore country music. Når han så i tillegg får med seg selveste Emmylou Harris inn i duetten, er det bare å lene seg tilbake å nyte.

Jim Lauderdale coveren «If I Were You» er også en låt som er verdt å trekke frem. Dette svinger fint avgårde i western swing stil, og når Buddy Miller synger andreverset er det bare å la seg rive med. Dette er sabla fint.

Platas siste låt «Don’t Laugh At Me» er et soleklart bevis på at man ikke trenger å sminke eller pøse på med effekter når det gjelder musikken til Doug Seegers. Her møter vi han helt alene. En stemme, en gitar, det er i grunnen alt han trenger. Denne låta vender jeg stadig tilbake til. Jeg har også hørt han gjøre denne låta live. Jeg sto to meter unna han, så han rett i øya og kjente hvor ærlig og usigelig vakkert dette er. Nei, Douglas Seeger, jeg kommer aldri til å le av deg.

Selv om denne plata ikke kommer opp blant de beste som kommer ut i år, så er det helt klart noen låter her som jeg kommer til å ha med meg i lang tid fremover. Denne stemmen har kommet for å bli.

Forrige artikkelBob Wayne serverer festkøntri i Oslo!
Neste artikkelVi minnes Kongen
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here