Konsert: David Ramirez – Buckley’s, Oslo (4.mai 2016)

David Ramirez fra Austin, Texas, gjestet onsdag kveld Norge og Oslo for aller første gang. Det er nok mye takket være hans kritikerroste album Fables, fra i fjor, som nå har gjort at folk rundt i verden har skjønt at, David Ramirez er et navn som er verdt å merke seg. Med Fables kom han seg ikke bare ut i verden, men også inn på Billboard-lista.

Når jeg litt før klokka halv ni svinger inn i Arbeidergata med kurs mot Buckley’s, slår det meg at det er veldig stille her. Det kan nok skyldes at den første varme sommerkvelden kom nettopp i kveld, og at selv om David Ramirez er et navn som er «up and coming», så er han nok enn så lenge helt ukjent for de fleste her til lands.

Selv har jeg ventet lenge på å få høre Ramirez live. Jeg begynte å høre på platene hans for omtrent fire år siden, og når Fables kom ut i fjor, begynte jeg for alvor å øyne et håp om at noen skulle invitere han til Norge. I vinter fikk jeg nyss om at noen jobbet med å få han hit til Oslo, og når jeg nå rusler opp Arbeidergata noen måneder senere, er det første ansiktet jeg ser utenfor Buckley’s veldig kjent. Det er David Ramirez, for pokker, som sitter der og nyter sin første norske utepils. Jeg rekker frem neven, David tar imot, og vi slår av en liten prat.

David viser seg å være en trivelig kar. Han forteller at han synes det er kult å endelig komme seg litt ut i verden og at Fables har slått godt an. Jeg forteller at jeg så Jason Isbell spille her på Buckley’s i 2013, hvor på han parerer med å fortelle at han synes Isbell er en fin fyr, og at han selv har gjort en oppvarmingsjobb for han. David synes det er fantastisk at Isbell valgte å ta med seg John Moreland ut i verden i år. Ramirez er nemlig en bekjent av Moreland og er selvfølgelig også stor fan av ham. Praten går lett, men klokka nærmer seg fort ni og tid for Ramirez å entre scenen.

Omtrent 60 publikummere har funnet veien inn når David Ramirez hekter på seg gitaren og går frem til mikrofonen. Applausen legger seg og stemmen til Ramirez gir folk bakoversveis fra første låt. Jeg kikker meg rundt i lokalet, og ser ikke annet enn breie glis og øyne som sier wow. Han gir alt.  Ramirez kjører på med ett langt sett, og faktisk helt uten settliste. Han byr på perle etter perle, og historier mellom låtene som gjør at dette blir en fin og intim konsertopplevelse.

Låtene hans er dønn ærlige og handler om livet han går og trår i. Ramirez er en singer-songwriter som synger rett fra levra og via hjertet. Han treffer deg der du kjenner det mest. «The american dream, is just a dream…», synger han, og det er helt klinkende klart at låtene til Ramirez, handler om vanlige folks liv.

007

I løpet av konserten, sender tankene mine flere ganger et lite nikk i retning av både Isbell, Moreland, og Dylan. Og nok en gang, som alltid på Buckley’s – for ett publikum. Folk er så stille at Ramirez må spørre om det sitter noen der ute i det mørke lokalet. Applausen han får tilbake vitner om at folk elsker han. Vi får høre alle de store låtene fra Fables. Og vi får også høre fantastiske låter fra back-katalogen hans. Ramirez beviser en gang for alle at han er en historieforteller av rang. Og når du ser at baren bakerst i lokalet ligger der som ett øde og forlatt land, da vet du at mannen som står på scenen er stor og har publikum i sin hule hånd. Folk ikke kan la være å lytte.

Før siste låt drar i gang, ber Ramirez folk om bli en stund til, han har lyst til å slå av en prat og henge med folk. Slikt liker vi. Jeg tar meg også tid til å snakke litt med folk for å høre hva de syntes om konserten. Superlativene hagler mot meg fra berørte folk med signerte plater i hånda. – Sangen hans ga meg ståpels flere ganger i løpet av konserten, forteller kjæresten min. Jon Niklas Rønning er helt klar på at dette var en god opplevelse. – Dette kan måle seg helt fint med den legendariske Isbell-konserten som fant sted i 2013. Rønning, som er kjent som den ene halvdelen av Bye og Rønning, er en mann med særdeles god musikksmak og vet hva han snakker om.

Før jeg forlater hovedstaden og Buckley’s for denne gang, snakker jeg selvfølgelig litt til med både David Ramirez og roadmanageren Steve Hughes. De er begge strålende fornøyd med kvelden, og håper på å bli invitert tilbake. De elsket publikum og er godt fornøyd med de 60 som kom. David er fullstendig klar over at ikke så altfor mange har hørt om han i Norge ennå.

Ved siste håndtrykk, ber David Ramirez meg om å hilse til Dust Of Daylight sine lesere, og at han håper å se dere i Trondheim 9 mai.

Her er lenke til FB-eventen på Moskus. Kom dere på konsert Trøndelag!

 

Forrige artikkelFredagsvideo: Sarah Jarosz – House of Mercy
Neste artikkelKvardagslige tanker fra Bård & Børre Band
Rune Torsteinsen, odøling -67 modell. Har en bakgrunn som dj fra åra rundt 1990 på ei lokal bule hvor blues, sørstatsrock og pubrock sto høyt i kurs. Men selv om bula gikk dukken, så beholdt jeg interessen for musikk. I dag spiller jeg fortsatt gammel Lynyrd Skynyrd og Little Feat. Lone Justice og Maria McKee vil jeg alltid ha med meg. Det samme gjelder for Son Volt og Jason Isbell. Min største hobby og tidstyv er nok jakten på nye og ukjente artister. PS. Jeg liker både country & western.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here