Årets første americanautgivelse som det virkelig knytter seg endel spenning til kommer fra selveste Muscle Shoals, Alabama. Stjerneskuddet Dylan LeBlanc er tilbake etter en lang og litt ufrivillig pause, men med et album som garantert vil få fram mye godord fra fans og kritikere.

Etter det miserable oppfølgeralbumet til den genierklærte debuten, Paupers Field, gikk alt i stå for unge Dylan. Avtalen med plateselskapet ble etterhvert brutt og LeBlanc møtte en vegg som innebar store problemer med tilliten til sitt eget talent. Måten han forsøkte å løse dette på, og som er blitt prøvd uten hell hundrevis av ganger opp i gjennom historien, var selvsagt med alkohol. Dylan var utslitt og nedbrutt i en alder av bare 23 år.

Løsningen var å dra hjem til Muscle Shoals, tilbake til familie og venner, og tidligere kolleger i musikkens verden. Etterhvert fant Dylan tilbake lysten på å lage musikk og resultatet foreligger nå i form av albumet Cautionary Tale, produsert av Ben Tanner fra Alabama Shakes og John Paul White (tidl. Civil Wars). Single Lock Records, som gir ut albumet, er et uavhengig plateselskap lokalisert i Florence, Alabama og som drives av de to nevnte herrene som har produsert albumet.

LeBlanc_Cautionary_AlbumBorte er usikkerheten som LeBlanc har strevet med. Borte er det eksperimentelle og trøstesløst kjedelige lydbilde fra album nummer to. Tilbake sitter vi med et album der en ung mann har skrevet av seg, og skrevet om, de vanskeligste årene i sitt liv. Låtene handler om hva han opplevd, hva det har kostet og hvordan han har lært seg å stole på seg selv igjen. Albumet har et varmt og tidløst lydbilde, produksjonen til de to ringrevene Tanner og White gjør seg utmerket på låtmateriale til LeBlanc, og det er helt klart mulig å trekke røde tråder bakover i Muscle Shoals historien via de følelsene sounden av Cautionary Tale frembringer.

I 2015 måtte jeg et godt stykke ut på året før jeg fant en låt som gav gåsehud og frysninger nedover ryggmargen. I år kommer den på første ordentlige utgivelsen, «Roll The Dice» er låten, og er typisk nok en helt enkel sak uten store fiksfakserier, men du verden så vakkert det låter. Det er noe med musikken fra denne delen av USA som i praksis er umulig å beskrive, men LeBlanc har i hvert fall det vi leter etter.

If pride was a mountain, I’d be walking tall

Cautionary Tale er breddfullt av låter som garantert vil krype under huden på fansen og lytterne, og umiddelbare favoritter er nevnte «Roll The Dice», men også «Easy Way Out» treffer klokkerent. I korte perioder høres unge Dylan ut som Grant Lee Phillips når han synger, mens orgelet til Ben Tanner og alle strykerne gjør sitt beste for å holde stemningen på albumet helt upåklagelig. I «Beyond The Veil» er vi tilbake på sporet av den Neil Young’ske sounden fra starten av hans karriere, og på «I’m Movin On» hører vi en LeBlanc som melodisk møter Roy Orbison. Alt dette skjer mens man bare sitter og spør seg selv hvem som kom på å bruke den himmelske lyden av strykere over nesten hele albumet?

LeBlanc er tilbake på sporet av der han startet en gang og der han var tenkt til å fortsette. Stemmen hans er modnet og spille en større rolle i låtene nå enn for seks år siden. I korte øyeblikk i låtene på albumet minner han om flere av historiens store vokalister og artister, men til slutt er det han selv som vi hører i senter av sine egne låter. Han har skrevet seg ferdig med en tid som har vært og en tomhet som har hvilt over han i lengre tid etter forrige album.

Debuten Paupers Field er en urettferdig sammenligning for Cautionary Tale. Den mediahypen den da nitten år gamle Dylan måtte tåle, overgår det meste vi har sett i ettertid og med rette kan vi si at det er vanskelig å tilnærme seg et så sterkt produkt som Paupers Field var. Men Dylan LeBlanc har funnet de riktige verktøyene til å fortsette karrieren sin, da i form av en snuoperasjon på hjemmebane i Muscle Shoals og hos radarparet Tanner og White og labelen Single Lock. Dette er LeBlanc sin «second chance» her i livet, han har grepet hardt tak i den og har så langt lyktes på et fremragende vis.

Single Lock RecordsDylan LeBlanc

 

Forrige artikkelFredagsvideo: Signe Marie Rustad – The Truth
Neste artikkelSnart klart for «Vinyl» på HBO
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here