Buktafestivalen 2015

Danko Jones i godt lune

Etter en liten uke med sol, svetting, musikk på terrassen uten varmekjeldress, og det som har vært sommerens beholdning så langt på værfronten, så våknet vi ytterst på Senja til 7-8 varmegrader og med skodda langt nedi fjellsiden. Jeg trengte ikke sjekke hvilken dag og dato det var, for været sa meg mer enn alle kalendere og filofaxer (finnes de fortsatt?) på jorda; det er klart for Buktafestivalen 2015!

Siden vi har bosatt oss ved veis ende, ytterst på Senja i bygda Torsken, så innebærer det at turen til Tromsø tar oss like lang tid som en reise til syden for folk i hovedstaden. Vi snakker ikke om mer enn 250 kilometer, men med den veistandarden vi har spesielt på Senja (og vi snakker om en såkalt oppjustert turistvei) så innebærer det at vi ikke kan forsere asfalten i mer enn boligfelttempo. I tillegg hadde vi noen oppdrag som tok tid og ble innbakt i turen. Dattera mi hadde mistet mobilen sin på havet under en båttur med ei venninne, så tapsmelding måtte skrives på lensmannskontoret, og Vinmonopolet (som stort sett er tomt alle dager utenom lillejulaften) på Finnsnes måtte tappes litt. Og, så hadde vi en obligatorisk passasjer i form av ei niese som skulle til Ishavsbyen.

Vel, turen startet kl.1000, og vi parkerte hjemme hos det fine vertskapet vårt fem timer senere. To timer igjen til Buktafestivalen sparket i gang, og på disse 120 minuttene skulle vi rekke å spise, knerte noen øl, prate litt sjit, samt forberede oss ørlite grann til dagens artister. Nydelig grillmat og tre halvlitere senere er vi på tur, en sveiper som unnagjøres på 10 minutter av den yngste dattera i huset, ei tøtte som har bestemt seg for å studere spesialpedagogikk i mange herrens år. Kjøre bil kan hun iallefall, og var såpass ivrig i tjenesten at hun varierte mellom en Toyota, en Audi og en Lexus. Dette gjorde kun at vi måtte være litt skjerpet da vi ble hentet på møtestedet vårt hver kveld/natt.

Køene er rimelig heftige. Folk står nesten ute på Kvaløyveien, og hovedårsaken er at det ikke er mange som har ordnet seg armbånd på forhånd. Jeg styrer bort til teltet som styrer med presseakkreditering, der det går unna med utlevering av bånd og kort. De er utrolig proffe og flinke, disse Bukta-frivillige som er alfa og omega for festivalens eksistens.

DAG #1

Danko Jones hadde gjort unna 15 minutter av settet sitt da vi endelig stod midt foran scena, rimelig langt fram, og med en øl i lanken. Det tok bare 15 sekunder å konstatere at bandet var så stilige som de skulle være. Danko Jones er på mange måter essensen av rock’n’roll. Det er ikke kompliserte melodier som serveres, men veldig gjenkjennbare låter som får labbene til å bevege seg. Lyrikken er om mulig mindre kompliserte, selv om Danko er en subtil djevel. Det meldes om lange legger, selvsagt fra damekropper, og i dag passer det seg å servere en historisk lang variant av «sha-la-la..» som klokker inn på et minutt. Alle publikummerne melder seg på, det klappes og hoies, og bandet er kokfornøyd. Danko er en strålende stand-up-fyr, så han kjører på med oppskrifter for uerfarne som vil gå på kne foran dama si, i en detaljert abc om temaet, og det skrytes uhemmet av Tromsø som Rock City, en by han har besøkt hele åtte ganger. Så byr de pinadø på «Cadillac», en låt som er å finne på den herlige samleren «I’m Alive and on Fire» fra 2001. Da blir det liv i leira, ihvertfall den leira jeg står i. Høydepunktet er absurd nok når Danko vræler ut en hel haug med navn, kjente rockere, som har en fellesnevner; de er alle døde, de fleste i løpet av de siste par årene. Og, Bjørn Henrik; Lou Reed er død. Så det, så.

Tunge riff med norsk-svenske Brutus
Tunge riff med norsk-svenske Brutus

Fra hovedscena går turen til Paradisbukta, via ølboden og pisse-skogen, og der står Brutus klare. De svensk-norske rockerne kjører på med seige riff fra start, og frontmann og vokalist Jokke Stenby bælmer innpå med øl mellom tekstlinjene. Han er en artig skrue, med en godt påbegynt ølmage, tynn i toppen, og «trege» bevegelser. Brutus leverer et solid sett, får med seg de tyngre rockerne blant publikum, og spiller stort sett alle låtene jeg ville høre. «Swamp City Blues» sitter som et skudd, og «Hypnotized» er nok den låten som treffer folk flest best. Hoder nikker, føtter beveger seg, og de fleste ser seg rundt med fornøyde glis rundt kjeften. Vi har vært vitne til en vellykket svensk-norsk union.

Så er en av dagens soleklare hovedattraksjoner klare på hovedscena. Onkl P & De Fjerne Slektningene hadde underholdt på avisa Nordlys sin årlige festivalstart på et av byens etablissementer tidligere på dagen, og hadde brukt den gigen som oppvarming. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hørte overgangen fra Beastie Boys, som dundret over anlegget i Bukta, til onkelen og slekta, og før jeg visste ordet av det var bandet i gang med andre eller tredje låt. De framstod naturligvis noe mer rocka enn det jeg har fått med meg på album, men det virket ikke som om de klarte å få med seg så fryktelig mange på rocken sin. Nå ble jeg stående langt bak, og det er aldri den mest rettferdige måten å bedømme et bands innsats, men det ble mest leven og røre da de gikk av scena uten å ha spilt monsterhiten sin. Etter litt uling, hoiing og roping kom de utpå igjen, serverte «Styggen På Ryggen», fikk løftet stemningen en haug med hakk, og folk flest var litt lykkeligere. Jeg stod allerede klar på Little Henrik da, klar som fy for det som skulle skje der.

Vanskelig å skape mer energi enn det duoen fra Australia gjorde
Vanskelig å skape mer energi enn det duoen fra Australia gjorde

Jeg valgte bort svenske Hurula for australske The Graveltones, et ganske hardt valg, siden jeg var mer enn klar for begge bandene, men det skulle vise seg at valget var av det svært heldige slaget. Det har blitt noen runder med de to fullengderne bandet har på samvittigheten, «Don’t Wait Down» fra 2013 og årets «Love Lies Dying», så noe forberedt stilte jeg. Men, jeg kunne ikke være forberedt på den energien og den intensiteten de utstrålte på den minste scena i Bukta denne kvelden. De kjørte på fra første stund, og så seg ikke tilbake et øyeblikk. John Bonham har vært min favoritt-hamrer i alle år, og i Mikey Sorbello har han endelig fått en seriøs utfordrer når det kommer til å slå hardt på skinnene. Og, ikke bare med to trommestikker, men med tre. I hver neve. Herreminhatt som han dengte løs! I tillegg koret han som en helt, med en noe spesiell effekt. To mikrofoner var plassert en god meter unna ham, på hver side av trommesettet, og så satt den godeste Mikey sånn cirka midt i mellom mikkene og gaulet og ropte. På det viset fikk vi en følelse av at han satt innelåst i et lydisolert rom og hylte det han var kar om.

Gitarist og vokalist, Jimmy O, var definitivt ikke mindre vill av seg. Han stilte med dagens høyeste linning på buksa si, og hvite lakksko. Klar for «dansing», og dæven døtte som han «danset». Glatt såle var nok et must for hans bevegelsesmønster, der han gled fram og tilbake på den lille scena, hele tiden mens han vrengte deilige lyder av gitaren. Jeg blir alltid imponert av duoer som klarer å lage så mye lyd som disse to australske herremennene gjorde, når gitar og trommer holder i massevis, og når svetten drypper allerede midt i førstelåten. Og, tro meg, det var ikke pga manglende kondisjon. Høydepunktene var mange, men «Forget About the Trouble» fra debuten satt som et skudd, «Never Gonna Let You Down» var brutal, «World On a String» beviset på at sammenligningen med White Stripes er på sin plass, og avslutningen med «You Rascal, You» var mer enn suveren. Louis Armstrong-låten som utallige artister har gjort (senest av knalltøffe Hanni El Khatib) ble framført uten annet enn monotone dunk fra basstromma som akkompagnement, og det funket bedre enn snus. Avslutninga, der Mikey dæljet løs på trommesettet med seks trommestikker så flisene suste gjennom lufta var akkurat som den skulle være. Jeg ble sliten av en time med The Graveltones, og da har det vært en knall konsert. Sånn er det bare.

Tre glade lakser
Tre glade lakser

Etter settet fikk jeg meg et kvarter på tremannshånd med karene, etter at 10-15 typer hadde vært framme og skrytt hemningsløst av dem. Fryktelig fortjent. De viste seg å være to veldig rolige og reflekterte herrer, og skravlet villig om alt og ingenting, om London som en fabelaktig by å bo i, om Black Keys som et tøft band, om blues som næring til livet, om hvor tøft det var at jeg mente at de var dagens soleklare beholdning, og at jeg skulle skrive noen ord om dem. Den fineste lille informasjonen stod trommis Sorbello for, da jeg sammenlignet ham med Bonham og sa at jeg knapt nok har sett noen slå trommesettet sitt veggimellom på ei scene før. Han kom med ei trommestikke til meg, og disse hadde han spesialbestilt fra Kina. Langs stikka stod det noen kinesiske tegn, og etter disse den engelske oversettelsen: «The drums hate you. Kill ‘em!». Haha! Det er akkurat det han prøver å gjøre hver eneste gang han er på ei scene.

Dream Theatre avrundet en trivelig første dag i Bukta, og det gjorde de stort sett uten meg som ivrig tilhører. Det var mye lyd, mange gitarer, heftig tromming, og låter som var vanskelig å kjenne igjen. Skal ikke skryte på meg mange timer med dem på øret, men noen har det blitt. Flinke folk, teknikere av rang, men med en stor mangel på låter som fenger meg. Men, det var mange nok som storkoste seg med disse rutinerte karene som er vanskelige å sjangerplassere (progrock, heavy metal, art rock, hardrock, neo-prog?), og menigheten hoppet, sang med og leverte luftgitarsoloer så det stod etter. De klarte dessuten å skape mye furore, fordi en lokal journalist ikke bare slaktet dem med terningkast en, men samtidig skrev en noe usaklig og lite logisk omtale av konserten. Det endte med alt fra drapstrusler til ærekrenking, og ble en aldri så liten snakkis på fredagen.

 

DAG #2

Etter en solid frokost, pleie av kropp og en runde med avisene, begynte formen å komme seg. Klar for fredagen, og finsikting av dagens program. Det ble tidlig bestemt at vi skulle være i Telegrafbukta allerede kl.1700, ene og alene pga Daniel Norgren. Mao, en lang økt på gang. Undertegnede og husets herre gjorde en gedigen brøler, noe som burde vært unngått med tanke på at vi nærmer oss 50; vi spiste oss alvorlige mette på ei deilig viltgryte bestående av reinkjøtt, bacon, sopp og annet snadder, servert med en suveren hjemmelagd potetstappe. To alvorlig store porsjoner, skylt ned med fire halvlitere Mack er ikke spesielt smart. Ihvertfall ikke når vi gikk fra bordet kl.1630.

Daniel leverte, nå med trommis
Daniel leverte, nå med trommis

Mette og passe gode stilte vi oss helt framme ved gjerdet fra første akkord. Daniel hadde sin faste medsammensvorne, Anders Grahn, med på kontrabass og pumpeorgel, mens han hadde koblet trommer og hihat fra labbene sine og erstattet dette med en trommis. Jeg hørte folk som ble litt skuffet pga dette, og mente at det funker bedre når Norgren står for takta selv, men jeg følte at dette var fint som fy. Mannen er en utrolig flink gitarist, og nå fikk han virkelig konsentrere seg om riffene, melodilinjene og soloene. Låtene ble bygd ut, noen av de nye sangene føltes som monotone, langdryge saker som «ballet på seg» vel sakte, og det var i det hele tatt langt seigere enn jeg har hørt før. Men, jeg mener at det kledde Norgren. Han var voldsomt inne i låtene, han virket å ikke ense omgivelsene, og han puttet inn snadder i de mest utrolige partiene. Jeg digger denne fyren, og versjonen av “Moonshine Got Me” var såpass drøy at det virket som en Kuyss-cover. Og da jeg etter en time hadde fått servert «Why May I Not Go Out and Climb the Trees?» fra sisteskiva, mini-hiten «Whatever Turns You On», «Black Vultures» og «Though It Aches», ja, da var jeg kokfornøyd.

Så var det bare å stoppe innom ølteltet å røske med seg en halvliter Bukta-øl (som jeg synes ble skummelt godt etterhvert) og rase opp til Little Henrik. Tyske Wedge skulle underholde, og tysk garasjerock må man jo få med seg. De åpnet tight og tøft, med 70s rock’n’roll som klar referanse, og framstod live litt mer hardrock-aktig enn på skive. Da de etter fem-seks låter hadde spilt mine soleklare favorittlåter, «Easy Chair», «Looks’n’Savvy» og «61 SG», var det pinadø tomt i glasset, og siden en løk mente at det var håpløst å ta seg en sigg utendørs, på en rockefestival, så tenkte jeg at det var like greit å spasere ned i ølteltet for en liten påfyll. Egentlig føler jeg for å skrive verdens lengste essay om det evige maset rundt det å nyte sin sigg, men gidder ikke å framstå som sutrete. Fyren som kommenterte røykingen fikk uansett et par klare meldinger som neppe beit på nevneverdig, men meningen er vel at alle festivaldeltakere om få år skal være kroppsbyggere som løper mila på 25 minutter og tar tran hver dag. At jeg i tillegg akkurat hadde hørt at Temples måtte avlyse gjorde ikke humøret spesielt mye bedre. Faen, ass, et av bandene jeg virkelig hadde gledet meg til å se. Sånn blir man muggen av!

Plutselig var det store samtaleemnet denne avlysningen, stemningen ble merkbart kjipere blant alle jeg pratet med, og Bukta hadde gått fra å ha et kjempeprogram til et møkkaprogram i løpet av tre tidels sekund! Jeg klarte ikke å kaste meg på det toget, men helhetsinntrykket ble definitivt justert ned pga British Airways, som ikke klarte å få alle instrumenter fraktet til Oslo. Ikke mye Bukta-ledelsen kan få gjort med sånne saker.

Rørte seg ikke mye, men spille kan de
Rørte seg ikke mye, men spille kan de

Uansett, The Growlers var nå klare på hovedscena, og dette er et band jeg har brukt mye tid på det siste året. Fjorårets utgivelse, «Chinese Fountain», er lekker og leken. Vi banet oss vei langt fram, og fikk se fem spinkle karer som spradet ut og tok tak i sine instrumenter. I løpet av konserten var dette det meste de bevegde seg, for dette var en stillestående gjeng. Litt småsure så de òg ut, uten at jeg skal overanalysere ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Hele settet kretset rundt den nevnte skiva, og det var fint og flott å høre på, men fryktelig likt det som kommer ut av høytalerne mine hjemme. Det var nesten så jeg mistenkte playback, men samtidig hadde de gjort enkelte av låtene en aning mer reaggae-inspirerte. Ei retning som ikke er innertier i mitt hodet, men totalt sett artig å se bandet i Tromsø.

Pønk med sting og humor
Pønk med sting og humor

Så labbet jeg spent bort til Paradisbukta for å sjekke ut Fru Pedersen. Nå kunne det umulig bli kjedelig eller tamt? Og det ble det definitivt ikke. Her snakker vi om crazy, barnslig, vill og utagerende norsk pønk, og kjedelig er det siste adjektivet jeg vil bruke. Vokalist og gitarist Steinar Krogstad stilte med blomster i håret, miniskjørt og lekre nylonstrømper, og en topp som ikke skjulte at han har lagt seg noe ut. Bandet har ligget i koma i noen år nå, men faen for en spilleglede de viste. Bassist Thor Erik Larsen ligner mer og mer på Sting, men spiller heldigvis mer pønka på de fire strengene sine enn Amazonas-vennen, og sammen med trommis Jørn Owe Johansen kompet de galskapen på strøkent vis. Artig i tre kvarter, og ei skikkelig vitamininnsprøytning etter den kjipe avlysninga. Dermed var humøret straks bedre, og Hypnos, som måtte steppe inn for Temples på hovedscena, var såpass lykkelige for å få ei større scene at man ble i godt humør av å høre vokalistens jevnlige gledesutbrudd. Konserten de gjorde var dessuten bra, med høy KISS-faktor, bred beinføring og tøffe komp. Artig sak, og jeg hørte mange som kom med gode tilbakemeldinger.

Nå begynte en liten ølstafett, siden vi fant et ledig bord (!), så den neste lille timen gikk med til å teste ut Bukta sitt øl-sortiment. Mørkt og lyst øl ble drukket, og rundt oss samlet det seg folk som hadde kommet langveis fra, ene og alene for neste band; Rival Sons. Amerikanerne spilte i Bukta for et par år siden, og da syntes jeg de var solide, med stor innsats på scena. Dette gledet vi oss til. Og, selv om jeg ikke har gjort det mest seriøse dypdykket i diskografien, så kjenner jeg brukbart til et par album.

Igjen finner vi plass langt fram. Det begynner å bli trangt, folk gleder seg tydelig, og noe som minner om store forventninger ligger i lufta. De annonseres, det storjubles, bandet kommer ut, og de kjører i gang med min soleklare favoritt med bandet, «Electric Man», og før jeg vet ordet av det så har de spilt «Pressure and Time» fra godskiva med samme navn. Dette lovde bra. Men, det var noe som manglet. Vokalist Jay Buchanan var på mange måter bare en skygge av seg selv (den karen jeg så sist de var i Tromsø – han la lista svært høyt når det kommer til sceneopptreden). Det var langt ifra så mange sprell fra ham som det var sist, og selv om de bedyret at de var glade for å være tilbake, noe som jo er kjekt å høre, så var de ikke så spreke og energiske som jeg husket dem. Jeg ville muligens ha trillet en 4’er på terningen, og det var definitivt ikke svake greier, men publikum var langt fra like mye med som sist, og i det hele tatt så manglet en del av låtene «menigheta» ønsket å høre. Sånn er det med festivaler. Noen ganger ønsker bandene å presentere det nyeste materialet, og da ender noen opp skuffet.

Nok en dag over, og etter noen øl i vårt eget festivaltelt i Hamna var det natt. Kl.0200. Faen, vi begynner å bli gamle!

DAG #3

Vi våkner til noe som minner om knallvær. Sola skinner, tempen rører rundt faretruende nær 20 grader, og det skal grilles og testes ut whiskey! Hah! Etter en snartur til sentrum for å hente påfyll av viktig tobakk, alkohol og rockekompis Jørgen, er vi klare som fy for det jeg tidlig blinket ut som hoveddagen. Vi var ikke mer enn 6-7 stk til stede, så vi måtte spise mange pølser, uten at det ble i nærheten av matinntaket fra fredag. Den medbrakte flaska var av typen bourbon, en lekker rabagast som kaller seg «Labrot & Graham: Woodford Reserve». Den ble puttet inn i kroppen på shot-vis, og det fungerte utmerket. Mindre øl, og jeg kunne stille opp i Bukta uten å se ut som om jeg var i syvende måned. Men, som vanlig tapte vi en time pga forskjellig rør, som kverking av noen Unterberger og låter vi bare måtte høre. Det betydde at vi kun fikk med oss sistelåten til Jonathan Wilson, noe som var fryktelig dumt, i og med at alle sa at det var skikkelig fine saker. Og det vet jeg jo at det var. Faen.

Waldemar er noe av det fineste Norge har å by på
Waldemar er noe av det fineste Norge har å by på

Det bar rett til Paradisbukta, vi navigerte rett fram til scena, og der stod hedersmannen og rockeren Torgeir Waldemar. Riktignok i countrymodus, og med et sterkt band i ryggen som spilte på sag og «liggende dragspel» visste vi umiddelbart at dette først og fremst ville bli vakkert. Og dæven det ble det. Supervakkert. Så vakkert at jeg tørstet meg gjennom den siste halvtimen av settet.

Det ble spilt et par nye låter jeg ikke har hørt før, men som jeg gleder meg til å høre på neste album, og de serverte deilige versjoner av «Take Me Home» og «Peace Song», i tillegg til at flotte «Across the River» kom i en slags folkesangvariant. Alle koste seg, applausen durte mellom låtene, og selv presentasjonen av bandet ble festlig. En kar i bandet stod lengst sør (som var øst), en annen hadde lengst skjegg i hele Bukta (helt til Waldemar så en kar som stod fremst ved scena som hadde dobbelt så langt skjegg som pianisten), og kordama var definitivt landets lengste korist (noe hun garantert ikke er, selv om hun hadde alvorlige lange ben, og sang fryktelig vakkert). Men, så skjedde noe mystisk, noe jeg ikke har opplevd i Bukta før. Vi hørte brumlende lyder fra hovedscena, ti minutter før det skulle være lyder fra den kanten. Det kunne kun bety at min mann stod klar allerede, selveste Chuck Prophet, den karen jeg hadde gledet meg mest til å se. Jeg rygget saaakte bakover, traff på kjentfolk jeg måtte prate litt med, sneik meg bort i baren for å få meg ei Bukta-øl, fikk med meg at Waldemar kjørte i gang med den absurd stilge låten «Streets», trampet litt med den ene foten i et par-tre minutter, og så nærmest løp jeg tilbake til hovedscena.

Det var kjipt tomt foran scena. Alle festivaldeltakerne var andre plasser enn der, og det når Chuck stod på scena! Hva faen!? Men, kjerringa mi stod der, sammen med vertskapet og et par kompiser, og jeg så i løpet av ett pyttelite sekund at de første par låtene hadde vært djevelsk stilige, for de glisene jeg ble møtt med sa mer enn 2140 ord. Jeg fikk med meg halve «Wish Me Luck», en låt fra fjorårets album Night Surfer som jeg har plagd mange med. Bandet The Mission Express består av den utmerkede gitaristen James DePrato (har spilt med en drøss av musikere, samt gitt ut egne skiver, som kan være verdt å sjekke ut), trommis Vicente Rodriguez (spiller bl.a. på den fin-fine skiva «Garage Sale!» med Jon Dee Graham), bassist Kevin T. White (New American Farmers), og ikke minst kona, Stephanie Finch, som har vært med på alle hans prosjekter siden begynnelsen med «Brother Aldo» i 1990. Hun kan tangenter, hun kan kore, hun kan spille gitar, og hun kan synge duetter med mannen sin som det lukter svidd av! Den versjonen de leverte av «Little Girl, Little Boy» var for minneboka.

For et band!
For et band!

Chuck selv overrasker meg ganske så mye. Han er helgas mest utadvendte fyr, han frir til publikum på et vis som er alt annet enn kleint, og han klarer å fylle området foran hovedscena i løpet av et par låter. Vi blir kommandert framover, en ivrig kar til venstre for meg får tilbud om å låne gitaren hans for å spille med (noe han ikke var helt med på), og før vi egentlig helt vet hva som foregår så står tusenvis av festivalgjester og synger med av full hals, etter presise instruksjoner gitt av Prophet. Det er bare supermorsomt, det er tøft, og det er rock’n’roll nøyaktig som denne sorten skal være. Vertinne Kristin får en umiddelbar favorittlåt med «Summertime Thing» fra albumet No Other Love (2002). Ellers er det mye fra fjorårets flotte skive, og veldig mye fra dritstilige Temple Beautiful som kom ut i 2012. Tittelsporet fra den skiva endte opp som en alvorlig stilfull allsang, og den så jeg ikke komme. Det samme skjedde med en av mine favoritter, «You Did», fra Age of Miracles (2004).

I det hele tatt spilte han rett og slett et sett som lett kan kalles The Best of Chuck, der jeg kun savnet noe fra ’93-skiva Balinese Dancer og en låt eller tre fra Green On Red-katalogen. Men, når alt han spilte klaffet så er det lite å utsette på sluttproduktet. Jeg stod igjen passe rystet da de siste tonene suste utover sletta, og kunne ikke helt skjønne at mannen var så innihelvete bunnsolid. Samspillet med spesielt kona Stephanie var direkte skjønt. Hver gang han sang ei linje som helt tydelig handlet om henne, så han bort på henne, og blikkene som ble «utvekslet» sa det meste. Her har vi å gjøre med et av rockens fineste ektepar, en kar og ei dame som er som skapt for hverandre på alle vis. Med fare for å bli svulstig; det var vakkert å bivåne. En klokkeklar 6’er gjorde sitt til at jeg helt glemte av at jeg skulle si hei til hovedpersonen fra hans manager, Chris Metzler.

Sammen med en helt i fjæra
Sammen med en helt i fjæra

Det jeg trodde var en smal sak, å få prate med Chuck, var alt annet enn det. Ikke er jeg rutinert med sånne pressegreier, og ikke hadde jeg fått med meg andre regler enn at presseansvarlig måtte kontaktes om det skulle gjøres intervju, eller så måtte jeg gjøre egne avtaler med managementet til den aktuelle artisten. Det hadde jeg gjort med nevnte Chris, og trodde alt var greit. Jeg vandret bort mot backstageområdet, og der møtte jeg to hyggelige karer som sa at de måtte finne noen som kunne gå god for meg, noe de gjorde. Ei blid og trivelig dame fulgte meg inn i det «aller helligste», og den første jeg så var Chuck, som kom drassende på to gitarkasser. Merkelig nok så han rett på meg, så da jeg sa «Hi!», så var praten i gang. Jeg hilste fra Chris, sa noe om hvordan jeg kjente ham (en felles Replacements-nerd), og vi kom inn på John Murry, som Chuck er en nær venn av. En hyggelig og interessant prat gikk av seg selv, han introduserte meg for bandet, som alle hilste lystig, og Jonathan Wilson, som bydde på ei øl, men da jeg skulle sette meg ned var det slutt på idyllen. Hun som hadde ansvar for det meste bak der hadde fått høre at jeg befant meg på området, og der hadde jeg absolutt ingenting å gjøre. Jeg ble bedt om å forlate området, og det var uproblematisk nok, siden reglene er som de er. Og ikke skjønte jeg at jeg hadde gjort noe ulovlig. Men, hun var mer enn hyggelig nok, og var helt med på at jeg skulle få ta noen bilder sammen med Chuck. Hun ventet mens Stephanie knipset villig vekk, og selv om jeg nok brukte 10 minutter på denne seansen òg, så var det ikke en sur mine å se. Og jeg var direkte kokfornøyd, selv om jeg gjerne skulle ha plantet ræva ned på benken sammen med Chuck, Stephanie, Jonathan Wilson og resten av karene.

Snakk om å tråkke på folk..
Snakk om å tråkke på folk..

Samtalen med Prophet gjorde at jeg mistet Vidunder, og kun fikk med meg et glimt av Hjortene fra Danmark. Neste på programmet var Refused, og det kom til å bli en kontrast til det meste så langt. Hodet mitt var naturligvis ikke helt på plass etter mitt møte backstage, men svenskene fra Umeå gjorde at jeg lett var på nett. Jeg er såpass rutinert at jeg stilte meg 10-15 meter unna gjerdet, langt nok vekk til å slippe den heftigste bøllingen og øl-sølingen, men langt nok fram til at jeg skulle få med meg det meste. Fra start ble det klart at dette ville bli tungt og heftig. Jeg hadde aldri sett disse hardcore-gutta før, men blitt fortalt at de er ville live.

Vokalist Dennis Lyxzén var propell fra han plantet beina på scena, og herjet som en 20-åring proppet full av alle substanser som gir absurd energi. At det er mulig for en 43-åring å herje så mye er over min fatteevne. Han var høyt og lavt, han gikk på publikum, stagedivet, kastet mikrofoner og stativ overalt, klatret på trommesett, hoppet tre-fire meter i et «jafs» som ei livredd antilope, alt mens han vrælte, growlet og sang. At det finnes pust nok i et sett lunger til det han styrte med er sjukt. Blodfansen var nesten like ivrige, der de hoppet og spratt foran scena, raden foran meg. Ungdommen tok av, og etterhvert fulgte halvgamlingene på. Lykkelige og svette kunne de konstatere at det hadde vært et livlig og solid sett av de svenske legendene. Jeg fikk mitt da jeg fra tørrfiskområdet hørte at de kjørte i gang med «New Noise». Jeg skulle bort å sikre meg en god plass til konserten med The Devil and the Almighty Blues, men måtte stoppe, trampe litt takt, og servere et og annet semi-hyl. Det svingte som fanden!

Så var Torgeir Waldemar klar for kveldens andre sett, nå som gitarist i TD&tAB, dette superbandet satt sammen av karer fra The Goo Men, The Dogs, The Indikation og The Good The Bad & The Zugly. Seig og hard rock’n’roll, melodiøst som fy, og ute med ei skive som er omtalt her hos oss i Dust of Daylight tidligere. Jeg visste at det ville bli bra, og var egentlig bare spent på hvor bra det ville bli. Og det ble feiende flott, og tøft som toget. Waldemar serverte soloer fra himmer’n, kompkompisene var i storform (bassist Kim herjet heftig!), og det ble sunget akkurat så bra som jeg forventet av Arnt Andersen. Den mannen er skapt for å synge rock. Ferdig snakka.

«Distance» var blytung og seigere enn oljen på Volvoen min (som skulle ha vært skiftet for 5000 km siden), og de dro ut riffet herlig lenge. Men høydepunktene var nok «The Ghost of Charlie Barracuda» og «Storm Coming Down». Dæven døtte som de dro på. De dro såpass på at jeg utmattet måtte leite etter damene i vårt følge, i og med at ryktet gikk om at de hadde lagt et pledd utover en plen, og satt der og nippet til vin. Det hørtes med en gang fryktelig behagelig og riktig ut, så da sistelåten ble kjørt igang la jeg i vei.

Norsk superband
Norsk superband

Det var usaklig godt å plante ræva ned, ta det jeg visste ville bli kveldens siste halvliter (det går sikkert 10-15 halvlitere x 3 i løpet av ei festivalhelg, og det er jeg ikke skapt for – tror jeg skal starte en forening som jobber for whiskeybarer på alle festivaler), og prøve ut The Wombats. Litt skeptisk må jeg innrømme at jeg var, i og med at jeg liker debuten godt, men synes det har gått i nedoverbakke siden. Årets album er definitivt ikke noe for meg, men det var tydelig at det er noe for mange av de andre som var i Bukta denne lørdagskvelden. Det ble danset og sunget, mens jeg begynte å lure på hvilken bil den kommende spesialpedagogen ville stille med i kveld. Kona mi ville vente til vi fikk høre «Let’s Dance to Joy Division», en trivelig poplåt fra debuten, men hun var enig med meg i at den nok ble spart til slutt. Det ble den òg, men da var vi plassert i teltet i Hamna.

DAG #4

Søndagen er til for oppsummering av festivalen. Vi er alltid fornøyd med mat og drikke, vi vet at vi har flirt mer denne helga enn resten av året til sammen, så det lille momentet av usikkerhet er den musikalske delen.

Vi blir fort enig om at torsdagen var solid, med Danko Jones som alltid leverer, Brutus som fikk fart i taktfoten, og The Graveltones som den store, store positive overraskelsen. Fredagen ble vel mye preget av at Temples avlyste, men bortsett fra det så var Daniel Norgren trivelig, Wedge ok, Growlers flinke, og Fru Pedersen artige. Årets definitive festdag musikalsk sett var lørdagen. Jonathan Wilson leverte utmerket uten oss til stede store deler av settet, mens Torgeir Waldemar var herlig. Den store konserten for min del var definitivt Chuck Prophet & The Mission Express, som går inn som en av tidenes fineste opplevelser i festivalens historie. Innertier. Så var Refused så tøffe som forventet, og The Devil & The Almighty Blues leverte et steintøft sett.

Vi avsluttet som vanlig med en middag i byen sammen med vertskapet, og konkluderte med at vi gleder oss til neste år. Da ønsker jeg meg en type som Neil Young på hovedscenen, eventuelt Bob Dylan. Hvis de ikke blir altfor dyre. Og så hadde det vært en førsteklasses booking å få Reigning Sound til Tromsø. Et siste ønske er en mer utprega countryartist enn det vi har sett så langt, og det er vel mulig siden sjangeren er i ferd med å bli hip igjen? Sturgill Simpson og Sam Outlaw står da høyt på lista. (Og hvorfor ikke bare klinke til med en tidlig avtale med Drive-By Truckers. Det hadde vært noe!)

Vi gleder oss allerede til neste år.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here