For sånn ca. en evighet siden, nærmere bestemt den 18. November 1991, gikk jeg til det drastiske skrittet å selge hele min vinylsamling. Jeg hadde dårlig råd, dårlig plass og planer om å reise kapital for å komme meg ut av Norge noen måneder, ettersom jeg hadde gitt opp andre året på lærerhøyskolen. Jeg var desillusjonert og handlet vel også litt i panikk. Solgte hele samlingen til en person til en pris jeg har prøvd å fortrenge siden den gang.
Husker jeg satt på et torg i Manchester, og så en fyr på min egen alder som bar to svære poser med vinyl ut av en platesjappe med et lykkelig flir om munnen. Da stakk det langt inn i hjerterota. Hva har jeg gjort? Men så kom kompisen min med en kald pils, og jeg tenkte at nå kan jeg jo bare starte på nytt igjen. Det kommer til å bli et eldorado å handle på bruktsjappene fremover. Jeg hadde da glemt at jeg sammen med platesamlingen også solgte begge mine Technics platespillere. Det var nok flaks at jeg ikke husket det den ettermiddagen.
Jeg kjøpte ikke noen ny platespiller når jeg kom hjem fra Europa-turnéen. Hadde jo ikke råd til det. Og så var det jo denne CD-plata som alle egentlig ville ha. Og etter noen måneder hadde jeg min egen CD-spiller og minst ti Cd’er. Det var sommer, året var 1992, og resten av 90-tallet tenkte jeg knapt på LP-platene jeg hadde solgt. CD’ene ble billigere, jeg fikk bedre råd og flyttet til Oslo hvor de beste tilbudene alltid var bare et steinkast unna.
Ikke tenkte jeg på LP-platene de første ti årene av 2000-tallet heller. Herregud, jeg var jo blitt mitt eget plateselskap. Handlet 100 CD’er på Clas Olesson og brant over en lav lest. Det var Napster, Bearshare, MP-3 spillere og etter hvert Pirate Bay. Hadde ikke fnugg av samvittighet for jeg handlet tross alt fortsatt minst 150 original-CD’er i året ironisk nok på en sjappe som kalte seg Platekompaniet. Det fantes ikke spor etter vinyl der. I 2009 hadde jeg sikkert nærmere 3 TB med musikk, og hadde akkurat begynt å abonnere på Spotify. En kveld kom en gammel kompis på besøk. Han bar på to poser med noe flatt, og hadde samme gliset som Manchester-dude’n nesten tjue år tidligere. – Se her da, sa han entusiastisk og dro ut fire-fem LP’er med Doors, Bowie, XTC og The Clash. – Fy faen, jeg fant dem på brukten. Helt strøkne, betalte bare en hundre-lapp for alt sammen. – Men har du platespiller da? Jeg syntes det var et betimelig spørsmål. – Nei, men det er vel på tide å skaffe seg en igjen. Kan ikke la disse skivene ligge uspilt.
Nå skulle jeg ønsket at jeg kunne la denne historien slutte med at jeg også så lyset akkurat da, skaffet meg på nytt en real LP-samling og kjøpte inn en fet platespiller med dyr stift. Men jeg gjorde ikke det, ikke i 2009. Jeg tenkte derimot at min venn var blitt sentimental og viste dårlig dømmekraft. LP-plater? Kom igjen, de opptar vanvittig mye plass, det blir riper og hakk, peiskos og knitring, og du må styre voldsomt bare for å skifte låt. Nei, takke meg til Spotify og min HD med 3 TB av all verdens plater. Jeg hadde til og med begynt å lagre en del skiver i Flac, såkalt ingen som helst komprimering av lyd, så lyd-entusiastene kunne bare holde kjeften på seg.
Jeg trodde en liten stund min kompis var ganske alene om sin begeistring for vinylen, men det viste seg ganske kjapt at det var i ferd med å vokse frem en motkultur til alt det digitale. Unge folk som ikke en gang var født når CD-plata tok over, kjøpte platespiller og gikk på jakt på loppemarked og bruktsjapper, og bar med seg mengder av plateskatter hjem, gjerne samlet sammen i en gammel treningsbag fra 70-tallet. Og i musikkblader kunne man lese om entusiaster som hardnakket påstod at LP-plata var den som lød best. Mye varmere lyd, stort cover, alt analogt, ikke noe dilldall, ekte vare. Jeg satt på gjerdet, eller egentlig stod jeg på andre siden og lo av disse nissene som ville ha plater i istedenfor filer og CD’er. Men mine besøk hos kompisen med en stadig økende platesamling gjorde meg etter hvert forvirret. Det var ikke til å unngå at jeg var veldig spent hver gang han dro frem noe nytt han hadde kommet over. Og en kveld, ironisk nok den 18. november 2011, nøyaktig 20 år etter at jeg sa farvell til min vinylsamling, dro min venn frem Bloody Tourists med 10CC.
Ikke den beste skiva fra den gjengen, på ingen måte, men den plata var et mye større ungdomsminne enn jeg var klar over. Jeg satt med coveret på fanget, brettet det ut, leste tekstene mens skiva spilte opp den ene kjente låta etter den andre. – Ingen bryr seg om 10CC etter at Godley og Creme sa takk for seg, sa min kompis. Jeg fikk den for en tier. Da skjedde det noe med meg. Jeg forstod at jeg de siste tjue årene hadde rotet meg helt vekk. Jeg ville tilbake til den tiden da vi dro i platesjappa og leita etter skatter, kanskje noe som var satt på salg ved et uhell fordi de som drev sjappa ikke hadde peiling. Men vanlige platesjapper i 2011 fantes ikke lenger, så jeg ble isteden med min venn på et par bruktsjapper, stakk innom Råkk & Råll, loppemarkeder og ble fullstendig frelst lenge før julaften det året. Og julegaven til meg selv ble en Argon TT-1 platespiller med rød ortofonstift. Jeg var igjen tilbake på platekjøret.
Og der har jeg vært siden. Nå skriver vi 2015. På Platekompaniet er det nå nesten bedre utvalg i LP’er enn CD’er, platesjapper har dukket opp både her og der, med Big Dipper som den store favoritten, og jeg bestiller vinyl på nettet rett fra artistene selv. Nesten alle artistene jeg hører på, norske eller utenlandske gir ut de nye utgivelsene på vinyl, og selv om prisene er skrudd opp, også på bruktsjappene, har jeg klart å skaffe meg en relativt fin samling med plater igjen. Nå fyller jeg straks 50 år, og kommer neppe til å selge samlingen på ny for å dra ut i Europa. I våre dager kan man fly tur/retur England for under tusenlappen. Eller ca. 4 LP’er om man omregner tusen kroner i vinylpenger. Og jeg liker peiskosen, hater fortsatt hakk og ber alltid om innercover på Platekompaniet for å plage den stakkars fyren bak disken som ikke aner hva innercover er.
Og ja da, det lyder best på plate. Det gjør det, ikke nødvendigvis fordi lyden i seg selv er så fantastisk, men fordi jeg igjen kan sitte å studere den voksende platesamlingen, dra på skattejakt, sitte med et stort cover og lese alt som står med små bokstaver (må nå bruke briller til sånt) og ikke minst snu plata når side 1 er ferdigspilt. Dæven, så fint akkurat det er. Jeg hadde nøyaktig tjue år i utlendighet. Jeg har ingen planer om å begi meg ut i den ørkenen igjen. Lenge leve vinylen, ja må den leve, ja må den leve, ja må den leve minst i 100 år!
