For en del år tilbake hørte jeg mye på en skive med Yonder Mountain String Band. «Old Hands» het skiva, kom ut i 2003 og var så vidt jeg husker deres tredje studioutgivelse. En vakker skive preget av tradisjonell amerikansk folkemusikk, litt americana og mye country, som jeg fant takket være en strålende anmeldelse i No Depression (den gang de fortsatt var et magasin). Men selv om jeg spilte plata relativt ofte i noen måneder, ble bandet et av mange som igjen forsvant fra min bevissthet. Her forleden fikk jeg tilsendt et album med Jeff Austin. Jeg hadde aldri hørt navnet før, men så sjekket jeg ut hans bakgrunn og der dukket altså Yonder Mountain String Band opp igjen.
Jeff Austin var med i bandet fra starten i 1998, var bandets mandolinist (heter det det?), låtskriver og vokalist. I fjor etter 16 år i bandet ble det slutt på samarbeidet. Austin ønsket seg litt nye veier musikalsk, noe som ikke passet så bra med de andre gutta i Yonder Mountain String Band, og nå er altså soloplata ute, for øvrig hans andre. Han gjorde også et forsøk i 2004 med et album jeg dessverre ikke har hørt.
Det er ikke vanskelig å forstå at bandet og Austin gikk skilte veier i fjor, iallefall når jeg hører åpningslåta. Det er ikke mye folk og country å spore her. «What the night brings» er rendyrka pop, umiddelbart, fengende og milevis fra Yonder Mountain String Band (puh… fra nå av YMSB). Men han spiller mandolin også her, selv om det ikke er mest fremtredende i lydbilde. Jeg bestemmer meg egentlig for å legge vekk denne plata etter første låta. Ikke fordi det er dårlig, men jeg ser ikke helt at denne plata passer inn i Dust of Daylights musikkprofil. Men heldigvis lar jeg skiva stå på, og neste spor «The Simple Truth» er han definitivt i et musikalsk landskap som passer utmerket til hva vi ofte skriver om i DOD. Her er det banjoen som er soloinstrument, det er en ekte stomper av en låt, med små drypp av blåsere og Austin i storform. Jaggu, tenker jeg, denne skiva må jeg nok la gå en stund til.
«Scrapbook Pages» er en vakker og rolig sak som også viser at Jeff Austin har koll på lyrikken. Minner meg i stil og lydbilde om de klassiske singer/songwriters på 70-tallet, og spesielt mye om en av mine gamle favoritter, Dan Fogelberg. Tilbakelent og mykt, men ikke søtsuppe. Fin balanse han viser her. Så er det nesten som å høre YSMB igjen. Folketoner, med fele, mandolin og banjo. Og sangen heter da tross alt «Fiddling Around». Det som kunne høres ut som et fullstendig stilbrudd med Austins røtter i åpningen viser her en artist som definitivt har røttene i behold.
«15 Steps» er slett ikke ulik tittelsporet. En ganske rocka, litt bluesaktig melodi som allikevel ikke makter helt å holde på min interesse. Det lyder rett og slett litt for likt alt annet. «Over and Over» tar meg inn i melankolien igjen, og det er her jeg synes Jeff Austin virkelig får det til. Han har en sympatisk, om kanskje litt anonym stemme, men i de rolige låtene kommer det frem noe som gjør at jeg virkelig tror på det han synger. Tilstedeværelsen og en utviklet sans for fine melodilinjer redder denne låta fra å bli vel yndig.
Jeff Austin skifter hele tiden mellom mykt og tøft, og «Gatling Gun» er et nytt lite lokomotiv som tøffer avgårde. Den avløses direkte av «Run Down» hvor Austin viser sine skills på mandolinen. Jeg får litt gammel Sunde-feeling her, og det er absolutt et kompliment i min bok.
«Shake me Up» er nesten litt soul. Igjen er Jeff Austin et stykke fra den musikken han har drevet med i sitt gamle orkester, og minner meg igjen på hvorfor han nå er soloartist. Litt sørstats-soul ikke langt fra sumpene i Louisiana. Men den er bare akkurat litt for glatt i produksjonen. Denne låta hadde blitt veldig tøff med et litt mer skittent lydbilde.
Så er det allerede nesten over, og jeg får ta det som et godt tegn at jeg synes dette har gått rimelig fort. «Falling Stars» er en rolig avsluttning som igjen lyder godt i ørene, men som ikke helt klarer å engasjere meg.
Alt i alt har Jeff Austin levert en skive det er verdt å låne øret til. Noen av sangene vokser etter noen runder, og spesielt tittelsporet, «Scrapbook Pages» og den kjappe «Run Down» tåler mange spillinger. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor han velger å åpne med en så utypisk låt i forhold til resten av albumets stil. Men når jeg først finner beaten på denne plata, er det et fint sted å være en drøy halvtime.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=pXZbEING5ew[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=yHTna2dq4T8[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=uxMdcT3Nfvk[/youtube]