John John, gitaren og livet

“Gitaren har vært min faste følgesvenn. Og jeg har spilt på tusenvis av vorspill og nachspill, jeg har spilt på de vakreste strender, og for indianere i Andesfjellene, og Masaikrigere i Narook, for uteliggere og ministere, for Jack og Pacino, og for apekatter og løver, og jeg har spilt sammen med de mest utrolig flotte musikere og mennesker. Jeg laget fantasisanger på èn streng når jeg var 3, og nå seksti år senere så lager jeg fortsatt sanger på den samme strengen – men nå også på de 5 andre innimellom”

Fredag slipper John John Bruseth platen Kommer hjem no. En plate som ble til mens Bruseth kjempet for livet på sykehus, etter at en snegle krøp inn i øret hans på Zanzibar, og fant veien til hjertet. Helt utrolig, tenker du – men dette er bare en fotnote i Bruseths lange og innholdsrike liv. Vi har tatt en prat med John John om den kommende platen.

En samtale med John John Bruseth kan bare beskrives som en “ut-av-kroppen” opplevelse. For når historiene begynner å rulle, så tar de aldri slutt. Og den ene overgår den andre, og den neste. Og til slutt sitter du der og tenker “Sammenlighet med denne fyren, så tror jeg til og med Indiana Jones kjedet seg”. For med det lille jeg har fått høre fra kilden selv, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har hørt eller lest maken.

En dokumentarfilm, nei – en spillefilm, nei – en SERIE, eller en serie spillefilmer – kunne blitt noe av det mest fascinerende vi har hørt og sett her hjemme. Og der ute.

Gjennom våre epostutvekslinger og samtaler på nett så blir det tydelig at John John Bruseth har stått bak en rekke prosjekter jeg har kjent til, uten at initiativtaker Bruseth har stått i front – men vært skyggen i bakgrunnen.

Det er kanskje på sin plass å starte på begynnelsen, for å gi litt bakgrunn før vi går til intervjuet. Så heng med for å få vite en liten brøkdel av John John Bruseths utrolige liv.

John John forteller om en barndom som var fylt av amerikansk musikk, særlig gospel og soul. Faren hadde amerikanske biler, der John John elsket å sitte å lytte til farens musikkvalg. Ray Coniff, Aretha Franklin, The Temptations, bluesmusikk, countrymusikk…

Da han var to år gammel fikk han sin første lekegitar av Tante Leifen. Siden den dagen har han alltid hatt en gitar i nærheten.

Som også blir et viktig poeng når vi kommer til bakgrunnen for den kommende platen.

Han forteller at han har hatt med eller spilt gitar på de mest varierte steder. For indianere i Andesfjellene, for Masaikrigere i Narook, utallige nachspiel og vorspiel, for Jack Nicholson og Al Pacino, for aper og løver, til og med brukt gitaren som padleåre for å unnslippe en farlig situasjon. Det har alltid vært gitaren, siden den første lekegitaren. Et par år senere arvet han en gitar, og det sammenfalt med at han hørte “A Hard Days Night” for første gang.

Og han oppdaget Beatles, David Bowie og Steve Harley. Gjennom barndommen vokste han opp med sin far, som var en velykket forretningsmann med både biler og fly som en del av personlige fremkomstmidler. Alenefaren “fell on hard times” som engelskmenn sier, og mistet alt i en konkurs da Bruseth var 12 år gammel.

Rundt seg hadde han sin mors 6 søstre og sin bestemors 5 søstre, som alle sørget for en oppvekst full av omtanke og kjærlighet. 13 år gammel (!) forlot han alt dette, og dro helt alene til Paris. Der spilte han sine egne sanger på gaten.

Bruseth vokste opp med en forretningsmann som far, og da alt gikk galt for faren – tok han selv tak ved å jobbe på fiskebil, selger av svartebørsartikler i Polen, eier av egen fiskebil og krabbeutsalg og etterhvert salgsdirektør i USA og London for et stort selskap som produserte bæreposer med reklametrykk. Og en rekke andre små og store prosjekter.

Hjemme i Ålesund kjøpte han krabber på kaia, kokte, la alt på is og pakket i krabbebilen – og solgte krabbene på dørene til folk i Oslo dagen etter. Dette finansierte innspillingen av singlene “Sunn møring” og “På tur i Apeland” som ble lokale og nasjonale suksesser – og avstedkom i tilbud fra fem plateselskap.

Bruseth bestemte seg for å finansiere og gi ut debutalbumet på egen label og gikk i studio sammen med Nils Petter Molvær, Paolo Vinaccia, Bjørn Jensen, Ivar Vereide, Jens Wendelboe og Yngve Moe. Og Hege Schøyen, Per Øystein Sørensen og enda fler. Med Nissa Nyberge som produsent.

“Hvorfor har jeg ikke hørt om dette?” sier du nå. Vel… fordi Bruseth ikke følte seg helt klar til å utgi den ferdig innspilte platen, tok med seg resten av pengene etter singlesuksessene og dro ut for å bli beach bum på Hawaii og oppleve verden.

Som han sier selv:

” Som tenkt så gjort – albumet ble lagt til side, og så jeg dro jeg avgårde med enveisbillett og 50$ i lommen – og hadde det helt fantastisk. Bodde i en busk, og bommet rundt og levde herrens glade dager.

Var litt gatesanger, litt windsurfingsinstruktør og alt annet man kan gjøre når man er et slikt fantastisk sted. En dag var det å stjele pizzarester fra søppelbøttene, og neste dag kunne det være hummer og champagne i toppsuiten. Ung, fri og vill!”

Tilfeldigheter gjorde at han havnet i LA og Hollywood som fotomodell, og festet med fiffen. Deretter var han uteligger og taktekker i San Fransisco, før han plutselig var salgsdirektør for et selskapet som var tidlig ute med å trykke reklame på plastposer (USA hadde stort sett bare papirposer i butikkene på den tiden, og var et stort marked).

En periode som hundepasser i New York var også en del av prosessen før han havnet i London. Der møtte han en gjeng studenter fra en filmskole, og fikk ideen om å lage barne-tv. Turen gikk hjem til Norge, og til Bergen. Der laget han tv for TV Bergen, jobbet i Radio Puddefjord og etterløperen P3 Radio (før NRK tok P3-navnet).

Etterhvert måtte han ut i verden igjen, og var innom over 50 land. I Andesfjellene fikk han tyfus, i Mongolia havnet han i trøbbel, i Shanghai havnet han i fengesel, og det samme i Afrika. På Seyschellene fant han ut at han skulle bo på en øde strand for seg selv, der han ble stukket av en skorpion og nok en gang holdt på å stryke med.

Etterhvert begynte han å skrive filmmanus, og ramlet ved en tilfeldighet inn i produksjonen av Heftig og Begeistret-filmene med Berlevåg Mannskor.

Et opptak i en Gospelkirke i Harlem ga ham ideen til dokumentarserien “Women Care” som gikk på TV2 i 2002. Møtet med koret i kirken, musikken og menneskene som med sin afrikanske bakgrunn hadde en helt annen følelse og vei inn i musikken enn vi fra det kalde nord – ga Bruseth en ny idé.

Dette overveldende møtet avstedkom i en plate der han matchet norske kvinnelige vokalister med afrikanske kvinnelige vokalister. De reiste rundt til 11 land og undersøkte kvinners hverdag. Og ett av stedene de besøkte var Zanzibar. Og her begynner vi å nærme oss utgangspunktet for denne artikkelen.

Serien ble altså til en plate, Woman Care som kom ut i 2005. Deretter laget han kinodokumentaren “Fast Car” med blant andre Unni Wilhelmsen, som tok utgangspunkt i tv-serien. En norsk serie om 12 kvinner i bygd og by var neste prosjekt – der var både Anders Wyller, Karen Jo Fields og Gil Edwards involvert på den musikalske siden.

Men dette bringer oss nå tilbake til Zanzibar. Der nede oppdaget han at det fantes en utrydningstruet aperase som heter Red Colombum. Det fantes på det tidspunktet bare noen hundre individer. Vel hjemme fikk Bruseth kone og barn med på planen om å redde disse apene. De samlet inn penger i et år, og flyttet deretter ned for å redde aper. Et vellykket prosjekt, som bare er nok en utrolig historie fra Bruseths bakgrunn. En egen dokumentarserie om prosjektet finnes også på Sunnmøre Live.

Mens de var der nede, så fikk de oppleve hvor undertrykt kvinner var – og Bruseth satte i gang flere prosjekter, blant annet et brystkreftprosjekt og prosjekter for ungdomsskolejenter. Og det beryktede hønseprosjektet. For på Zanzibar verper hønsene egg med hvit plomme. Dette er så uappetitlig for turistene, at de ikke ønsker å spise egg. Derfor har Bruseth startet prosjekt, sammen med blant annet NTNU, der eggene skal få gul plomme. Og nå har de fått på plass en hønsegård med over 12000 høns, som verper gule plommer.

Og nå er vi ved sakens kjerne. For mens Bruseth oppholdt seg på Zanzibar så la han seg på en øde strand for å meditere.

Og John John, hva skjedde denne dagen på Zanzibar?

En herlig dag lå jeg i sanden på Zanzibar og mediterte, da en snegle krøp inn i øret mitt, og fortsatte sin livlige ferd gjennom kroppen og la seg tilslutt godt tilrette i hjertet – – jeg ble dødssyk, og havnet i isolat på sykehus her hjemme – og der gikk jeg inn i siste sving.

Og på sykehuset fikk du plutselig inspirasjonen til disse tekstene?

I en feberdrøm kom deler av en sang til meg, som har fått tittelen “På stasjonen”. Så jeg ba min kone komme med en gitar (en barnegitar – da en vanlig gitar ble for tung å holde) – og så skrev jeg den og spilte inn en røff demo på telefonen – – så kom “I rett foran ho der oppe”, (som på albumet endte opp med å hete “På teppet”) og så gikk det unna i et veldig raptus – sangene rant ut – sanger om livet, døden, kjærligheten og havet, ønsket om å sveve, om det å aldri få det til, mislykkethet i livet, savn, om å bli sett, lengselen og ilden, natten og stjernene og undringen over hvor vi havner tilslutt,, og ikke minst er det å ikke stå der det smeller.

Det å komme hjem er temaer som går igjen ser jeg nå – som i tittellåta “Kommer hjem no”, som vel er en slags oppsummering av et liv der du som 14 åring drømmer om det store mektige kysset, og mange år senere i godt over voksen alder står der og tenker på at du kanskje aldri fikk det. At livet forsvant et sted på veien og kysset ble vekk. Jeg hadde med andre ord mye på `snegle´hjertet som ville ut der jeg lå på det siste — og i løpet av kort tid hadde jeg skrevet oppimot 30 sanger.

Etterhvert fant de ut av snegleproblemet, og du følte at dette var sanger du måtte få spilt inn?

Men jeg overlevde jo denne gangen også – heldigvis – og slapp ut – og gikk da med sangene til Rune Berg, som oppdaget gull i de – og oppdaget meg i de – og mitt utrykk – – så vi begynte på den første, og så fortsatte vi til vi hadde 10 låter klar. Sporet “Kongen i rommet” er egentlig jammen som skulle være faden på “Kongen av ingenting” – men som jeg syntes ble så sterk at den representerer det som foregår etter takeoffen i sangen, når han er der ute i ingenting – så den ble lagt til som et eget spor. Så det ble 11. Og så var albumet ferdig.

Du sier låtene bare rant ut av deg, hvordan var egentlig selve skriveprosessen?

Når du går så dypt i deg selv, som når du ligger slik og raller, og reflekterer over livet og all den mening det visstnok skal ha, så kommer det ting ut som du aldri ville tenkt på om ikke situasjonen var som den var – så det å få tilgang til denne indre kilden på denne måten, som jo forsåvidt er en unik gave, gjorde at det nærmest gikk av seg selv.

Pling; et ord, to ord, og så er bare teksten der – mange av sangene skrev jeg om ikke på få minutter, så iallfall nesten så raskt det er mulig å sjonglere mellom gitaren og pennen – jeg har alltid hatt lett for å skrive sanger og har alltid gjort det raskt – men dette var noe helt annet – det rant ut i strie strømmer.

Men så har jeg lyst å legge til, at de er nok ikke bare et resultat av de ekstreme omstendighetene. Jeg har alltid tuslet med slike tanker som kommer til utrykk i disse sangene – og det har kommet til utrykk i veldig mange sanger oppigjennom årene – jeg har demoer fra 10 – 20 år tilbake som også tumler med slike tanker som jeg nå er inne på – eksistensielle spørsmål, og funderinger – forskjellen nå med disse sangene er vel at jeg turde å ta det lenger – hadde ingenting å tape, og dermed turde å blottstille meg mer, være naken og gå helt dypt og personlig. Og når jeg først hadde gjort det en gang så var det mye lettere å gjøre det igjen – så i sangene jeg skriver nå om dagen så klarer jeg å ligge like dypt og ærlig som da, innbiller jeg meg iallfall – så proppen er ute for å si det slik – jeg hadde passert et hinder.

Du valgte altså Rune Berg som produsent for denne platen? Hvorfor Rune og Lydbroderiet, og hvordan har det påvirket sluttresultatet?

Rune Berg var førstevalget – jeg hadde jobbet med ham tidligere ved noen tilfeller, og kjente til han også fra Margarets-tiden – hørte demoene deres til førsteplata 10 år før den kom ut – og oppdaget jo da fort at den mannen hadde noe helt spesielt i seg – så når jeg slapp ut av isolatet gikk jeg sporenstreks til ham og presenterte sangene – og han tok poenget med en gang. Han hørte det som lå i dem. Sa at dette er noe han absolutt ville jobbe med – at dette er rart og annerledes og at det er akkurat slikt han ønsker å dykke ned i. Og så var vi gang.

Det er helt klart at det at han SÅ og HØRTE, og skjønte hva jeg ville si var helt avgjørende for at resultatet er blitt så fint som det har blitt. Og han fikk meg til å utrykke tekstene i vokalen slik jeg hadde skrevet de. Og så er jo mannen en mulitiinsturmentalist – så han satte seg ned å spilte alt sjøl. Vi ville gjøre det enkelt og rent og nært. Den første som ble spilt inn var På Stasjonen. Og så fikk han inn Åge Reite til å gjøre noe piano, og det ble så bra at han gjorde enda mer, og så kom Johnny Palmar Hide med og gjorde noen gitarer – og så Rudi Myntevik – og Johnny og han koret – og alt falt bare på plass på den måten det var tenkt.

Det er ikke hver dag at norske tekstforfattere tør å slippe sitt publikum så tett inn på seg som det du gjør på denne platen. Og platen har – naturlig nok – en rød tråd som tar utgangspunkt i noe så personlig og intimt som å sveve mellom liv og død. Kan du si litt om tekstene som dukket opp der på sykehuset?

Jeg bestemte meg for når jeg lå der å fløt i ingenmannsland, at nå skulle jeg skrive den platen jeg alltid hadde drømt om å skrive – nå skulle jeg skrive meg – og livet mitt. Jeg hadde livserfaring, alle eventyrene, jeg hadde et levd liv bak meg. Så der i limbo i sykesengen så klarte jeg å få det ut. Jeg ønsket å blottstille meg og være så ærlig og personlig som mulig.

I oppkjøringen til plateslippet har det blitt litt konsertvirksomhet, hvordan blir låtene tatt imot der ute?

De har blitt fantastisk godt mottatt – de treffer noe i folk, og berører sterkt – og jeg forteller morsomme og utrolige historier mellom sangene fra mine år som eventyrer og spenningssøker – og når disse ville historiene blir fortalt med humor og selvironi, så avstedkommer det høylydt latter – og når det blir satt opp mot disse, kan vel kalle det alvorlige sangene, så setter dette gang en prosess som gjør at konserten blir fantastiske opplevelser både for publikum og meg, med tårer og latter og undring om en annen. Tilbakemeldingene som strømmer inn er bare utrolig flotte.

Du har jo enormt mange jern i ilden, ikke bare musikken… hva er planene til John John Bruseth fremover?

Jeg har jo også begynt som skuespiller på mine eldre dager, og gjør alle slags roller, de neste ukene skal jeg spille både uteligger (det har jeg jo trening i fra virkeligheten), og alkoholisert far(noe jeg ikke har trening i) i 2 forskjellige kortfilmer, og har det siste året spilt alt fra lege til lastebilsjåfør og Jesus – og gjort reklamefilmer, og vært med som statist og i småroller i flere spillefilmer.

Så det blir nok mer av det fremover – jeg vil fortsette med arbeidet på Zanzibar – og jeg vil fortsette å male bilder og ha utstillinger – kanskje skrive flere bøker (jeg har gitt ut to oppvekstbøker siden jeg slapp ut fra isolatet; Folk og Fy i Åleby 1 og 2, om min barndom og oppvekst på 60 tallet i sildetiden i Ålesund, som var ganske så spektakulær og morsom for å si det slik. Det skjedde alltid mye godt og gale.

Men musikken og konsertvirksomheten vil være hovedgeskjeften og være det jeg satser mest på i årene som kommer. Jeg skal være en Ferdinand Finne. Jeg har mange flere plater i meg, skriver nye sanger hver dag, og håper å være i gang igjen med ny plate igjen over nyttår. Og så konserter – jeg vil spille for folk over hele landet, og dra de med meg inn i denne reisen og dette merkelige livet som er John John Bruseth. Så musikken skal jeg nå prioritere og holde på med nå til sneglen endelig klarer å ta rotta på meg :-).

Fredag slippes platen “Kommer hjem no”. Og du kan virkelig glede deg. Her er videoen “Kongen av ingenting”, som beskriver noe av det som Bruseth følte på da han lå for døden på sykehuset…