Nå er det ikke slik at alle platene som blir omtalt under spalten «Frem Fra Glemselen» (forferdelig tittel for øvrig) er udødelige klassikere, slike plater som har forandret musikkhistorien. Vel, det kan hende det var det mine ærede redaktører hadde som hensikt når de opprettet denne spalten, men dem om det. Jeg velger i ren trass å kjøre mitt eget løp, og avskriver alle andre enn meg selv for ethvert ansvar når det gjelder følgende artikkel.
I 1976 var jeg 11 år, bodde på Sørlandet, og hadde slengbukser og sprettert. Av og til bunkret vi gutta oss foran en kassettspiller og hørte på Nazareth, Dr. Hook, Slade og Sweet. Det var de STORE banda i min oppvekst. Men når jeg var alene, snek jeg meg til å høre på andre skiver. Jeg hadde ikke særlig mange, men jeg hadde klart å bytte til meg noen fra storebroren til en klassekamerat. Han var med i en plateklubb og hadde slått til på et åpningstilbud han tydeligvis angret på. Og så glemte han jevnlig å avbestille månedens plate som også ofte kom i mitt eie etter hvert. Han var nemlig dypt forelsket i min storesøster og jeg solgte hemmeligstemplet informasjon for en plate eller to. Og på den måte fikk jeg blant annet tak i Queen «Sheer Heart Attack», 10cc «Sheet Music» og Supertramp med «Crisis? What Crisis?». Jeg kunne ha skrevet lenge om alle disse tre platene, men jeg velger dem bort, for denne gang å bruke tid på to brødre fra Florida.
Min plateleverandør, la oss kalle ham Karl Ove bare for å gi ham et navn, fikk endelig napp hos min søster sommeren 1976, og som takk fikk jeg en siste plate. Bellamy Brothers debutalbum. I ettertid har ikke den hatt noen hedersplass i min LP-samling. To år etter byttet jeg den faktisk bort til den tregeste gutten i klassen, mot fem Bugg og en krone-is med jordbær. Men det bare jeg visste, var at selv om jeg skammet meg når noen dro den frem fra platesamlingen min, var Bellamy Brothers en av de platene jeg spilte oftest i de to åra jeg hadde den. Som dere forstår, var det en nødvendighet og til slutt få byttet den ut mot godteri. Jeg hadde tross alt et image å ivareta.
Historien om mitt forhold til Bellamy Brothers kunne ha stanset der. Jeg har jo fra tid til annen hørt den store slageren «Let You Love Flow» på diverse tvilsomme radiostasjoner, og fortrengt med en gang at jeg egentlig vet veldig godt hvem som synger. Men så, for et par måneder siden, var jeg på en av de mange bruktsjappene i Oslo, skulle se om jeg fant meg noe fint på vinyl. Og jeg fant både Elvis Costello og Warren Zevon. Med et stort smil skulle jeg gå til kassen med disse skattene, da skiva plutselig lyste mot meg i svart/hvitt. Brødrene Bellamy, skiva som jeg en gang elsket i hemmelighet, der smilte de fra coveret og bydde seg frem som to tvilsomme tøser. Jeg grep plata med meg, gikk raskt til kassa før jeg rakk å ombestemme meg, betalte og forsvant fort ut av lokalene. Hjertet dunket da jeg kom hjem og tok frem skivene. Men det var ikke på grunn av Costello eller Zevon. De albumene har jeg tross alt hatt både på CD og filformat i mange år. Nei, det var Bellamy Brothers som fikk hjertepumpa i gang. Jeg hadde ikke hørt plata siden våren 1978. Mange sier at det ofte er lurt å la gode minner forbli akkurat det, så jeg vet jeg tuklet med min egen historie. Men jeg måtte høre på hva det var som fikk meg til å spille denne plata så mange kvelder på 70-tallet.
Stiften treffer rillene, og «Satin Sheets» spiller opp. Jeg merker det dirrer i brystet. Jeg kjenner igjen hver tone, hvert ord. Og jeg kjenner fortsatt skamrødmen. Tenkt om noen så meg nå. Altså, jeg har stort sett lagt vekk jåleriet om å høre på det som musikkpolitiet sier er høyverdig musikk. Men Bellamy Brothers er fortsatt så langt ute, jeg har aldri hørt noen som sier de har disse gutta som favorittartister. De få gangene de blir nevnt, er gjerne sent på natta, på et nachspiel, da en eller annen litt drita fyr skråler «Let Your Love Flow». Og det har heller ikke skjedd særlig ofte (heldigvis). Så jeg hører altså på Bellamy Brothers og merker at jeg skammer meg litt, mens jeg sitter å tramper takten etter «Satin Sheets». For er det en ting jeg husker fra min tid som navnløs fan av disse gutta, så er det at det var lett å få sangene på hjernen. Musikken var farlig fengende. Og åpningssporet «Satin Sheets» er nettopp det. En stødig country-rocker, kanskje mer pop egentlig, men den sitter igjen i hodet.
Jeg hører gjennom hele skiva, med unntak av «Let Your Love Flow». Er fortsatt lei den. Men resten går faktisk til og med på repeat et par ganger, og etter et par kvelder med litt Bellamy Brothers legger jeg også hele skiva over i mp3 for å høre videre på det bærbare musikkutstyret. Det er ikke en fantastisk plate. Det er som jeg antok, relativt lettvekter-pop, men den var min «Guilty Pleasure» allerede i 1977, og det er ikke vanskelig å forstå. Debutskiva til Bellamy Brothers er nemlig veldig behagelig mot øret. Jeg setter skiva pent inn på B i kartoteket, med visshet om at denne gangen får den lov å bli stående. Nå er jeg voksen og har råd til å kjøpe både tyggis og is uten å måtte ofre vinyl.
Hva som skjedde med Bellamy Brothers, spør du kanskje. (eller gjør du egentlig det?) De fant sin nisje, ble enda mer utpreget country-artister på feil side av Nashville, og det lille jeg har hørt av nyere ting er helt og holdent en søtsuppe jeg helst står over. Men debutskiva må jeg nok innse at jeg må forholde meg til. Det bestemte en 11-åring tilbake i 1976, og jeg tror faktisk jeg skal takke ham, for gjenhøret var absolutt mye bedre enn fryktet.
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=vBNYMZJi54c[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=16Vv81pflig[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=AOyZAvmHMyw[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=y1iSMb6dwZA[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=BIcyhxeVsnk[/youtube]