Det er evig sommer, varmt og hett, og jeg er alene i byen. Alle folka har dratt på ferie, alt skjer absolutt alle andre steder enn her, og jeg vandrer ensom gatelangs, mens sommeren bare varer og varer. Denne evige forbannede sommeren, og jeg er borte i ei dame som nå er minst 300 mil unna. Jeg vet ingenting om hun i det hele tatt vil komme tilbake. Tomme rom hvisker navnet hennes, alt dette mens jeg venter på å få tilbake hjertet mitt. Lyse dager, ingenting forandrer seg, alt vedvarer. Du var vakker i september, min belladonna, men det er lenge siden nå. Uten ditt lys ser jeg ingenting selv om natta skinner. Jeg drar ingen steder, blir i lyset som blender meg.
Jeg drømmer om høsten, og om folka som kommer tilbake. Om noen som igjen vil sove ved min side. Men jeg vet ingenting om når det skjer. Jeg har mistet meg selv i en evig sommer.
Så hva er nå dette? Har DOD blitt et kvasi-litterært magasin for hobbymelankolikere med kjærlighetssorg? Nei, eller jo, eller kanskje, men først og fremst er disse ordene over et forsøk på å si noe om musikken på den nye plata til kanadiske Barzin. Han har akkurat gitt ut «To Live Alone In That Long Summer», og er en lett, sorgtung, mørk og lys affære som vekker ett og annet i meg. Noe som river og sliter på en forsiktig måte. Det er lenge siden jeg har hørt et så svevende lydteppe, en så lys melankoli, som allikevel er full av sorg. Lys og varme, mørke og kulde, se, det er jeg i gang igjen.
Første gang jeg hørte denne skiva måtte jeg hente frem «Farväl Falkenberg», den fabelaktige filmen som svenske Jesper Ganslandt fikk sitt gjennombrudd med i 2006. Har du sett den filmen, så har du kanskje en aning om hva jeg forsøker å formidle. Den er også sorgtung i et lyst landskap, og setter et stort spørsmål ved eksistensen. En vakker, vakker film.
Og Barzin har gjort en vakker, vakker plate. Jeg klarer ikke å skille låtene helt fra hverandre. Plata har en helhet, og de enkelte sporene glir inn og ut uten at jeg helt registrerer det. Albumet er litt som en film. Hver låt er utdrag fra samme historien. Og historien? Den handler om en ung mann som vandrer hvileløst rundt i en navnløs by en het sommer som aldri vil slutte.
Han har et svart hjertet som lengter etter lys, men faller hele tiden lengre og lengre ned i mørket, mens sommeren blir lysere og dagene blir varmere. Hver morgen kjenner han på noe som ligner på en lengsel, noe som øker på utover formiddagene. Han hører stemmer gjennom natta. Stemmer som roper og lokker ham, holder ham våken. En kveld, en varm sommerkveld der regnet faller lett, men ikke gir noen form for avkjøling, forstår han at han har mistet retningen. Han er fanget i en evig sommer, der ingen har nøkkelen til å fri ham ut, ikke en gang han selv.
Så hvordan går det til slutt med denne unge, triste mannen. Han setter seg i vinduskarmen, ser på den late sommeren der ute. Ser på alle de vakre jentene som passerer, de som aldri vil bli hans. Han tenker hele tiden på den siste utveien, lengter etter mørke, etter neonlys, etter kulden. Noen roper på ham langt der ute, bruker hans ekte navn, og til slutt pakker han og drar, han trengte ikke noe nøkkel. Og han er til slutt fri.
Leter du etter en plate som er full av energi og livslyst, så er ikke Barzin’s «To Live Alone in That Long Summer» noe for deg. Ønsker du deg derimot et soundtrack for en sommer der du har all mulig tid til å tenke gjennom livet, kjærligheten og det uunngåelige vi alle går i møte, så er denne skiva din beste følgesvenn.
Albumet til Barzin kjøper du her
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=DRYTA0fp03M[/youtube]
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=oGbp4aWk8fE[/youtube]