Patrick Sweany er kanskje et ukjent navn for den gemene hop, men ukjent har alle vært en gang og det er ingen gyldig grunn til å ikke bli kjent med folk. Sweany er dessuten veldig lett å bli kjent med, det er bare å sette på det nye albumet hans, Close To The Floor, skru opp volumet og lene seg tilbake i godstolen og la Sweany selv fortelle deg en historie eller ti.
Sweany har på to av sine tidligere album samarbeidet med Dan Auerbach på produksjonsiden og det har også gitt Sweany muligheten til å utvide sin turne-horisont til å omfatte 49 stater og Storbritannia. Sammen med blant annet The Black Keys, Paul Thorn, The Gourds eller Wayne Hancock, har Sweany vært mulig å få sett live de aller fleste steder fra kyst til kyst i Nord-Amerika de siste årene.
Det hele startet i Kent, Ohio, i slutten av tenårene begynte Sweany å opptre i kaffebarer og vanlige barer. Med sin originale og karakteristiske country-blues gitarstil fikk han fort et rykte i hjemstaten som noe utenom det vanlige. De tidligste utgivelsene hans er da også mye mer akustisk blues enn de tre seneste og jeg har bare hatt anledning til å høre den som er tilgjengelig på Spotify. Men selv om jeg ikke har fått hørt alt Sweany har gitt ut, kan det ikke være tvil om at Close To The Floor må være det ypperste han har gjort. Hans to forrige, Every Dollar Is Gone og That Old Southern Drag (de to med Auerbach), stiller i samme klasse, men treffer ikke så bra, hos meg i hvert fall, som denne. Hans mest kjente låt, pr. i dag, finner vi allikevel på førstnevnte av de to albumene, “Them Shoes” er en ordentlig bluesrocker, med gitarer som freser og hviner og nærmest skriker etter luft. Slike øyeblikk finnes også på Close To The Floor.
Patrick Sweany spiller skitten blues-rock, countrybetinget til tider, swamp- og deltainspirert andre ganger og av og til tar han fram den mest klynkende soulsjela du noensinne har hørt. Av og til hører man Lightning Hopkins og av og til hører man bare Sweanys egen blues. Andre ganger begge deler, slik som i låten “Deep Water”. Doug Sahm og John Fogerty (han minner om han i stemmen ved flere anledninger) har nok vært inspiratorer på rockesiden, bio’en på nettsiden til Sweany nevner Joe Tex og Bobby “Blue” Bland, som hans store påvirkninger fra 50/60-talls R&B-artister. Beskrivelsen av Sweany fra nettmagasinet I Rock Cleveland er ubetalelig:
“Take a good look at Patrick Sweany. Do you think he plays NME hyped new rave? Nope. He’s an honest, hard workin’, roots rockin’ blues man from the rust belt.”
Låtene på Close To The Floor varierer fra de litt nedpå og stemningsfulle låtene som “The Island” og “Slippin” til de mer frigjorte og suggerende “Working For You” og “Every Night Every Day”. Med andresporet, “It’s Spiritual”, er han akkurat så mye “Muscle Shoals” som han trenger for å levere et bidrag til musikken som går Alabama Shakes sine utgivelser en høy gang. Avslutningssporet “Terrible Years” er albumets mest bluesy nummer og avrunder et praktisk talt fullkomment album på gnistrende vis.
Du skylder deg selv å sjekke ut minst en slik plate som dette hvert eneste år. I år er det Close To The Floor. Du kan høre et par sanger i spillerene her på siden og resten av albumet finner du enten på iTunes – Spotify – eller hos Patrick Sweany (Vinyl – CD -Digital). Helt til slutt gjenstår det bare å si – Spill høyt!
Working For You:
[media id=860 width=650 height=20]
Bus Station:
[media id=859 width=650 height=20]