Stephen Simmons er ute med sin sjette plate. Han en singer/songwriter fra den amerikanske varianten av det norske bibelbeltet i tjukkeste Tennessee. På “The Big Show” kombinerer han låter med en tradisjonell trubadursound med låter der han blir backet av fullt band band og små kutt som fungerer som kommentarer fra utroperen i “The Big Show”.
Ved første øyekast kan dette virke som en konseptplate, der låtene og innholdet dreier seg rundt en form for sirkusliv, eller kanskje det som i USA kalles carnies, og det kan jo virke som om serien “Carnivale” har vært en inspirasjonskilde. Men når man dykker litt ned i materien så dreier låtene seg om hans eget liv og observasjoner han har gjort av verden rundt seg – som da viser seg å være det “sirkuset” vi først får inntrykk av. Platen er finansiert av fansen via Kickstarter, noe som blir mer og mer utbredt. Og Simmons delte hele veien demoer med de som var med og finansiere platen, og tok imot innspill slik at folk faktisk kunne protestere hvis det var noe de virkelig ikke likte.
Platen starter så stille og rolig med låten “I’m Late”, der han forteller om låten han egentlig skal spille – men at han er litt seint ute og har glemt munnspillet og… rett og slett ikke kommer igang.
Første gang jeg hørte platen så tenkte jeg allerede der “fint, men dette blir potensielt kjedelig over en hel plate”. Men så viser det seg at Stephen Simmons har tenkt på det samme, og allerede på andre låt så trøkker han til med en glitrende liten sak med fullt band. “Parchorn Falls” er en rolig liten låt der han leverer som den reineste Kevin Welch.
Stemingen fortsetter på neste låt, “Spark”, og her får jeg litt Ryan Adams-feeling av gitarene og stemmen til Simmons, samtidig som han plasserer seg mye nærmere et countryrock-sound enn den godeste Adams. Så tar han platen helt ned igjen, og gir oss “Empty Belly Blues No. 32” med bare stemme og kassegitar, før han er utroper i sirkuset i kuttet “Step Right Up & Place Yor Bets”.
Og dette knippet låter er det første eksempelet på strukturen i platen. Han bryter hele tiden opp lydbildet ved å veksle låtene mellom typiske folkesanger før han trøkker til med fullt band, eller som sagt fungerer som “utroper”, en slags husdikter – eller til tider en slags oppgitt predikant.
Hele veien leverer han sterke, gode tekster og melodier som setter seg fast i hodet ditt og krever å bli hørt igjen. Han har en utrolig behagelig stemme som funker like bra om han har el-gitarer i ryggen eller om han bare backer seg selv med en kassegitar. Kevin Welch-koblingen dukker stadig opp i hodet mitt, og det er slettes ikke en dårlig kobling.
Platen har totalt 20 kutt, så jeg skal ikke ta min vanlige “låt-for-låt” gjennomgang, men jeg vil gjerne trekke frem noen av mine favoritter på resten av platen;
Rockeren “C’mon World” er absolutt en av disse. Steintøff gitar, og en av de sterkeste tekstene på platen. Refleksjonen i speilet er ikke helt det han skulle ønske, og sliten av livet og mislykket kjærlighet så får vi servert denne.
“Trouble be gone and trouble be damned
I’m just down tonight, I ain’t ashamed of my self
I just want a love that’ll last awhile
And enough good times to prove how I felt
Somebody tell me if I’m crazy or not
C’mon world, is this all you got?”
Og når vi først er inne på “is this all you got?”, så er låten etterpå en rolig sak men med alt annet enn et rolig innhold. Jeg kjenner dessverre ikke historien til Simmons godt nok, og finner ikke noe direkte info om det på nett – men han beskriver låten som “self explanatory”, så det virker som han har fått seg en trøkk så det holder. For i Heart Trouble” forteller han om operasjonen hvor han fikk innstallert pacemaker;
“Found I was born with this disease
Seems my heart she didn’t always beat
Now the chunk of metal in my my chest
kicks her into start “
Stephen Simmons er en tenker, og etterhvert som jeg har lyttet meg mer og mer inn på denne platen så fremstår han også som en låtskriver av rang. “I was born with a mind, that will not be quiet” sier han i “Born With A Mind”, og det er ikke vanskelig å underskrive på. Bare hør på en låt som “Hadley’s Bend”, der han lager et tankespinn rundt et nabolag i Nashville hvor han undrer på hvordan det ville vært å vokse opp der. Og som han sier i “Spinner Of Tales”:
“Oh I’m a spinner of tales
And a drinker of wine
A chaser of tales
And a possessor of viceBut I got this guitar
And I got me some wheels
So I’ll say what I think in my heart
And I’ll go where I feel”
Samtidig så skriver han så gode melodier at de nesten overskygger hvor gode tekstene er – da låtene rett og slett blir så fengende at man glemmer å høre etter.
En slik låt er “Just What I Got”, hvor han funderer over livet og hva vi vil få med oss når vi en dag logger ut herfra. Og Simmons virker å ha hatt et par runder med tunge opplevelser…
“I gotta van been across this land
Been all across this country
Gotta girl who rocks my world
But she no longer loves meI get a buzz sometimes just cuz
I drink too much bourbon ‘fore bed
Cause I’m scared a creepy nightmares
Rather be hungover instead “
Shine er også et høydepunkt, og det er rett og slett litt urettferdig å velge ut noen låter som trekkes frem – for en mer variert og samtidig helstøp plate skal man jaggu lete lenge etter i denne sjangeren. Etter en høst med skuffende plater fra gamle helter som Reckless Kelly og The Jayhawks så var det en deilig følelse å først få Ryan Adams “Ashes & Fire” i fanget, for deretter å stupe ned i denne plata her. Jen Gunderman fra Jayhawks spiller forøvrig alt av tangenter på denne platen, og gjør det på aldeles mesterlig vis.
Den nydelige “By My Side” må nevnes, der nydelige Wendy Newcomer leverer en annenstemme som frembringer gåsehud på absolutt beste måte. Hun synger forøvrig harmoni på flere låter, men på denne får vi virkelig høre hvordan rett stemme på rett sted kan heve en låt til uante høyder. Jeg får en litt omvendt Nanci Griffith/John Prine feeling og “Speed Of The Sound Of Lonelieness” fra denne låten…
“Cause there’s too many times
I’ve failed though I’ve tried
And too many nights
Without you by my side
Now I’m still too young
To give up on love so pure
But I’m much too old
To believe that anything is sure”
En låt som fort kan bli en signaturlåt for Simmons er den reneste renselsesprosessen. “Revelations no. 34”. Låten tar et dypdykk i hvordan verden henger sammen, og han trekker inn alt fra innvirkinger fra kosmos til svovelpredikanter i den store sammenhengen.
Nei, for pokker! Jeg finner ikke svake punkter på denne plata! Ikke ETT svakt spor. Ikke en halvgjort tekst. Jeg har falt pladask, og den blir bare bedre og bedre for hver gjennomlytting. Dette er en platen som vil bli stående igjen som en av årets absolutt sterkeste for min del. Og oppdaget jeg selvsagt til min store frustrasjon at jeg som vanlig er litt for seint ute, da Simmons spilte i Norge og i Bergen for bare noen uker siden…
Gjør deg selv en tjeneste, og la Stephen Simmons ta deg med inn i sin verden. Kjøp plata hos Stephen Simmons. Hvor du selvsagt kan streame hele plata fra hans Bandcamp før du kjøper.
