Vår gode venn Stephen Simmons er klar med oppfølgeren til den vidunderlige The Big Show fra 2011. Platen er crowdfunded via Kickstarter, og vi må vel kunne si at bidragsyterne har fått valuta for pengene. Der The Big Show hadde et unikt tema som sin rød tråd, så har han på Hearsay laget en helstøpt plate som har kvalitet og lydbildet som sin røde tråd.
For det er låtskriveren Stephen Simmons som har fått fritt spillerom her, og som virkelig briljerer med sin kunst på de 11 låtene han har gitt oss.
Han har forsøkt å lage en plate som minnet ham om countrymusikken han vokste opp med på 70-tallet, i retning Don Williams og Charlie Rich.
Det er sjelden jeg hører plater som har så gjennomført høy kvalitet på tekstene. Vi som var tilstede på Musikkbloggens huskonsert med Stephen Simmons i september i fjor fikk høre en del av låtene, og han har spilt flere av dem på online-konsertene han har avholdt i vår. Låtene blir naturlig nok mye mer rå og nakne i den tapningen han har presentert dem live – kun med seg selv, kassegitaren og munnspillet. På Hearsay så har han med seg et knippe særdeles velspilte musikere, som gir låtene en helt annen innpakning.
Det hele er innspilt av en vennegjeng som har vært i omgangskretsen til Simmons i en årrekke. Som han sier; “Jeg tok med en flaske whiskey, så satte vi oss ned og hørte på noen plater, før jeg dro frem en låt som ville passet den tidsperioden. Så spilte vi den live to-tre ganger, og det var det”. Prosjektet begynte etterhvert å ta form av en plate, som fikk en pause da han spilte inn og ga ut The Big Show og turnérte USA og Europa i etterkant av dette. Men så snart han var hjemme i Nashville så var det tilbake til whiskeykveldene med vennene som etterhvert lagde Hearsay. Så snart alle var i byen samtidig så var det frem med en flaske og et knippe instrumenter for å fullføre prosjektet.
Eric Fritsch har bidratt på en rekke av Stephen Simmons plater, og er igjen den som har vært tekniker og mikset platen. Han har ellers folk som Willie Nelson, Port Wagoner og Sheryl Crow på skrytelisten – og bidrar dessuten på gitar på hele platen og bass på flere av låtene.
Pedalsteel er et viktig instrument på denne platen – spesielt siden det er 70-talls country som er inspirasjonskilden og målet. Mannen bak den utsøkte pedalsteel lyden er Alex McCollough. Han har mastret platen, noe han også har gjort for alt fra Rod Picott, Todd Snider, Jeffrey Foucault og John Prine til Steve Earle, Jimmy Buffet og Poco.
Jen Gunderman briljerer virkelig på B3 på denne platen, og bidrar i stor grad til lydbildet den har fått. Hun spiller dessuten litt piano og korer på et par låter. Gunderman kjenner vi selvsagt fra hennes år i The Jayhawks.
Dave Coleman spiller gitar, og mannen fra det utsøkte bandet The Coal Men setter virkelig sitt preg på denne platen.
Trommis Martin Lynds er vel mest kjent for tiden i Last Train Home hvor han spilte med blant annet Jen Gunderman, men han har også spilt med folk som Tom Mason og Chuck Mead.
Tim Marks spilte bass på The Big Show, og har også hovedansvare for bassen på denne platen. Han er en velbrukt sessionmusiker i Nashville, og har spilt med omtrent det som kan krype og gå. Blant annet Terri Clark, Taylor Swift, Jewel, Will Hoge, Will Kimbrough, og Delbert McClinton – samt Lionel Richie (!) og Kevin Costner.
Det er med andre ord et veritabelt stjernelag av godmusikere og Nashville-tungvektere han har i ryggen. Og det høres, for dette er helstøpt, både musikalsk og produksjonsmessig.
Og så de tekstene da. Nevnte jeg tekstene? Første gang jeg hørte flere av disse låtene så stod Stephen og sang i kjelleren hvor vi av og til avholder huskonserter. Og med kun akustisk gitar, stemme og munnspill fikk låtene og tekstene alt rom de trengte. Hadde jeg hatt hår igjen på hodet så hadde vi snakket bakoversveis. For Stephen Simmons er en historieforteller, og maler bildene sine i hodet ditt med en krystallklar pensel.
“I’ll Be Your Johnny Cash”, “Boobie Bungalow Gentlemans Club” og “Horsecave, KY” er utmerkede eksempler på historiefortelleren Simmons. Her bygger han karakterer og forteller historier fra et førstepersons perspektiv som gjør at vi føler at vi er en del av fortellingen hans.
“Boobie Bungalow Gentlemans Club” er en herlig historie om en strippeklubb. Plateversjonen er en nedtonet versjon, der Jen Gundermans elpiano er intet mindre enn magisk. Personlig foretrekker jeg nok likevel liveversjonen fra vår huskonsert i fjor, der min gamle venn og bandkompis Jo Inge Hjerkinn (som aldri hadde spilt noen av låtene før) sporty stilte opp på stuntgitar.
Down to the Booble Bungalow Gentelmen’s Club
Where I fell in love
There’s truck stop romancing, exotic couch dancing
While you fill your Semi up
No hometown to judge you
No rejection from lost love
Down at the Boobie Bungalow Club
Her forteller Simmons litt om bakgrunnen for låten:
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=Ei9WiLxET0Y[/youtube]
“Horse Cave, KY” er et annet godt eksempel på historiefortelleren. Der fortellingen om Willie og Betty, som møttes på en sjappe hvor det selges bøker og blader for voksne – og hvordan en lørdag i Kentucky kan virke som et helt liv…
Willie met Betty at the adult bookstore
Just off I-65
And they got themselves an ice-cream cone
At The Dinosaur World that night
Det er naturlig nok plass til noen sanger om kjærlighet, og en av de absolutt fineste i den kategorien er “Stardust”, som utforsker dette mystiske med at jenter absolutt vil være sammen med drittsekker som behandler dem ufortjent dårlig…
Honey I know you wanted me to be a jerk
I know you wanted me to be an ass
Honey I guess I lost my nerve
To be cruel to you was just too much to ask
Og når vi først snakker om fin, så er “Santa Cruz Ridge” virkelig en godbit hvor Simmons virkelig viser styrke som låtskriver. Linjer som “Meet a stranger but you feel like you know her // A glance, a hello, and a touch on the arm //And you’re strapped in on a super rollercoaster” og “But I swear by God you can only try // As hard as the other person will” virkelig beskriver både opp- og nedturer i en forelskelse.
Highway 1 by the coast of the ocean
We drove with the windows down
The radio was broken
And the wind was the only sound
You wanted me to show emotion
To say what I was feeling outloud
But I don’t know where I got the notion
I’d done enough to show you by now
Han fortsetter å utforske kronglete forhold i “Hard It Goes”, hvor linjen “Love comes easy but hard it goes” egentlig sier alt om låten. Jen Gunderman korer helt vidunderlig, pianoet er LITT bestemt og pedalsteelen er aldeles nydelig.
Hearsay inneholder også min favorittavslutning på en plate noen sinne…
So babe I’m at the end of this album
The needles just about to run out
Side One, Side two it’s all through
Have you figured what it was all about?
Hør “Horse Cave, KY”:
[media id=855 width=650 height=20]
Hør “Stardust”:
[media id=857 width=650 height=20]
Platen kjøper du på Stephen Simmons’ Bandcamp eller på iTunes.
