Jeg skulle ønske jeg kunne forstå hva som trigger denne voldsomme lysten. Lysten til å krype inn i lyden er nærmest overveldende. De innbydende stemmene, de overjordiske tonene trekker meg mot kassa med lyd. Men som i en drøm som utsletter seg selv i det bevisstheten våkner, og legger planen øde i det den prøver å forstå, slik forsvinner også tanken på at det er fullstendige logiske i å krype inn i musikken til Belle Starr. Det er morgen, tredje dag.
Da kan jeg altså slå det fra meg. Det er ikke mulig å være i en vanlig sinntilstand og samtidig ønske et fullstendig fysisk forhold til noe så lite håndfast som musikk. Den beste tilstanden, uten juksing, er der et sted mellom drøm og våken tilstand. Og i nattens mulm og mørke har jeg våket og slumret sammen med tre kvinner som alle trakterer fiolin, eller her, mer korrekt, fele. Jeg kjenner kun Miranda Mullholland fra før, gjennom Great Lake Swimmers, og hennes medvirkning er alene årsaken til at jeg har blitt kjent med denne trioen.
Det er faktisk ikke så mye felespilling i forhold til det faktum at alle tre er oppført med instrumentet som førstevalg, men jeg må allikevel på det innstendigste be om at denne plata holdes hemmelig for Rybak. Det er mye annet her også. Fine harmonier, en veldig behagelig stemning, og til og med sanger jeg har hørt mange ganger før. Springsteens «Tougher Than The Rest» var en av mine følgesvenner på 80-tallet, og Belle Starr synger den inn i stua med stil. Så fint at jeg nesten føler for å sippe litt, men bare nesten.
I går natt sovnet jeg midt i «Same Old Scene» og startet den opp igjen i dag morges. Det var som sangen hadde vært der hele natta. Og selv om Roxy Music har laget en av tidenes fineste poplåter, er det Belle Starrs versjon jeg ville valgt. I alle fall nå for tiden. Og her spiller de jammen litt fele også. Og mye mer fele blir det i «Charity Kiss». Denne låta skal jeg definitivt spille når jeg vandrer over issvullene på vei hjem fra jobb i morgen. Da skal jeg gli over isen, like elegant som jeg føler meg nå. Låta er en slags type felesvar på banjo-duellen i den legendariske filmen «Deliverance». Ikke like heftig, men vakrere.
Her har vi tre damer som alle balanserer sine egoer, for de er best i harmonier. «Love is a Rose» er et slikt øyeblikk. Alt er så fint her. Gitaren er ute på gangen, murgangen, og skaper en nesten litt uvirkelig bakteppe. Så, et lite øyeblikk, magisk, drar de vekk alt annet enn bass og trommer, og beholder harmoniene. Jeg vugger i takt, og konstaterer at musikk er sunt for sjelelivet.
Canada er litt av et land. Og en leverandør av noen av de fineste bandene jeg vet om. Denne uka er Belle Starr på denne lista. Og jeg vet at de er der neste uke også. For de har en slik avhengighetseffekt på ørene mine. Når de klimprer forsiktig på gitaren og Kendel Carson synger at hun er en flue på veggen min, synger det med sin fløyesstemme, så forsiktig, men innstendig. «Be a man» ber hun, og jeg er helt klar. Klar for å hogge tømmer, bygge hus og takle at disse kvinnene kommer og går.
En plate tar alltid slutt, og nå har denne sluttet minst ti ganger den siste uka. «Plough the Sea», siste dans før lyset går, er igjen damene uten mikrofoner, med sine favorittinstrumenter mot haken. Sola går ned i horisonten, jeg drømmer igjen om å krype inn i høyttaleren og bli med ut å seile. Belle Starr kommer fra Canada, jeg fra Sandefjord og høyttalerne mine er fra Japan. Jeg tror jammen jeg gir denne skiva trampeklapp og noen fyndige hurrarop. For så glad er jeg i denne skiva, så glad, når skiver som dette finnes der ute. Treffer du på Belle Starr i nærheten av noen høyttalere snart, så er du en av de heldige. Du behøver ikke lete lenge, for musikken deres er nærmere enn du tror.
Hør “Be a Man”:
[media id=830 width=650 height=20]
Hør “Freedom To Stay”:
[media id=831 width=650 height=20]
Hør “Same Old Scene”:
[media id=832 width=650 height=20]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=NGNyj3EvWdY#![/youtube]