“The Mississippi delta, was shining like a national guitar“. En maktdemonstrasjon av de sjeldne traff Bergen denne nydelige torsdagskvelden i juli. Paul Simon tok turen innom Plenen på Bergenhus Festning for å feire 25 års jubileet til verdens beste plate, Graceland.
At bare 6000 mennesker fant turen til Bergenhus er ufattelig, bare dager etter at Bruce Springsteen samlet 44.000 på nesten samme sted. Samtidig var det et lykketreff at konserten solgte såpass tregt at den ble flyttet fra Koengen til Plenen. For i motsetning til Koengen så har Plenen fantastisk lyd, og er et riktig så godt konsertområde.
Denne konserten var for meg en drøm, en oppreisning og en konsert jeg har ventet på i over 20 år. For Paul Simon kom til Oslo i 1991. Som verdens største Paul Simon-fan (på det tidspunktet) så hadde jeg mast og mast og mast på min far om at han måtte bli med meg på konsert. Jeg var under 18, og fikk ikke lov til å dra aleine. Noen uker før konserten så ombestemte han seg av uforståelige grunner, og turen var effektivt avlyst. Og siden da har jeg tenkt på konserten jeg gikk glipp av i 1991. Tilfeldighetene ville at mine foreldre var på besøk i Bergen samme dag som Paul Simon skulle spille. Jeg minnet min far (for ‘nte gang) på det inntrufne. Han brummet. Flekket opp lommeboka, spurte hva billetten kostet, og bladde opp summen + et par hundrelapper som inflasjonserstatning. Og så, 25 år etter Graceland så skulle jeg endelig få oppleve konserten jeg gikk glipp av. KONSERTEN jeg gikk glipp av. Av og til er det akkurat den konserten Bob Walkenhorst synger om i “The One That Got Away”. Så viktig var den på det tidspunktet. Og hver dag siden. Men nå. Endelig.
Nesten presis klokken 20.00 kom den lille mannen fra New Jersey tuslende inn på scenen, noen minutter forsinket på grunn av at et par roadies hang og dinglet i taket for å reparere en lampe som ikke virket. Første låt ut var en av mine personlige favoritter, “Kodachrome”. Lyden hadde ikke helt satt seg, men det bar lovnad om en stor kveld. Og når han fulgte opp med “Gone At Last” og deretter en av de beste låtene fra den nye platen “So Beautiful Or So What” – “Dazzling Blue”. “50 Ways To Leave Your Lover”, “Mother and Child Reunion” og “Me and Julio Down By The Schoolyard” kom som perler på en snor, og innimellom snek han inn Jimmy Cliffs “Vietnam” og “That Was Your Mother” fra Gracelandplaten. Det hele bygger helt tydelig opp mot noe, for lydbildet nærmer seg stadig lyden fra Graceland.
Og så får jeg “Hearts and Bones”, og da er allerede kvelden reddet for min del (da jeg jo allerede vet at vi får høre brorparten av “Graceland” seinere i settet).
Så kommer “Slip Slidin’ Away”… som virkelig ikke funker. Bandet virker ufokusert og skranglete, og det blir ikke stort bedre når “Obvious Child” setter igang. Her er stort sett hele bandet satt til å slå trommer, med unntak av Simon selv og Vincent Nguini. Det tar seg kraftig opp fra midten av låten og utover, og så … endelig….
Paul Simon og bandet overlater scenen til de fantastiske Ladysmith Black Mambazo. De gjør et par av sine egne låter, før Simon deltar på “Homeless” og vi deretter får “Diamonds On The Soles Of Her Shoes”. For en gruppe. For en utstråling. For en fantastisk glede de deler fra scenen. Magisk er et mildt ord.
Resten av de originale Graceland-bandet entrer scenen, og bare det å få se og høre Bakhiti Kumalo på bass er verdt hele billetten alene. Krydrer man det med Ray Phiri og hans legendariske fotarbeide så kan man ikke be om en bedre kveld noen sinne noe sted.
Så kommer det… alle godlåtene fra Verdens Beste Album. “I Know What I Know”. “The Boy In The Bubble”, “Crazy Love vol. II”, og “Gumboots”. Gracelandsettet er kuttet litt kortere da Hugh Masakela ikke er med i kveld, uten at jeg har fått med meg hvorfor. Låtene “hans” er fjernet fra settet, noe som også er årsaken til at konserten klokket inn på under 3:30.
Paul Simon stopper litt opp for å minnes Miriam Makeba, som var så viktig på platen og turneen – men som dessverre er gått bort. Som en slags erstatter så har de hentet inn Thandiswa Mazwai som kommer inn på scenen som et fyrverkeri og virkelig tenner dansefoten hos publikum. Maken til fantastisk stemme!
Og så kommer kveldens høydepunkt. Det mest vidunderlig vakre øyeblikk på en Bergensk konsertscene noen sinne. Paul Simon og Thandiswa Mazawi gjør en versjon av “Under African Skies” som gjør at vi for en stakket stund forflyttes til en særdeles vennlig braai et sted i Sør Afrika, omgitt av vennlige mennesker som danser og synger – mens vi kjenner de varme og krydrete luktene av Sør Afrika og hører lydene fra naturen rundt. Igjen… magisk er ikke et dekkende ord!
Noe av det som imponerer meg mest er at disse låtene fortsatt er så aktuelle og gyldige, 25 år etter at de ble laget under så vanskelige omstendigheter. Og ikke minst det at låtene har utviklet seg. Det er ingen planking for at alt skal låte som på platen, låtene har levd sitt eget liv i 25 år og har funnet sitt eget lydbilde og utviklet seg til perfekte gullkorn som er som små evige tidskapsler. Fantastisk. Helt fantastisk.
“Graceland” er nok et høydepunkt, verdens beste låt fra verdens beste album. Allsangen tar av på “You Can Call Me Al” før magien med ett røskes vekk fra under beina våre, og vi er tilbake i Paul Simons gigantiske hitliste. Han gjør et par Simon & Garfunkelnumre han strengt tatt kunne spart seg, de blir intet annet enn fotnote sammenlignet med det gnistrende showet vi nettopp har sett. Og når vi da snakker om låter som “Sounds of Silence” og “The Boxer” så sier det egentlig alt. Men de låtene funker best med Simon & Garfunkel, og er et reint publikumsfrieri som virkelig er overflødig.
Vi får en glitrende “Late In The Evening” og trolig den ultimate versjon av “Still Crazy After All These Years” som avslutning på Europatureen før bandet takker pent for seg og går hjem.
