Neste uke gir Robert Smith-Hald ut sitt andre album “Thou Mayest”. Nå kan du høre en låt fra den fantastiske platen, og lese om den vannvittige starten på USA-oppholdet der Smith-Hald fikk sysselsatt både det lokale politiet OG brannvesenet bare de to første dagene.
“Thou Mayest” er allerede er av mine favorittplater dette året. “Thou Mayest” var faktisk en av mine favorittplater i fjor også, uten at jeg kunne rope det høyt til hele verden. Jeg fikk høre en råmiks fra en meget stolt produsent Ole Reinert Berg-Olsen i fjor høst, og jeg våger på påstå at denne platen vil stå som en bauta både i min og en lang rekke andres platesamlinger. Du får anmeldelsen av platen her fredag 1. juni.
Få med deg releasekonsertene for “Thou Mayest”:
1. juni – Herr Nilsen, Oslo – Facebookevent.
9. juni – Garage, Bergen – Facebookevent.
Hør “Tumblin’ Into You”:
[media id=660 width=650 height=20]
– Det har gått noen år siden forrige plate, hva har skjedd i mellomtiden?
Jeg har spilt masse konserter både alene og med band, i klubber og festivaler. Har blant annet varme opp for Jethro Tull, Roseanne Cash og Halleluja guttene. Jeg har ogsa skrevet haugevis av låter, blitt ferdig på lærerskolen og jobbet som musikk- og engelsklærer. Og så har jeg brygget øl. Og spilt. Og skrevet musikal på en blanding av nynorsk, dialekt og bokmål som jeg jobber med å få satt opp.
– Tekstene dine er veldig direkte, henter du mye inspirasjon fra personlig erfaring – eller er det dikterens frihet?
Begge deler. Det er vel sånn at jeg henter det meste av inspirasjonen fra livet mitt, men du vet, vi oplever alle ting på hver vår måte. Jeg er sånn type som går rundt med massevis av låtideer i hodet mitt, av og til over flere år. Så en dag skjer det noe i livet mitt som bare får alt til å falle på plass. Og da blir låten skrevet. Jeg pleide a tenke at det var en slags mani, men det er egentlig bare den jeg er og alltid har vært. Jeg oversetter hendelser i livet mitt til bilder, metaforer og prøver også a være direkte. Ikke vits å gå rundt grøten liksom.
– Fortell litt om prosessen som brakte deg frem mot denne platen og hvem du jobbet med under innspillingen.
Jeg skriver jo låtene selv. Forrige plate ble laget over altfor lang tid. Jeg var på en måte ferdig med den lenge før den kom ut. Så jeg ville ikke bruke så lang tid på denne, og derfor falt valget på 16 Ton studio i Nashville. Det var opprinnelig meningen at bandet skulle være med over dammen men det ble ikke noe av og jeg brukte sessionmusikere istedet, samt min trofaste strengemester Vegard Henanger som har vært med meg gjennom 4-5 forskjellige bandkonstellasjoner.
– Du dro til Nashville sammen med Ole Reinert Berg-Olsen, hvordan var denne turen og studioprosessen?
Helt fantastisk. Den beste musikalske opplevelsen jeg noensinne har hatt. Å jobbe med musikkmakkere ORBO og Erick Jaskowiak var bare en drøm. Innspillingen gikk slag i slag, vi hadde det morsomt, kreativt, og ikke minst- det gikk sinnsykt fort. Det er en egen positiv energi som høres godt i produksjonen. Det meste er live. Det du hører er det vi spiller. Vi brukte heller ikke opp all studiotiden jeg hadde booket, så i sommer venter nye sessions der.
Greien med Erick Jaskowiak er at han har jobbet i Nashville i årevis og har en kontaktbok uten sidestykke. (Og husk at der er 200 000 registrerte musikere i den lille byen) Han kjenner alt og alle, og plukket sessionmusikere som passet til musikken min.
Trommisen jeg brukte (Paul Griffith) er fast trommis til John Prine. Bassisten Tim Marks har spilt bl.a med Taylor Swift. Vi trengte noen kule felelicks, og da dukket Fats Kaplin opp og spilte fletta av de fleste jeg har sett. Så var det legenden Reese Wynans, mest kjent som fast keyboardist til Stevie Ray Vaughan i bandet Double Trouble. Vi var nesten ferdig med alt men trengte noe Hammond B3 og Piano til et par låter. Alle de Erick hadde i tankene var enten på turne eller ferie. Så da foreslo han at vi skulle ta oss en tur til Bluebird Cafe. For de som ikke kjenner til Bluebird Cafe, så er det det desidert hotteste stedet å spille og oppleve live musikk i Nashville. Da vi ankom stedet, som merkelig nok ser ganske så beskjeden og vanlig ut, så var der et bluesband uten sidestykke som spilte. Det viste seg å være bluesbandet til Mike Hendersen (Mark Knopflers gitarist). Greien er at de spiller gratis, mot tips fra publikum. Vegard visste godt hvem dette var, og gav de en god slant. Det satte de pris på og spilte som besatt. Det viste seg også at keyboardisten den kvelden, vikar for anledingen, var Reese Wynans. Vi kom i prat etter showet, og han hadde lite å gjøre neste dag så han kom i studio og gjorde en kjempejobb. Han digget musikken, spesielt tittellåten Thou Mayest, og sa at åpningslinjen på den sangen var den beste han hadde hørt noengang.
Vi hadde ogsa besøk av Angela Primm og Gayle Mayes, 2 afrikansk-amerikanske damer I godt voksen alder som vokste opp med å synge i koret i kirken, og de lagde så mye liv og latter at det virker nesten utrolig at de la ned 2 fantastisk flerstemte korspor. Men det gjorde de, til gagns.
Så var det Lisa Torres da. Jeg har en låt på platen som Orbo fant ut kunne være en duett. Det er egentlig det ultimate break-up sang. Lisa syntes det var så vakkert at hun ikke skjønte helt hva den handlet om med det første. Men det gikk seg fort til.
Ellers var det over 20 år siden jeg hadde vært i USA. Jeg fløy lavpris billett med SAS, men de oppgraderte hele turen til Business, så jeg hadde det som plommen i egget med egen sengestol, sjampanje og kanapeer og single malt whisky hele turen. Men jeg lurte jo litt på hvordan grensekontrollen kom til å bli.
Etter 3 timer i forskjellige køer kom jeg endelig frem til grensekontrollen. Der ble jeg stoppet av en immigrasjonsoffiser- han kikket ned i passet mitt, så på meg med et stort smil og sa “Welcome home Elvis, what’re you doin’ in Nashville??” “Well I’m makin’ a record!” svarte jeg. “It’s about time man, we been missin’ you. Good luck!” og med det var jeg gjennom.
Verre ble det neste dag da jeg skulle ringe hjem og rapportere trygg ankomst. Jeg er ganske surrete og hadde selvfølgelig klart å glemme mobilen hjemme og måtte bruke telefonen på hotellet. Det skulle vise seg å ikke være så lett. Der var nemlig feil i systemene. For å ringe utenlands måtte man slå en laaang tallkombinasjon som desverre begynte med 911. Det gikk jo selvfølgelig rett til 911 sentralen som svarte; “911 sir, what’s your emergency?” “No emergency” svarte jeg, “I’m just trying to call my wife in Norway and tell her I got here allright!” Det likte de dårlig. “You can’t call 911 sir unless you have a genuine emergency, it’s a federal crime!” Jeg beklaget og bukket og skrapet, men jeg kom hele tiden gjenom til 911 uansett hva jeg trykte.
Plutselig kom det banking på døren. Det var hotellmanageren. “Is everything alright sir?’ spurte han gjennom døren. “Yes I’m fine, just a problem with the phone”. “Are you sure you’re allright sir, are you alone in the room?” Jada svarte jeg, og spurte om han ville komme inn og se selv. Ja det ville han meget gjerne. Han kom inn med store øyne og så seg lenge og vel rundt om i rommet før han til slutt skjønte at det var som jeg sa. Han måtte ringe straks til politiet og rapportere alt vel, men jeg fikk heftig mye kjeft fra han også. Men han innrømmet til slutt at det var feil på tlf systemet og vi avtalte at han skulle komme tilbake med en fyr fra telefonselskapet senere. Imens skulle jeg ta meg en dusj.
Men jeg fikk en faen i meg og prøvde å ringe hjem en siste gang. Jeg er helt sikker pa at jeg ikke rørte tallene 911, helt bombesikker. Men gjett hva som skjer? Jeg kom rett over igjen til nødsentralen. Jeg hadde antagelig fått førsteprioritet etter de mange oppringningene. “911 sir what’s your emergency?” “No goddamn emergency” ropte jeg, “The goddamn phone is fucked!” – Og slengte på røret.
Det skulle jeg ikke ha gjort.
Da jeg stod i dusjen ble det etterhvert et forferdelig bråk ute i gangen, med masse roping og skriking utenfor døren min. Men jeg var flyforbannet på hele greien og ignorerte det galant.
Da manageren senere kom tilbake, lurte han fælt på hvorfor jeg ikke hadde lukket opp. Det hadde nemlig stått 2 tungt bevæpnede politifolk med rambukk og skulle til å bryte ned døren. Heldigvis hadde han klart å lure dem ved å snike seg inn i rommet ved siden av og rope og si han var meg, for etterpå å komme ut og bekrefte for offiserene at han hadde snakket med meg og sett at alt var ok, jeg stod bare i dusjen, alene..
Så- aldri aldri aldri slenge på røret hvis uhellet skulle være ute og du ringer 911 ved feiltagelse. Aldri! Forklar saken, og ikke legg på. Got it?
Neste dag ankom Vegard, gitaristen min sent på kvelden, trøtt og sliten etter å ha reist lavpris hele veien, stått enda lengre i kø og i tillegg mistet flyforbindelsen sin. Han ankom med siste flyet den kvelden og kollapset i søvn.
Vi hadde rom med et lite kjøkken og neste morgen ville jeg lage en god frokost, en god start for å legge an tonen for innspillingene som skulle ta til og gikk i gang med å lage skikkelig amerikansk frokost med egg, pølser og bacon. Det skulle jeg heller ikke ha gjort. Det ble så mye røyk og os i rommet at det førte til storutrykning av brannvesenet. Så måtte de bruke 3 dager på å gjennomgå brannvarslingssystemet på hotellet, for den var visst ikke helt i orden den heller..
Så etter 2 dager i Nashville hadde jeg både politi og brannvesen imot meg, samt en gretten hotelmanager. Vi klarte også å knuse kaffetrakteren, og da var begeret fullt hos han. En ting til sa han, så må dere ut. (Men ærlig talt, kaffetrakteren hadde sett sine beste dager, og vi erstattet den jo med en ny.)
Etter alt dette var det litt med hjertet i halsen at vi senere på dagen kjørte bort til Music Row, hilste på besetningen og tok fatt på innspillingen. Jeg tenkte bare, hva nå? Kan det bli verre? Men musikerne var fantastisk og resten ble bare ren nytelse. Og jeg har lært å ikke kødde med 911. (Samt vil jeg advare alle som leser dette, IKKE bo hos Extended Stay. De suger. Men i alle fall. IKKE ring 911. Med mindre du faktisk trenger øyeblikkelig hjelp.
– Hva er grunnen til at du valgte å spille inn plata i USA?
Jeg ville bare gjøre noe helt annet. Opplevelsen, å være tilbake I hjemlandet, borte fra alt som heter hverdag, å bare spille og ha det gøy. Men også lyden, kvaliteten på studioene der. Historiene og erfaringene til Orbo and The Longshots spilte også veldig inn.
-Planene fremover? Spillejobber for å følge opp plata ?
Selvfølgelig. Spille mest mulig med nye bandet. Vegard strengemester er med meg som alltid, og så har jeg bygget opp et fantastisk band med Kristian Roset på bass, Torbjørn Netland på el-gitar og Anders Christian Jacobsen på trommer. Sistnevnte er villere enn Animal og det meste du har sett eller hørt. Vi ser frem til releasekonserter både I Oslo og Bergen, release i Uskedal til sensommeren, og spilling på Seljordfestivalen i sommer. Så jobber vi for å få på plass en turne på sensommeren og høsten. I tillegg skal vi i studio igjen i sommer og spille inn ny plate. Den blir til i Orbo’s nye Hordaland Studio, med enkelte tracks gjort pa 16 Ton i Nashville i sommer.
Du finner anmeldelsen av “Thou Mayest” på Musikkbloggen.no fredag 1. juni. GLED deg til denne platen.