I dagens “Frem Fra Glemselen” svinger vi søkelyset mot et av mine favorittband, og samtidig en av mine ultimate favorittplater. Bandet er The Black Sorrows, og platen er “One Mo’ Time”. Et av de mest stemningsfulle album som noen sinne er gitt ut.
The Black Sorrows ga i 1988 ut platen “Hold On To Me”, og slo gjennom med et brak her i Norge. Bandet hadde lenge vært en godt skjult hemmelighet i Australia, og nå var tiden kommet for verdenslansering. The Black Sorrows turnerte Europa, og laget etterhvert platen “Harley & Rose”.
Og så begynte bandet å sprekke opp. For The Black Sorrows har aldri vært et band i tradisjonell forstand, mer et konsept hvor vokalist og låtskriver Joe Camilleri har presentert sine låter og sitt musikalske ståsted i akkurat dette øyeblikket.
Totalt sett antyder Camilleri at det har vært rundt regnet 30 musikere innom som medlemmer av The Black Sorrows, og deres kommersielt mest suksessfulle periode var fra de slo igjennom i Australia i 1987 frem til platen “Better Times” i 1992.
Platen som sørget for gjennombruddet, “Dear Children”, kom ut i 1987 og var deres fjerde plate. Den ble utgitt på et uavhengig selskap og ble bare solgt på konsertene deres. Så dukket Sony opp med en platekontrakt, og platen var kjapt inne på topp 20 i Australia.
Kamerat, medvokalist og låtskriver Nick Smith, som dannet Black Sorrows sammen med Cammileri sluttetomtrent samtidig i bandet, og ble erstattet av søstrene Vika og Linda Bull – som med sine fantastiske stemmer brakte akkurat det som The Black Sorrows hadde manglet. Platen “Hold On To Me” var like etter et faktum, og suksessen lot ikke vente på seg. En av grunnstammene i bandet, bassist Mick Girasole, sluttet så i bandet før innspillingen av “Harley & Rose”, som kom ut i 1990. Og i 1992 kom den siste platen med denne sammensetningen av The Black Sorrows – platen “Better Times”.
Den neste platen “Lucky Charm” var en plate der Cammileri fungerte som soloartist med sessionmusikere. Og et sound mye nærmere country enn vi før hadde hørt fra The Black Sorrows.
Den triple liveplaten “Radio Waves” kom i 1996, før Cammileri samlet en gjeng fenomenale musikere og tok NOK en bråsving i retning jazz/funk/blues på platen “New Craze” i 1997. Deretter ble det litt mindre funk, men fortsatt inspirasjon fra deilig, behagelig jazz i “Beat Club” fra 1998 – som var hans beste plate siden “Hold On To Me”.
Og så kommer vi etterhvert frem til 2004, og platen vi nå skal se litt nærmere på – nemlig samleplaten “One Mo’ Time”.
Som er en samleplate, men samtidig slettes ikke en samleplate.
Cammileri ble spurt om å lage en slags “Best Of” The Black Sorrows, men Joe Cammileri hadde ikke vært Joe Cammileri hvis han på det tidspunktet bare hadde samlet de gamle låtene og gitt ut en standard Best Of. Han er alltid på jakt etter ny inspirasjon og nye impulser – så det han gjorde var å spille inn akustiske versjoner av alle sine favoritter fra Black Sorrows back-katalog.
Og for en plate det har blitt… all den erfaring og inspirasjon han på det tidspunktet hadde klart å samle blir pløyd rett inn i “One Mo’ Time” – og ut av studioet kom han med en av de mest stemningsfulle platene jeg har i hele min samling. platen er akustisk, noe som gjør den enda mer direkte – og gjør at det er låtene og tekstene som kommer i fokus.
Nå hjelper det selvsagt at jeg har et intenst kjærlighetsforhold til disse låtene fra før, men selv for nye lyttere vil dette være en velkommen lytteopplevelse.
The Black Sorrows er denne gangen en samling gamle venner, og til og med kameraten og originalmedlem Nick Smith er tilbake på vokalsiden. Søstrene Bull er IKKE med på denne platen – og det gir platen et helt annen dimensjon, der Cammileri og ikke minst bandet må dekke opp for vokalprestasjonene som la så mye av grunnlaget for sounden på deres mest populære plater. Det gjør også at “Chained To The Wheel” er utelatt fra denne samlingen.
Cammileri minner meg ofte om Elvis Costello, men på denne platen er det Van Morrison som er den absolutt tydeligste å sammenligne med. Noe som også manifesterer seg i en overjordisk vakker versjon av “Brown Eyed Girl”.
Saksofonen er som alltid tilstede, og kombinert med Cammileris stemme så kunne disse låtene sklidd inn på stort sett hvilken som helst av Van The Mans plater.
Låtene er samlet inn fra stort sett alle hans plater, med sånn ca. to låter fra hver plate – samt låten “That’s What I’d Give” som så vidt jeg vet ikke har vært gitt ut før.
Versjonen av “Chosen Ones” er noe av det nydeligste som er gitt ut på plate, og etter min mening til og med bedre enn originalen. Og vi snakker tross alt om en av musikkhistoriens aller sterkeste låter. Den akustiske bassen er helt rå, og koringen er gåsehudmateriale så det holder.
Låter som “Dear Children”, “Country Girls” og ikke minst “Ain’t Love The Strangest Thing” får rett og slett et helt nytt liv i disse versjonene, og man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for Hr. Cammileri.
“One Mo’ Time” anbefales på det aller aller sterkeste, det er en av de mest perfekte platene jeg eier, og kan rett og slett ikke spilles nok.
Platen hører du på Spotify, eller kjøper på Amazon.
Diskografien kan du stort sett høre på Spotify og/eller kjøpe på iTunes. Platene finner du også rundt omkring på nettet. Noen får du kjøpt hos Blacksorrows.com.au – andre må du lete opp i antikvariater, hos en av Amazons samarbeidspartnere eller på eBay. Og forbered deg på at platene koster litt…
Her får du de platene som ligger på Spotify i hvertfall…
Sonola (1984)
Rockin’ Zydeco (1985)
A Place In The World (1986)
Dear Children (1987)
Radio Waves (1996)
Beat Club (1998)
One Mo’ Time (2004)
Roarin’ Town (2006)