I går ramlet det en epost inn i mailboksen min, noe som i og for seg skjer hele tiden – men gårsdagens epost utmerket seg ved å faktisk inneholde litt informasjon. Nok informasjon til at jeg ble nysjerrig og klikket på den vedlagte videolinken.
Og fikk presentert en video som er usedvanlig godt laget, og med en låt som inneholdt akkurat nok rufsete Neil Young-stemning til at jeg vil dele dette med bloggleserne.
Phone Joan presenterer seg selv som et bluesuede, shoegaze indieband. For min del legger jeg gjerne til at det er akkurat så skranglete at det blir tøft, men langt i fra så skranglete at det blir ufokusert. 70-tallet er tydeligvis en sterk inspirasjonskilde – og musikken bærer preg av seige gitarer og steintøff vokal – som deles mellom både en kvinnelig og en mannlig stemme.
Jeg har virkelig sansen for stemningen de bygger opp i låten, og videoen er som sagt meget godt laget – der den er bygget opp som en historie rundt en jente som går fra en one-night stand til en annen.
Se videoen! Enjoy!