The Clay Pigeons fra Raleigh i North Carolina er et ganske så ubeskrevet blad, som er ute med sin første EP “American Pipedream”.
Raleigh er jo som kjent byen der Whiskeytown ble dannet, og hvor Caitlin Cary fortsatt bor og jobber på The Pour House. Raleigh er også hjembyen til et av mine favorittband, American Aquarium.
Og The Clay Pigeons har tydeligvis sugd til seg byens musikalske inspirasjon. De har laget en EP med tydelige referanser til det vi liker innenfor Americana-sjangeren, men virker samtidig å ha fokus på å komme opp med sin egen sound. De strekker seg litt i forskjellige retninger på denne platen, men klarer hele tiden å lande trygt med begge beina – uten å bli en blåkopi av inspirasjonskilder.
Fra “Henriettas” rolige alt.country sound lirker seg i gang så er det intensitet som for meg blir stikkordet. Og den tostemte vokalen ligger som et fokuspunkt hele veien i denne låten.
Det er også tydelig at de har hørt på sin Old 97’s, for “The Day We Drove To The Rodeo” kunne kommet rett fra en av de tidlige platene til våre venner fra Dallas. Både vokalstilen, og den skingrende, men steintøffe, gitaren som ligger bak den akustiske kompgitaren viser at de virkelig kan jobben sin.
“Marianne” er en herlig låt om ulykkelig kjærlighet, og kanskje den låten hvor de virkelig tør vise hva de selv står for, der en akustisk gitar og en mandolin er hovedinstrumentene – og vokalen bærer låten hele veien.
“a million stars and sunshine,
could not replace your light”
De fortsetter litt i samme retning på “My Black Bess”. Det akustiske soundet er på plass, og vokalen har fokus og kommer godt frem i lydbildet – det er tydelig at de prioriterer å få tekstene frem.
Låten er foreløpig min favoritt fra denne EPen. Fra den akustiske starten til bandet kommer inn og løfter låten, så svinger dette noe så inderlig. Jeg hørte denne låten på platen deres, og kjøpte den ganske så umiddelbart.
Strengt tatt har verden nok låter som heter “Caroline”, og det navnet må vel være det mest brukte i amerikansk musikk. Denne kunne de strengt tatt spart seg. Vokalisten synger surt, og bandet henger ikke sammen i et tempo de ikke virker å være helt komfortable med. Vokalisten tar seg heldigvis inn mot slutten, men alt i alt er dette fyllstoff.
Tittelkuttet “American Pipedream” avslutter denne EPen, og historien om amerikansk oljeindustri har potensiale – men blir litt skadeskutt av en litt begrenset produksjon som tydeliggjør at bandet ikke er så veldig flinke til å kore reint. Hvis man skal prøve seg på flerstemt sang, så bør man legge listen litt høyere. Med litt mer studiotid og pirking på koringen, så hadde den låten sittet som en kule.
Men alt i alt er dette et meget hyggelig bekjentskap, og virkelig et band det skal bli spennende å følge fremover.
EPen kan du kjøpe på Bandcamp, der den koster fra 5$, eller så mye du ønsker å betale.
Hør “My Black Bess”:
[media id=592 width=650 height=20]