The Jayhawks – Mockingbird Time

The Jayhawks er endelig tilbake i sin opprinnelige form, slik de var sammensatt da de og Uncle Tupelo satte min musikkverden på hodet på 90-tallet. Utenom en høyst usannsynlig reunion med Jeff Tweedy og Jay Farrar i Uncle Tupelo var nok Jayhawks samlet igjen noe av det største som kunne skje for alle som har vokst opp sammen med denne musikken og hatt sine ungdomsår sammen med bl.a. Jayhawks.

Ingen kan bestride det fakta at stemmene til Mark Olson og Gary Louris hører sammen som brød og smør og at de er et av musikkhistoriens aller beste vokalistpar. Det er nettopp det som er essensen i den nye Jayhawksplata, Mockingbird Time, at harmoniene sitter som de gjorde for seksten år siden og at de har skrevet noen melodier som utrolig nok er på høyde med det de lagde av låter en gang før både flanellskjortene og snåle hårfrisyrer som for eksempel hockeysveisen var gått helt av moten.

The Jayhawks er nostalgi for min generasjon, utelukkende pur glede og gamle, men gode minner. Når de nå entrer musikkarenaen igjen, samlet med samme besetning slik de var før Mark Olson gikk egne veier, er det med et album som faktisk gleder mange av oss. Bandet vinner nok ikke veldig mange nye fans med dette albumet, men det gjør strengt tatt ikke Rolling Stones heller for tiden, så det betyr liksom ingenting.

Coverjayhawks mockingbirdDet hele åpner så bra, «Hide Your Colors» er som tatt rett ut av historiebøkene om The Jayhawks og setter seg som klister på hjernen. «Closer To Your Side» følger opp og er også en typisk Jayhawkslåt som de aller fleste vil nikke gjenkjennende til. Så vandrer bandet rett over i soft countryrock-land, det er noe Pocoaktig over «Tiny Arrows», jeg liker det, men så har jeg alltid hatt et stort hjerte for lyden av Poco. «She Walks In So Many Ways» er albumets ubestridte dronning, denne kunne likeså godt ha vært en del av Hollywood Town Hall albumet. Disse fire sammen med «Black Eyed Susan», «Stand Out In The Rain» og «Pourin Rain At Dawn» er albumets klart beste låter.

Et meget hederlig album fra The Jayhawks, men Mockingbird Time er ikke der oppe sammen med de to store fra 90-åra, Hollywood Town Hall og Tomorrow The Green Grass. De to albumene lyser fortsatt sterkest på musikkhimmelen fra The Jayhawks. Men duoen Louris/Olson beviser at de hører sammen musikalsk og kanskje spesielt på scenen, det så vi tydelig under den solfylte Øya-konserten for snart en måned siden. Nettopp det kan faktisk bli det aller beste med denne gjenforeningen, at det blir mulig for fansen å oppleve det originale The Jayhawks på en scene igjen, det er mange av oss som ikke har sett de, undertegnede inkludert. I Norge spiller The Jayhawks igjen i februar 2012, Bergen, Trondheim og Oslo får besøk.

#Artikkelen er en revidert versjon av original publisert på nodealmusic.com 15.09.11 og er gjengitt med tillatelse.

Forrige artikkelSmåplukk fra platebunken # 9
Neste artikkelRyan Adams til Europa, og nye smakebiter fra platen…
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here