Av og til dukker det opp invitasjoner til sleppefester og konserter med band hvis musikk vanligvis ikke blir dekket og omtalt her på bloggen.
Mye av årsaken til det er at jeg er litt redd sinte unge menn som spiller veldig fort på instrumentene sine og som får ut sin frustrasjon over oppvask, studiepoeng og vanskelige sjefer ved å rope veldig høyt inn i mikrofonene sine.
Min gode venn Jaran Raa, derimot, er veldig glad i den type musikk. Så når In Confesso inviterte til sleppefest på Garage så sendte vi avgårde Jaran for å dekke begivenheten. Jeg er den første til å innrømme at jeg ikke forstår meg på denne musikken, men det er tydelig at Jaran har hatt en aldeles glitrende kveld – så vi kan vel slå fast at sleppefesten var en suksess og at In Confesso leverte.
Over til Hr. Jaran Raa:
Laurdag var det duka for deilig metall på Garage. Smått krakilske Quavila stod for første gig, og dei gjorde ein aldeles formidabel innsats. Kvintetten, på høvesvis trommer, bass, gitar og vokal, gitar og til slutt eitt eller anna computerbasert, spelar ein mistenkjeleg miks av thrash og meir ekstrem og eksperimentell progressiv metall. På bergensk. Tankane gjekk til både Mr. Bungle, Mars Volta og tidleg Sepultura undervegs.
Det skitne, men likevel så avanserte lydbiletet drukna dessverre mykje i den noko tjukke lyden ein fort, spesielt som oppvarmingsband, kan stå til knes i på Garage. Likevel sat ein med ei kjensle av at dette bandet gjorde nøyaktig det dei skulle, og det dei ynskte, om det var aldri så abstrakt, ikkje ein tone vart servert med tanke på publikum, dette var kun musikk framførd fordi det var dette verket bandet vil framføre. Skjorte- og vestkledde, spelekåte musikarar fekk uante mengder haker til å sleppe denne kvelden, med låttitlar som 7.2, 7.3 for ikkje å snakke om 7.4. Eg vart sjølv hamra rett i bakken, og vil ha meir. No, helst.
Det var likevel neste band ut sin kveld. In Confesso hadde plateslepp, og det vanskelege andrealbumet vart lansert. Plata heiter The Sleeper og er ein tung godsak med referansar rundt om kring i totusentalets metallverd, men i enn meir roleg sjø, der me til dømes finn dei lokale kollegaene i Audrey Horne, tidvis Tool, og noko meir kjende Linkin Park og denslags, både i produksjon, låtskriveri og vokale harmoniar. Unorsk og profesjonelt og pokker så bra.
Det var tydeleg at In Confesso gleda seg til å føre fram nytt materiale. Med god grunn. Dei gav alt, og me fekk alt. Det ville forundre meg om dei ikkje klarer å opparbeide seg eit solid namn etter kvart.
Se og hør «The Sleeper» fra sleppefesten på Garage: