I Musikkbloggens lille gjennomgang av den engelskspråklige delen av karrieren til Henning Kvitnes så er Saturday Cowboys nettopp nedlagt, og det neste steget for Henning Kvitnes er bandet Henning Kvitnes’ Next Step.
Bandet ble dannet på restene av Saturday Cowboys i 1982.
Besetningen i dette bandet varierte veldig, men dreide seg i hovedsak rundt medlemmene fra The Young Lords og Saturday Cowboys, i tillegg til gitaristene Knut Hov og Tore Elgarøy og trommeslagerne Per Svendsen og Daniel Dalnoki.
Bandet ga ut disse to platene:
Henning Kvitnes Next Step – The Tunnel (1982)
New Wave inspirasjonene er fortsatt tydelige, men en tydelig forandring er engelskuttalen til Kvitnes. Som plutselig er milevis bedre…
80-tallet er også veldig tilstede i trommelyden. 80-tallstrommer er kanskje det verste overgrepet som er blitt gjort mot musikk noen sinne. Kanskje med unntak av at R&B stjal både navn og kred fra ekte Rythm & Blues.
Høydepunkter her, under effektene, er “End Of The Tunnel”, “Still Able To Bop” og ikke minst den herlige “On Barbed Wire”, der vi til og med får en frisk liten fele som holder oss med selskap i introen.
Det som også er tydelig er at Henning Kvitnes virkelig er i ferd med å bli en låtskriver å regne med – noe som er spesielt tydelig i “Black & White” – der bandet rett og slett tar en Leonard Cohen, både tekstmessig og vokalmessig.
Platen er jo selvsagt ikke å oppdrive i butikk eller på nett, men den er jevnlig å se i bruktsjapper og på QXL, og du kan høre klipp fra alle låtene på Rockpedia.
Hør “Black and White”:
[media id=349 width=650 height=20]
Henning Kvitnes – Open Roads (1984)
Henning Kvitnes Next Step har omsider kastet av seg det meste av New Waven, og dette er platen der Kvitnes lagde sitt eget E-Street Band og ga ut en skikkelig Springsteenplate. Her oser det Bruce anno The River/Nebraska lang vei, og platen er høyt på listen over mine favoritter fra Kvitnes’ karriere. Her blandes både originaler og coverlåter.
Hans egne låter blir bare bedre og bedre, og allerede på første låt, tittelsporet “Open Roads” så merker vi at han har tatt et syvmilssteg siden forrige plate. Og på “Better Late Than Never”, så har vi helt klart en av de beste vokalprestasjonene hans frem til dette punktet i karrieren.
Springsteen-soundet er veldig tydelig i Dylan-coveren “If You Gotta Go, Go Now”. Låten svinger som bare det, og dette kunne vel selv Dylan nikket anerkjennende til.
Høydepunktene er virkelig mange på denne platen, og både “Mansion On The Hill”, det nevnte tittelsporet “Open Roads” og “Rainbows In The Dark” er låter jeg gjerne skulle sett Kvitnes med fullt band trøkke igang i et svett, lite konsertlokale.
Den herlige balladen “S.O.U.L.” er en skikkelig “siste låten på fest”, og har veldig godt selskap i låten “Shine On”.
Nok et høydepunkt den Tom Pettyske “To Pieces”, og ikke minst siste låt “So Tired”, der Kvitnes atter beviser at han er i ferd med å finne seg selv som låtskriver.
Heller ikke denne platen er å oppdrive i butikk eller på nett, men den er jevnlig å se i bruktsjapper og på QXL, og du kan høre klipp fra alle låtene på Rockpedia. (ikke ta så mye hensyn til låtrekkefølgen eller låttitlene, feilene er som kjent mange på Rockpedia)
Hør “Better Late Then Never”:
[media id=360 width=650 height=20]
Hør “So Tired”:
[media id=361 width=650 height=20]
