Ekteparet Sarah Lee Guthrie & Johnny Irion debuterte med platen “Exploration” i 2005, der grunnlaget var folkemusikk i tradisjonen som Sarah Lee er oppvokst med.
Som datter av Arlo Guthrie, og med legenden etter bestefar Woody Guthrie hengende over seg så ble platen naturlig nok møtt med stor interesse – og innfridde så absolutt både overfor publikum og kritikere.
Når de deretter ga ut barneplaten “Go Waggaloo” og liveplaten (og DVDen) “Folksong” i 2009 så befestet de sin posisjon som glitrende folkemusikere, og en fantastisk duo – både live og på plate.
I opptakten til den nye platen “Bright Examples” så har vi fått et par smakebiter der Gary Louris og Mark Olson har bidratt på vokal. Louris var jo også produsent for “Exploration” – og bidragene fra de to Jayhawkene løfter helt klart lydbildet til nye høyder.
Men jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om dette er genialt eller bare helt ok.
Vanligvis anmelder jeg bare plater som umiddelbart faller i smak, men for det første så har jeg gledet meg til denne platen i et år, og dernest så har jeg kladdet og forsøkt på en anmeldelse siden jeg fikk den i hende for en tid tilbake – så av og til får man heller bryte med prinsippene.
Når første låt “Ahead Of Myself” smyger seg igang så blir vi umiddelbart transportert tilbake til 70-tallet, og inn i et univers som er litt Neil Young, litt Beatles, litt Carpenters, og ganske mye Joni Mitchell. Og så fullfører vi med en dæsj Jayhawks, så er vi plutselig i nærheten av det lydbildet vi finner på denne platen.
Det er tydelig at de har lært av sine venner i The Jayhawks, for en låt som “Never Far From Myself” høres rett og slett ut som en låt som kunne kommet på den kommende Jayhawksplata. Fra koringen til gitarlyd til keyboardet langt i bakgrunnen.
Platen er delvis produsert av Andy Cavic fra bandet Vetiver, som omtales som et “pastoral psych-rock band”. Thom Monahan som har jobbet med Gary Louris og Vetiver er også medprodusent. Og Vetiver er også da hovedbandet i bakgrunnen, sammen med Gary Louris, Mark Olson og Neal Casal.
Det jeg har å utsette er at dette tidvis fremstår mer som en Johnny Irion-plate enn en duo-plate, der Sarah Lee av og til synger harmoni og ellers er avspist med en låt eller to for å holdes happy. Hennes bidrag var etter min mening mye viktigere på den Gary Louris produserte “Exploration”.
Men på de låtene hun faktisk synger så leverer hun fantastisk bra. Den vevre stemmen som nesten ligger på bristepunktet gir oss en helt unik opplevelse – og spesielt i “Speed Of Light” får vi virkelig høre hva hun er god for – og er et av de absolutte høydepunktene på plata.
Et annet høydepunkt er duetten “Hurry Up And Wait” – som leverer deilige syregitarer og herlig harmoni i en perfekt stemning.
Jeg kan spare meg for rytmeboksen på “Dupont Circle”, men Irion synger nesten som en i Bee Gees, så de har vel en plan bak det hele – uten at jeg helt klarer å plukke den opp.
Som sagt klarer jeg ikke helt å ta stilling til denne platen. Uvisst av hvilken grunn.
Men i bunn og grunn så er jeg temmelig overbevist om dette en virkelig god plate, men jeg tror kanskje jeg hadde gledet meg litt for mye til å sette nok pris på det nye lydbildet.
Jeg har en følelse av at den kommer til å vokse kraftig når jeg gir den en liten pause og tar den frem igjen til sommeren – for det er mange herlige sommerlåter her som fortjener en sjanse til.
Platen kan du høre i sin helhet på sarahleeandjohnny.com – så kan du gjøre deg opp din egen mening… for jeg TROR dette er fantastisk bra…
