Verdens beste dokumentar om verdens beste rockeband. Så enkelt. En fantastisk titt inn i Drive-By Truckers i den mest turbulente perioden i deres karriere.
Det blir tydelig at livet som Trucker var miserabelt, og Patterson Hood uttaler at han aldri har hatt så lyst til å slutte i bandet som i den perioden, og at det var flere med samme tanke.
Jason Isbell åpner dokumentaren ved å konkludere følgende: “If you wrote down on a piece of paper, the idea for this band – nobody would do it!”
Konklusjonen kommer som en fantastisk beskrivende skisse av Drive-By Truckers slik de var og fungerte akkurat i tidsrommet når dokumentaren ble innspilt. Som han sier; Bandmedlemmer i 20-årene, 30-årene og 40-årene. Tre gitarister, tre vokalister. Alle skriver sitt eget materiale, og den ene gitaristen/vokalisten gifter seg med bassisten. Som lager sørstats-orientert musikk uten å være sørstatsrock.
Så sier han “It’s the worst idea in the world. On paper. But it worked! It worked for a long time!”
I starten av filmen får vi altså alle bandmedlemmenes små definisjoner av bandet, trommis Brad Morgan sier:
“I can’t imagine myself in another band. I probably never will. This is my life. Here!”
Cooley gir oss innsikt i hvordan bandet fungerer: “We’ve never rehearsed. We’ve never made set-lists, or sat down and mapped out what we were gonna do in the studio. The most we’ve ever planned was what we were gonna open with.”
Patterson Hood synger “Bulldozers and Dirt” og så starter reisen… det er bare å lene seg tilbake og nyte.
Hood forteller oss også hvorfor han spiller i Drive-By Truckers; “I’m not good for anything else! I’m a lousy line-cook, I’m a lousy waiter. I was a lousy student, so I never made it through college. But I’ve written songs for a real real long time, and I know how to do that. So I figured I better find a way to make this work.”
Shonna Tucker fremstår som den søte jenten fra next door, og er rett og slett til å spise opp, og mener at hun rett og slett bare var på rett sted til rett tid…
Vi får en rundtur på Muscle Shoals sammen med Pattersons far, David Hood. Som Patterson sier: “This is the family business”
Moren omtaler ham som “very odd”, fordi han alltid gikk rundt med penn og papir og skrev ned alt mulig.
“I always write about bad things. I’ve never written about good things
(Patterson Hood)”
Drive-By Truckers har et sjeldent lojalt publikum, og vi møter flere av dem i filmen. Noen av de første gir oss kanskje litt i overkant mye informasjon:
“When we see the Truckers play, we wear diapers so we won’t have to go to the bathroom”
Vi får etterhvert høre hele historien om Drive-By Truckers, fra starten som Adams House Cat, via duoen Virgil Kain, til bandet Horse Pussy – som i følge Patterson “didn’t quite work out”. Hele veien blir historien krydret med bilder, musikk og små kommentarer fra gamle venner og folk rundt Truckers.
Vi får slippe innpå artistene. Inn i livene deres. Møte familiene deres. Barn, koner, besteforeldre. Venner og støtteapparatet. Vi får høre om de døde vennene som har formet dem. Låten “People Who Died” kommer fra et veldig ekte sted.
Et av de beste øyeblikkene er når Shonna viser oss Wilson Dam – kjent fra blant annet Isbells “Thank God For The TVA”. Før vi får høre om hennes og Jason Isbells oppvekst, med låten i bakgrunnen… og etterhvert bare Isbell, kassegitaren og en fantastisk, akustisk versjon av “Thank God For The TVA”.
Låten får en helt ny dimensjon når vi ser bildene fra Shonna og Jasons oppvekst i bakgrunnen.
Shonna forteller om oppveksten, der hun midt i bibelbeltet sognet til kirken Church Of Christ, der musikk var bannlyst. Mens hun bare tente på å spille musikk, og forstod ikke helt hvorfor det ikke var lov.
Isbell forteller om sin oppvekst i en trailerpark, og hvordan han på tross av dårlig med penger stort sett har gode minner fra barndommen – med unntak av at han var så veldig forskjellig fra alle andre. Men som han sier, “We were in a trailer, alright… but hey! We were in a TRAILER!! It’s great!”
Det kommer selvsagt også en rekke historier fra turnéer, om turnemanagere som har tråkket på private legemsdeler når seks mann delte hotellrom, om bilturer der ingen av de som satt på var i nærheten av kjørbar stand…
Et annen høydepunkt er møtet Wes Freed, der han bor sammen med sin kone i det snodige lille huset sitt – bare det møtet er grunn god nok til å kjøpe denne DVDen. Hood forteller om motivasjonen bak de fantastiske covrene og ikke minst LP-leveransene til Drive-By Truckers, og han mener at hvis artister bare leverte en litt mer spennende innpakning på platene sine, kanskje litt flere folk ville kjøpe plater igjen…
Vi får en god gjennomgang av historien bak “Southern Rock Opera”, fra start til mål – og kvelden der de debuterte platen. Den 12. september 2001… en meget spesiell opplevelse i et USA som var rystet av hendelsene i New York dagen før. De foreslå å avlyse konserten, men arrangøren sa at “vi holder åpent. Det kommer masse folk. Dere kan komme og spille hvis dere har lyst. Kanskje folk vil ha godt av det…” Og slik ble det.
“There was a lot of humour, there was a lot of drinking and there was a LOT of things I’ve never seen before. And they were great! They were filthy, and dirty and mean and miserable and wonderful!
(Jason Isbell forteller om sitt første møte med bandet)”
Det blir naturlig nok et fokus på giftermålet mellom Jason og Shonna, uten at det virker for nærgående. Når de så skiller seg, så er det tydelig at bandet lider under dette.
“World Of Hurt” akkompagnerer den mest intense tiden i bandets historie, der vi blir stående midt i både en skilsmisse og det som viser seg å nesten være slutten på verdens beste rockeband – men som ender med at Jason Isbell takker for seg mens bilder av Shonna og Jason som går i hver sin retning nesten blir for kraftig kost.
Det som er nesten best ved denne DVDen er at jeg gjenoppdaget en hel haug låter som tidligere bare har vært en del av platene. Det er alltid merkelig hvordan låter som blir trukket fram enkeltvis – enten i tv-programmer eller dokumentarer, ofte antar helt nye kvaliteter.
Det verste med DVDen er å se hvor sinnsykt bra Drive-By Truckers var med Jason Isbell i bandet. Jeg er sjeleglad for at jeg fikk oppleve det to ganger, for det bandet var helt vannvittig…
Jeg merker at en runde med denne DVDen gjør meg til en enda større fan av Drive-By Truckers enn noen gang. Dette er trolig tidenes beste band-dokumentar, og skal befinne seg i ethvert hjem med et snev av respekt for seg selv. Dette er rett og slett 1 time og 40 minutter i himmelen.
“The Secret To A Happy Ending” er en fantastisk tur gjennom de fire mest intense og vanskelige årene i Drive-By Truckers karriere – men som Brad Morgan sier : “Band first!”
Og når filmen toner ut så hører vi Patterson Hood synge; “Well, I can’t die now… I’ve got another show…”
Kjøpes hos Drive-By Truckers
