Fra resten av det genre-etablerende bandet Uncle Tupelo vokste det frem to band. Jeff Tweedy tok med seg Ken Coomer, Max Johnston og John Stirrat fra siste inkarnasjon av Tupelo og dannet Wilco, mens Jay Farrar hentet inn brødrene Boquist, og fikk hentet tilbake Mike Heidorn fra 1. inkarnasjon av Tupelo – og dannet Son Volt.
1. mai 1994 spilte Uncle Tupelo sin siste konsert, på Mississippi Nights i St. Louis. En konsert som avsluttet en turné som kom istand som en tjeneste overfor manager Tony Margherita – som hadde lagt mye penger på bordet for å få Tupelo opp på internasjonal musikkhimmel. Farrar hadde nemlig sluttet i bandet, og Tweedy var forbannet fordi Farrar lot manageren informere om beslutningen. Det kokte til slutt ned til at Farrar og Tweedy kranglet som katt&hund, Farrar nektet å kore på Tweedys låter, og den siste konserten bestod av 9 Tweedylåter og 9 Farrarlåter – og med Heidorn som gjestetrommis på ekstranumrene (konserten finnes selvsagt både på bootleg-cd og -dvd for de spesielt interesserte).
Siden Uncle Tupelo offisielt ble dannet i 1986, når de endret navn fra The Primatives, hadde de satt sitt helt spesielle preg på en “ny” musikkgenre.
Uncle Tupelos første plate “No Depression”, ble straks brukt som navn på et blad som tok opp denne nye musikken som dukket opp i kriker og kroker i USA, og dermed også på den nye genren.
“No Depression” var et faktum. Andre termer som blir brukt er alt. country (alternativ country) og Americana. Veldig generelt kan man si at de bandene som utøver nevnte genre stort sett viderefører ting The Band, The Byrds, Gram Parsons og Neil Young hadde lekt seg med fra slutten av 60-tallet og utover. Det disse bandene gjorde var å rendyrke en stil, og gi den et særpreg som har gitt oss en rekke band siden tidlig 90-tall.
Definisjoner er vanskelig, men til tider kan kanskje termer som countryrock eller kanskje countrygrunge fungere minst like godt.
Musikkstilen er preget av bakgrunn i rock og punk, med mye gitarlyd og gitartrøkk, men allikevel godt forankret i tradisjonell amerikansk folkemusikk.
Men i 1994 var det altså slutt for pionerene av såkalt No Depression. Frontfigurene Jay Farrar og Jeff Tweedy var ikke lengre på talefot, og trakk i hver sin musikalske retning. Dermed ble Tupelo som nevnt delt i to band.
Jeff Tweedy tok med seg Ken Coomer, John Stirrat, og Max Johnston fra siste inkarnasjon av Tupelo og dannet Wilco.
Jay Farrar overtalte originaltrommeslager Mike Heidorn til å gjøre comeback i musikken ved å bli med ham i Son Volt.
Mens Wilco lagde en plate i samme musikalske retning som Uncle Tupelo, før de begynte å eksperimentere med andre musikalske utrykk, fortsatte Jay Farrar, også kalt “Gudfaren av alt. country” å rendyrke stilen han hadde blitt kreditert for å “finne opp”.
Son Volt ga ut platen “Trace” som er en av de aller, aller, aller beste alt.country-plater som noensinne er utgitt, og solgte meget bra.
Etter ytterligere to plater “Straightaways” og “Wide Swing Tremolo”, som solgte dårligere enn Trace, la Jay Farrar ned Son Volt for å satse på en solokarriere.
Etter to soloalbum, to soloeper og to liveplater – samt en REKKE konserter verden over, derav noen magiske konserter i Norge – som trolig også danner litt av grunnlaget for låten “Fish Fingers Norway” på hans siste soloalbum “Terroir Blues”, så bestemmer plutselig Farrar seg for å gjenforene Son Volt. Farrar hadde samlet bandet for å spille inn en låt til støtteplaten for Alejandro Escovedo, og uttalte at det føltes som om de kunne forlenge de to dagene i studio til årevis med innspilling og turnering.
Like etterpå kom de offiselle uttalelsene om at Son Volt hadde booket studiotid, og var klare for ny turne. Men etter måneder med forhandlinger med de originale medlemmene som ikke kom noen vei, bestemte Farrar seg for å dumpe brødrene Bouquist (gitar og bass) og Mike Heidorn (trommer), og heller gjøre Son Volt-comeback med helt nye medlemmer. Studio var allerede booket, og på Farrars webside var det annonsert at to webkamera ville følge opptakene hele veien. Til tross for skepsis blant fansen, hadde websiden over 15 milloner treff i tiden innspillingene foregikk.
Platen – “Okemah and the Melody of Riot” kom ut i 2005 og mottok strålende kritikker verden over. Fullt forståelig, Jay Farrar var helt klart tilbake der han fungerer best – som frontfigur i et rockeband.
Personlig anser jeg det mer som Jay Farrar & Band enn Son Volt, siden både brødrene Boquist og Mike Heidorn er så grunnleggende viktige for lyden av det jeg anser som Son Volt. Likevel, Son Volt v.2.0 (med Brad Rice) er bedre enn ingen Son Volt.
I 2005 kom dessuten platen “Son Volt: A Retrospective 1995-2000”, som er en samleplate med Son Volts beste låter fra karrieren. I alt 22 spor, hvorav 5 er tidligere uutgitte demoer og livespor.
Etter suksessen med “Okemah..” så ga Farrar ut “Six String Belief” – en livecd og dvd. Deretter samlet Farrar atter troppene og spilte inn platen “The Search”, som kanskje ikke var like god som “Okemah..”. På den påfølgende turneén ble Brad Rice byttet ut med Chris Masterson fra backingbandet til Jack Ingram. Og i 2008 var tiden kommet for Son Volt v.2.2 – da Mark Spencer ble med i bandet på keyboard og pedalsteel. Noe som skapte en viktig vridning i lydbildet, og denne inkarnasjonen spilte inn den fantastiske platen “American Central Dust”, som muligens er nesten like bra som “Okemah..”
Ny turné i 2009 betyr ny gitarist og Son Volt v.2.3 når Masterson ble byttet ut med James Walbourne, som også spiller gitar i The Pretenders.
Trommis Dave Bryson avslutter 2009-turnéen med følgende kommentar på bloggen sin:
“Loyal readers, I apologize for the unsatisfactory updates for this past week. Since this was our last batch of shows for the foreseeable future I decided to occupy my free time doing other stuff. And now I’m headed out on a 6 week trip sans computer. So, I guess this is it. Thanks for coming to the shows, checking in here, etc. I’ll start this back up when I have some news. For now, Happy Holidays, Happy New Year and hope to see you later…..”
Jay Farrar har laget en plate sammen med Benjamin Gibbard, som tonesetter Kerouacs bok “Big Sur” – samt en plate sammen med Anders Parker under navnet “Gob Iron” – som er omarrangerte trad-låter.
Han er for tiden på soloturné med Mark Spencer, så for tiden ligger Son Volt atter på is… og vi venter bare spent på Son Volt v.3.0
Kjøp platene:
www.sonvolt.net
Hør Tear-Stained Eye (fra Trace)
[media id=14 width=700 height=60]
Hør Afterglow 61 (fra Okemah and the Melody of Riot)
[media id=15 width=700 height=60]
Hør Dynamite (fra American Central Dust)
[media id=16 width=700 height=60]
