Jeg elsker debutplater. Det er ingenting som er mer forfriskende enn en knallbra debutplate fra en artist som “ingen” andre har hørt om. Det er også litt av hele ideén bak min musikkblogging, det å trekke fram ukjente artister som har litt mer å tilby enn bare kommersielle interesser og wannabe fakter. Det er disse mer eller mindre ukjente artistene som for meg har gjort det interessant å dele tanker og ord om musikk de siste årene, og da spesielt om Americana sjangeren som har så mange av disse talentene.
Litt tidligere i vinter så kom jeg over en perle av en plate et sted på internettet. En fyr ved navn William Matheny og debutalbumet hans Strange Constellations. William Matheny er født og oppvokst i West Virginia og har sin musikalske karriere, før denne solodebuten, fra indierock bandet Southeast Engine fra Ohio. Der trakterte han forskjellige instrumenter og var et langvarig medlem, men ikke blant bandets grunnleggere.
Det var derimot Adam Remnant, som i fjor gav ut sin solodebut. Denne ble omtalt på flere av de anerkjente amerikanske musikknettstedene og noen har sikkert vært borti den på sin søken etter ny musikk. Et annet medlem av bandet, Adam Torres, har vært ganske aktiv som soloartist de siste årene. Siden Southeast Engine har ligget i dvale i lang tid nå, så var det helt naturlig at flere av medlemmene begynte å bevege på seg musikalsk igjen.
Mathenys plan om å gi ut egen musikk dukket opp mot slutten av turnevirksomheten med Southeast Engine. Den utviklet og modnet sakte men sikkert og til slutt satt Matheny med et band i studio og en bunke låter som han hadde troen på. Vi kan være takknemlig for Mathenys tro og tålmodighet, for sluttresultatet som foreligger, debuten Strange Constellations, er blitt en ordentlig perle.
Så da jeg første gangen tidligere i vinter hørte innledningen på åpningssporet “Teenage Bones”, så var jeg egentlig helt solgt med en gang. Matheny synger om en intens sommerforelskelse i ungdomsår, akkurat slik det føltes den gang, over en melodi som like godt kunne vært puslet sammen av artister som Steve Forbert eller Darden Smith, eller Jayhawks for den saks skyld.
Så da pulsen roet seg litt igjen, etter den første bråforelskelsen med “Teenage Bones”, var min første tanke hvor går ferden videre? Var det bare en låt som stakk seg ut på en ellers anonym plate? Slik det ofte dessverre er. Vel, resten av plata slår ihjel den tanken allerede på neste spor, “God’s Left Hand”. Med gitarlyd og melodi som hadde glidd rett inn på en Blitzen Trapper plate var det ikke lengre noen tvil. Dette er steinbra saker.
“Out For Revenge” er et steg i retning av noe som kan karakteriseres som honky-tonk, mens “Living Half To Death” bringer tanken i retning av Two Cow Garage. Når “Blood Moon Singer” så setter i gang alle slags klassiske alternative countryvibber i hjernen min, så tenker jeg at vi har rundet en eller annen løype. Så deilig varierende, så solid laget, så sjarmerende og fengende gjennomført, sjelden har jeg vært så glad for å finne en ny artist.
Stoney Cooper var en countryartist fra samme hjemby som Matheny. Cooper var medlem av Grand Ol’ Opry og hadde noen få mindre hits på 40- og 50-tallet. Matheny synger om at hans egen bestefar kjente Stoney Cooper på sine yngre dager og gjenforteller hvordan det opplevdes at en lokal fyr som Cooper gikk i fra forsanger på søndagsgudstjenestene i Harman, West Virginia og hele veien til Grand Ol’ Opry i Nashville, Tennessee. Elegant fortalt og perfekt arrangert.
Den deilige miksen av steelgitar og piano dukker også opp. På “Funny Papers” går Matheny selveste Sam Outlaw i næringen og sparker minst like bra i fra seg. Før det har han rukket å rocke seg steinhardt igjennom “29 Candles” og angre seg gjennom nok et ungdommelig kjærlighetsdrama i “Foolish of Me”. Alt dette før han på “Man of Science” tar fram både blåserekka og gitarene og drar til med en låt som minner om noe Bob Walkenhorst og Rainmakers kunne ha vartet opp med en gang i tiden.
Avslutningssporet “(I Pray) You’ll Miss Me When I’m Gone” står ikke tilbake for noe på resten av plata. Nok en gang handler det om å bryte opp fra et forhold, ikke at det gjør noe at tematikken går om igjen, i hvert fall ikke når man lager slike låter om emnet. Så fordømt fint og ekte. Anger og fortvilelse, drømmen om at alt skal bli bra igjen.
For meg er dette årets album fra en debutant så langt. En imponerende rekke av catchy låter med smarte tekster om livet og om hvor smertefullt og kjipt det kan være. Spesielt når man er ung. Når Matheny ikke skriver om kjærligheten eller mangelen på den, så skriver han av kjærlighet til historien, slik han gjør i låten om Stoney Cooper. Strange Constellations er full av historier og låter som er laget med kjærlighet fra Mathenys hånd.